- Jeg er en feig forfatter!

«Jane Mykle skal ha sagt at alle forfattere bør være gift, men at ingen bør være gift med en forfatter.» 

Fra romanen «Privatlivets fred»

Du har skrevet en metaroman. Forklar hva det er? 

– Dette er en roman som handler om en roman, en handling som foregår på flere nivåer, slik at det blir en dobbel historie. 

På vaskeseddelen står det at boken handler om «å bli utsatt for en forfatter». Hva menes med det? 

– Romanen handler om en forfatter som får seg en ny venninne som hun blir veldig begeistret for, og som hun i utgangspunktet får lov til å skrive historien til. Nå foregriper jeg handlingen, men på et tidspunkt sier X, som hun heter i romanen, at hun ikke ønsker at romanen skal komme ut – etter at forfatteren har skrevet i to år og gledet seg til å vise frem resultatet. Man kan jo tenke seg at hun enten ikke kjenner seg igjen i romanen eller ikke vil bli forbundet med utgivelsen, og da er jo hun blitt utsatt for en forfatter. Hun er blitt et romanoffer. Hun blir fanget mellom to stive permer i et narrativ som hun selv ikke kan kontrollere. 

Hvor mye av innholdet i boken er selvopplevd? 

– Vil du ha det i prosent? He-he. Det er ikke noe 1:1-forhold med virkeligheten, men boken er basert på at jeg også har mistet en roman, den er basert på min egen tapserfaring av eget verk. Det er også første gang jeg skriver om en forfatter som har en ganske lik hverdag som meg. Jeg så ingen poeng i å dikte opp masse, for plutselig skrev jeg om noe jeg har veldig greie på. Jeg har ikke jobbet med å gjøre dette så ulikt meg som mulig, jeg har for eksempel ikke endret på antall barn eller bosted, for problemstillingene er ikke avhengig av det. 

Er dette den mest personlige boken du har skrevet? 

– Ja, det er det helt klart.

Den virker ganske selvutleverende...?

– Det tror jeg er den eneste måten jeg kan komme unna med å utlevere andre på, nemlig ved å utlevere meg selv enda mer. Det er et «våpen» jeg bruker, der jeg dreier fokuset mot at det går mest ut over meg selv. Jeg prøver å ha et ganske objektivt og nådeløst blikk på meg selv. 

Det å ha en forfatter tett på seg, er en belastning, det prøver jeg å belyse i boken. Jeg prøver også å vise frem litt av sårbarheten i det å være forfatter, at du på en side er prisgitt andre, at det er skrivero hjemme, at ingen blir syke i familien, at forlaget vil gi ut bøkene, mens du på den annen siden er presset fordi det meste er opp til deg selv, du må søke stipend, komme opp med en god og gjennomførbar idé, være disiplinert. Av og til kan jeg bli helt utmattet når jeg er ferdig med en bok, og tenker at jeg må gjøre det samme en gang til, og så enda en gang osv. Da hender det at jeg får litt pustevansker.

Men du utleverer ikke bare deg selv i boken. Du skriver «var man offer for virkelighetslitteratur, måtte man sitte stille i båten». Hva mener du med det?

– Protesterer man høylytt, blir folk mistenksomme, og protesterer man ikke blir folk også mistenksomme. Å være et romanoffer er en vanskelig situasjon å være i, man har ingen steder å gjemme seg. Det var det jeg ville utforske – hva er det forfattere utsetter folk for når de bruker levende modeller litterært? For å skrive noe som er ordentlig bra, må man være ganske hensynsløs og ikke ta hensyn til hva mamma, mannen eller venninnen mener. Jeg tror ikke at det er tilfeldig at mange forfattere skriver sine beste bøker etter at de har mistet foreldrene sine. Karl Ove Knausgårds bøker begynner jo med at faren dør. Det er selvfølgelig sorg og oppgjør, men også en fristilling i det å miste foreldrene. Jeg ville skrive om de som viser hensyn, det å ikke være en forfatter som for eksempel Knausgård, som kjører på uten å henge seg opp i hva personene de skriver om mener om å bli skrevet om. Det er jo også en erfaring – å være den som er for feig til å gjøre det. Og alle erfaringer kan skrives om.

For feig?

– Ja, jeg er en feig forfatter. Og i denne boken skriver jeg om at jeg er forfatteren som er feig. Jeg er ikke den type forfatter som er villig til å kaste hele familien min under bussen – vel, det spørs vel egentlig om jeg kan si det etter denne romanen ... 

Hvorfor valgte forfatteren i boken å gi opp romanen etter konflikten med venninnen, selv om det kostet henne dyrt økonomisk? 

– Hun ga etter for presset, fra moren som faktisk var villig til å betale henne for at hun skulle la være å gi ut boken, fra mannen som så smått begynte å protestere på sexscener i boken og fra venninnen som ikke ville at boken skulle utgis, samtidig som forlaget ba henne skru historien enda mer til. Til slutt tenkte hun bare at det ble for mye styr, at hun ikke orket å måtte «stå i det». Det er forfatteren som til syvende og sist bærer kostnaden ved å såre noen. Forlaget kan kjøre en eventuell rettssak for deg, men det er du selv som må leve med å ha påført andre mennesker skade og smerte. 

«I litteraturen finnes det ingen lov, ingen generelle regler. Forfatteren er allmektig», kan vi lese i boken. Er virkelig alt lov i en roman? 

– Du kan nesten skrive hva du vil, kalle det en roman og påberope deg ytringsfrihet. Det er jo ingen rettssaker der litteraturofre vinner frem. Så på en måte er litteraturen lovløs. Og litteraturofre er rettsløse. 

Det står også i boken at forfatteren har sagt fra seg retten til å snakke om boken det aldri ble noe av? 

– Det er jo det man gjør når man lover noen at man ikke skal utgi boken. Da føler man også at man svikter både yrket sitt og ytringsfriheten, at man bøyer av for et press man egentlig ikke ønsket å bøye av for – for fredens skyld. 

Er dette en hevnroman fordi du ikke fikk gitt ut den boken du ønsket? 

– He-he, ingen kommentar. Men det var jo en drivkraft i å skrive boken, det kan jeg innrømme.

Hva sier familien din om boken? har de lest den? 

– Det er første gang moren min ikke har lest en bok jeg har skrevet før den har kommet ut, og det syntes jeg var skummelt. Moren til forfatteren har en rolle i boken, og selv om det ikke direkte er min mor jeg har skrevet om, vil jo mamma – sånn som jeg kjenner henne – lese det som om det er henne, og si «men jeg gjorde jo aldri det og det». Mannen min har lest den, han jobber selv i forlagsbransjen. Han er ikke nødvendigvis superfornøyd med hvordan ektemannen i boken blir fremstilt, men han prøver å takle det profesjonelt. Tanken om at en roman er en roman og ikke virkelighet, virker bare så lenge det ikke angår deg selv.

I kjølvannet av både Knausgård-serien og Vigdis Hjorths «Arv og miljø» ble det en intens debatt om virkelighetslitteratur. Hva tenker du om utleveringen som Knausgård gjorde?

– Jeg har lest bøkene, og den type utlevering er helt uaktuelt for meg. I 2006 skrev jeg en bok som liksom var en slags selvbiografi, dette var pre-Knausgård. Der skrev jeg at det første jeg husker, var at jeg ble glemt igjen på en ferge. Jeg gikk om bord, mamma og resten av familien sto i kø med bilen, men kom ikke med, og fergen gikk med meg om bord. Jeg var hjemme hos mamma og skrev på boken, og etter å ha lest en side sa hun: «Dette har aldri skjedd, vi tok deg av ferga lenge før den gikk. Du husker feil.» Og sånn fortsatte det. Deretter kom broren min og sa «nei, det var du som likte sjokoladeis og jeg som likte jordbæris ...», og resten av dagen gikk med til å diskutere Krone-is. Senere begynte både venninnene mine og sønnen min å blande seg inn. Til slutt kalte jeg boken for «En rekke avbrutte forsøk». Det er ikke lett å skrive virkelighetslitteratur.

Som forfatter utøver du også en makt som kan få konsekvenser for andre. Tenker du på det når du skriver virkelighetsnært? 

– Jeg har opplevd å bli stoppet på gata fordi noen er sinte på meg fordi jeg har skrevet om dem, og så har jeg ikke engang tenkt på dem da jeg skrev det. Det vet jeg flere forfattere har opplevd. Men jeg har også skrevet om noe som jeg har trodd var helt uproblematisk, men som ikke var det likevel. Jeg blir veldig lei meg for sånt. De gangene jeg har såret noen gjennom bøkene mine – det har vel skjedd to ganger hittil – så har det vært en veldig vond opplevelse. Det har jeg verken ønsket eller vært forberedt på.

Betyr det at du ikke er så hardhudet at det er «alt for kunsten»? 

– Nei, som sagt er jeg jo feig og konfliktsky. I de to tilfellene der jeg har blitt «arrestert» av at folk har blitt lei seg, ville jeg ha endret tekstene om jeg hadde visst det. 

Du spør i boken om noen kan eie en historie. Kan de det? 

– Hvis du forteller meg en historie, er det vanskelig å si hvor den slutter å være din. Når jeg skriver den ned med mine ord og mine kommaer, tilhører den plutselig meg i større grad. Har du da rett til å ta historien tilbake? Jeg tenker boken mest handler om hva en forfatter har rett til å skrive, hva hun kan tillate seg. En forfatter er dårlig stilt om hun ikke kan ta en historie og gjøre den til sin egen.

Er du forberedt på bråk rundt boken? 

– Jeg vet ikke om man kan være forberedt på noe sånt. Jeg er nok ikke like sint nå som jeg var, så jeg håper ikke på bråk. 

Tapet av katten din står ganske sentralt i boken. Hvorfor? 

– Det er to tapshistorier som møtes. Tapet av katten blir litt symbolsk på tapet av boken. Katten representerer rutine. Når du har hatt en katt i lang tid, og den plutselig ikke er der mer, da føles det som om det er noe galt med hele huset. 

Du tok med en ganske upassende – og sann – historie om din sorg over katten...? 

– Huff, ja. En syrisk forfatter snakket på en litteraturfestival om å begrave en gammel far i et samfunn der det skjer så mye annet vondt, at en som dør en naturlig død ikke er verdt å sørge over. Så kommer bokens forfatter og forteller at katten hennes er død og begynner å grine. Det er for å illustrere at forfattere er selvopptatte narsissister.

Forfatteren i boken fremstår både usikker og selvopptatt. Hvor godt stemmer det med deg selv? 

– Jeg tror du trenger en mistro og paranoia overfor verden for å ønske å undersøke den. Du kan ikke være superfornøyd og selvtilfreds som forfatter, det funker ikke.

Til neste år blir du 50 år. Hvordan føles det? 

– Hvis noen hadde sagt til meg da jeg var 23 at jeg kom til å ha det så ålreit da jeg nærmet meg 50, hadde jeg ikke trodd dem. På mange måter er det et mye mer behagelig sted å være enn å være ung, jeg føler meg tryggere på meg selv nå. Trening har aldri vært min greie, jeg har alltid vært i litt dårlig form, men jeg har faktisk aldri vært i så god form som jeg er nå. Så jeg føler nesten at jeg får en ny vår med større barn og en kropp i form. Jeg har absolutt ingen ønsker om å være ung igjen. Å være 16 år i dag virker helt brutalt og nådeløst. Det er jo til tider litt nådeløst å være i 40-årene også. Men kanskje det bare er nådeløst å være. Punktum.

Les også: De beste lunsj-stedene i Oslo