Hanne Ørstavik: –Jeg slet med å elske meg selv!

Hanne Ørstavik 

Alder: 49 (blir 50 i novem­ber).

Bor: I Milano, Italia og i Oslo.

Familie: Nygift med Luigi, og har en datter på 24 år fra et tidligere for­hold.

Yrke: Forfatter.

Sosiale medier: Hanne Ørstavik (Facebook) og @hanne_orstavik (Instagram). 

«Kan noe dø i en kropp som er levende?» Fra «Roman. Milano»

Hva inspirerte deg til å skrive «Roman. Milano»?

– Utgangspunktet for boken er at jeg fikk en italiensk kjæreste og flyttet til Milano. Så skjedde det som ofte skjer når en ny roman nærmer seg, og det er at det oppstår et for­hold mellom meg og stedet, det er nesten som en forelskelse, en ladning. Jeg bare kjenner at det ligger en roman her, og da må jeg sende min hovedperson inn i landskapet for å finne ut hva dette handler om.

Hvor mye påvirket det skrivingen at du var i et nytt forhold?

– Jeg hadde ikke levd sammen med en mann siden jeg ble skilt fra pappaen til dat­teren min i 2005, så det var også en stor beve­gelse, et stort vågestykke i mitt liv å både flytte til et nytt land og en ny mann. Det er klart at det har påvirket både meg og skrivingen.

Hovedpersonen Val bor i Milano og har italiensk kjæreste. Du er jo kjent for å skrive selvbiografisk i romanene dine – er det egentlig Hanne du skriver om?

– Jeg pleier å si at jeg er sannhetssøkende, ikke selvbiografisk i bøkene mine. Jeg har skrevet frem Val lyttende, for hun er en som ikke er meg, men så er det jo jeg som har skrevet henne, så hun kommer likevel fra meg. Det er det som er så magisk med skri­vingen, at straks det blir litteratur, så er det ikke meg lenger. Jeg skriver denne romanen for å forstå noe jeg ennå ikke vet hva er. 

Denne boken virker mer optimistisk enn dine tidligere romaner. Føler du det selv også?

– Jeg blir jo preget i skrivingen min av at jeg er på et godt sted i livet, jeg er nygift og har det veldig bra. Jeg har holdt på romanen i nesten tre år – helt siden jeg møtte han som nå er mannen min. Den bevegelsen som Val i boken gjør mot Paolo, som er hennes italien­ske kjæreste, er på sett og vis den samme bevegelsen som jeg har undersøkt i forhold til min kjæreste. Jeg har møtt en mann som er glad i meg – også når jeg ikke er glad i meg selv. Det er så stort. For meg er «Roman. Milano» å gå inn i rom som er så ensomme og så smertefulle at jeg ikke vet om jeg kunne gjort det om jeg ikke hadde hatt den kjærligheten med meg. At det å ha det godt gjør det mulig å åpne opp for noe vel­dig sårt. 

For hovedpersonen i boken ble forlatt av sine foreldre da hun var liten. Hvordan påvirker noe sånt følelseslivet?

– Ja, hva skjer med en liten kropp når den må lukke seg for den smerten det er å bli forlatt? Jeg tror at man kanskje forlater noe eller stenger noe i seg selv, man stenger tilgangen til å kjenne etter, for å kjenne etter gjør vondt. Et barn kan ikke rasjonali­sere, og velger i stedet å stenge av den fysiske følelsen. Men hvordan greie å åpne opp igjen, så farlig som det kan være? 

Jeg er utdannet rosenterapeut, og grunnlegger av rosenmetoden, Marion Rosen, sa at den følelsen vi gjemmer aller mest bort, det er vår egen kjærlighet. Vi er ikke mest opptatt av å skjule svakhetene våre, men kjærlighe­ten, for det er der vi blir såret mest. 

Den prisbelønte romanen din «Kjærlighet» fra 1997 er nå er solgt til 29 land. Hvordan opplever du suksessen?

– Boken bare fortsetter å reise. Den er for­resten nettopp kommet ut på koreansk. På en måte er det ganske abstrakt for meg, for jeg er jo fysisk i min egen hverdag. Jeg ser bare det som blir lagt ut på nettet eller jeg får eksemplarer av de utenlandske utgivelsene i posten. Men jeg har opplevd eventyrlige ting også med den romanen. Da den ble kortlistet til National Book Award for Translated Literature, fikk jeg reise til New York og gå på rød løper og greier. Det var helt fantastisk!

Tenk om du hadde visst hvor suksessrik den skulle bli da du skrev boken ...?

– Ja, tenk. Jeg skammet meg sånn over «Kjærlighet», i dag tror jeg det var fordi den handler om det jeg egent­lig alltid skriver om, som er skammen over å ikke være elsket. Det er så skamfullt å ikke kjenne seg elsket. Hvorfor er ingen glad i meg? Det gjør så vondt. Da jeg skrev boken visste jeg ikke det jeg sier til deg nå, men nå har det gått mange år og jeg har kommet andre steder i meg selv. 

Hvordan opplevde du følelsen av å ikke være elsket?

– Det er universelt å ønske å føle kjærlig­het, å finne den ene personen man føler seg hjemme hos. En av de store utfordringene i mitt eget liv, og som jeg også har jobbet med i romanen, er å kjenne kjærlighet. Det var også derfor jeg utdannet meg til rosen­terapeut. Hvis kjærlighet bare er et ord, en konstruksjon, eller noe du tror du kan skjønne, da er du ikke kommet hjem. For kjærlighet kjenner du.

Og den har du ikke kjent så mye på?

– I de siste tre romanene før denne, tror jeg at jeg har skjønt at med tanke på å bli elsket, så handler det om i hvor stor grad jeg kan elske meg selv. Selvforakten min har ofte vært i veien, og hvis du ikke ser den i ansiktet, så er det vanskelig for andre å slippe til med sin kjærlighet. Hvis du ikke kan fordra deg selv, så gjør du det vanskelig for andre. Man må jobbe med å vise kjærligheten til det barnet man var og fortsatt på en måte er. Hvis ikke jeg hadde jobbet med det, hadde jeg aldri kunnet ta imot den kjær­ligheten jeg har fått. Jeg ville ikke sett den – og jeg ville ikke våget det heller. 

Du fikk kritikk fra noen som mener å ha kjent igjen seg selv i en av bøkene dine. Går slikt inn på deg?

– For meg handler skrivingen om å være ærlig. Jeg tror absolutt alle forfattere skriver om tematikk som er brennende i deres eget liv, hvis ikke ville man ikke satt seg ned og skrevet bok. Når jeg skriver er det min sann­het jeg jakter på, jeg er ikke ute etter å utle­vere eller henge ut noen andre. Men vi holder faktisk på med kunst, og kunst er noe annet enn nyhetsjournalistikk. Når vi nær­mer oss et verk, er det da så viktig hva som kan spores tilbake til forfatterens biografi eller er det viktig hva romanen genererer av eksistensrom for den som leser den? 

Så når du skriver tenker du ikke på at du kan såre eller krenke andre?

– Nei, jeg er sånn sett totalt hensynsløs, jeg skriver bare frem det jeg synes er viktig å si. 

Etter 14 romaner – er du fortsatt like nervøs på mottagelsen før en utgivelse?

– På en måte vet jeg ikke før kritikken begynner å komme hvor sårbar jeg er for den. Noen ganger er jeg mer sårbar enn andre ganger. Den forrige romanen min, «Over fjellet», skammet jeg meg så veldig over, og det kom også veldig overraskende på meg. Et halvt år etter opplevde jeg en knugende, nesten forkrøplende skam. Og jeg vet ikke hvorfor, men jeg må forholde meg til det. Det er også en del av den utfor­skende prosessen jeg driver med, at noe berører meg dypt og også avdekker smer­tefulle ting. 

Men dypest sett kjenner jeg at jeg har skrevet boken, den er som den er, den er ute nå, og jeg har gjort mitt. Etter hvert har jeg også innsett at det ikke er f.eks. Aftenposten som mener noe om min bok, det er én kritiker som skriver i avisen og som har lest min bok. Verre er det ikke. Det er mye viktigere hva leserne synes. Men egent­lig skriver jeg aller mest for meg selv!