Fredrik Backman: – Jeg skriver for å få folk til å føle noe

«En del mennesker aksepterer at de aldri blir fri fra angsten sin, de bare lærer å leve med den. Hun tenkte at det er derfor man må være snill mot mennesker, til og med idiotene, for man vet aldri hvor tung deres byrde er.»

Fra romanen «Folk med angst»

Hva inspirerte deg til å skrive boken «Folk med angst»?

– Jeg lengtet etter å skrive en komedie, en historie der humoren er motoren, etter at de siste to bøkene mine hadde vært mer drama og alvorlig i stilen. Jeg hadde lenge hatt en idé om et gisseldrama på en leilighetsvisning. Det kom av at jeg og fruen hadde vært på mange visninger, og vi begge innså at jeg faktisk ikke bryr meg så mye om hvordan det ser ut der jeg bor. Så etter ti visninger begynte jeg i stedet å se på menneskene som var der. En bok om at disse menneskene ble innestengt sammen, tenkte jeg kunne bli morsom. 

Men boken er mer enn humor og gissel-drama, den har en veldig alvorlig undertone ...?

– Det var ikke meningen at boken skulle handle om angst, den skulle egentlig bare være morsom og ukomplisert. Jeg skrev utkast til et manus, men det ble liksom ikke noe. Så jeg la det bort. For jeg kjente ikke noe da jeg skrev, jeg ble ikke besatt av historien. Da måtte jeg grave litt i hva den egentlig skulle handle om. Historien vokste frem rundt hvem raneren var, hvorfor det ble gisselsituasjon, hvem folkene på visningen var, hvorfor politifolkene handlet som de gjorde. Da skjønte jeg at dette kunne være en historie om angst. 

Hvorfor angst?

– Veldig mange har en frykt for ikke å strekke til og tror de er de eneste som ikke har det bra, som har dårlig selvtillit og som ikke fikser livet. Og man tror at ens egen angst er veldig annerledes enn alle andres. Jeg ble interessert da jeg skjønte at mange ikke forstår at det er angst de har. 

Ligger det også et personlig engasjement bak boken?

– Jeg møtte selv veggen for to år siden. «En mann med navn Ove» var blitt en kjempesuksess, filmen basert på boken ble Oscar-nominert og jeg var på konstant reisefot. Jeg taklet ikke fremgangen og alt den innebar så godt. Når det går bra blir man en del av et stort maskineri med deadlines og utgivelser og turneer og forventninger. Jeg var ikke bekvem med det, det ga meg mye angst og stress som igjen førte til panikkangst. Panikkangstanfall er rett og slett at du tror du skal dø, så voldsomt oppleves det.

Hvordan ble du bedre?

– Jeg begynte å gå hos en psykolog som er ekspert på panikkangst, og mange av samtalene mellom en psykolog og en av karakterene i boken er basert på samtalene mellom meg og psykologen min. 

Ønsker du å bedrive litt «folkeopplysning» om angst med romanen?

– Jeg håper det, i så fall er det jo fantastisk! Jeg skriver ikke med ambisjon om å lære noen noe, for jeg regner med at alle som leser bøkene mine er mye smartere enn jeg er, men jeg skriver for å få folk til å føle noe. Følelser er alt jeg er interessert i. Og angst er en veldig voldsom følelse.

Hvilke tilbakemeldinger har du fått på boken?

– Det er hyggelig når folk sier at «Folk om angst» var underholdende og morsom, for det jeg i utgangspunktet vil, er å underholde, å gi leserne noen timer med virkelighetsflukt. Men jeg har jo også fått tilbakemeldinger på at folk – etter å ha lest boken – har snakket med noen de er glad i om at de har angst. Eller at de har lest boken og forstår sin far eller venn eller partner bedre. Det er fint. 

Det virker som om du skriver om karakterer som sliter med stor kjærlighet. Hvorfor? 

– Jeg er ikke interessert i normale mennesker som fungerer. De som har hatt en lykkelig barndom, fått gode karakterer på skolen der de var populære, utdannet seg til drømmejobben, og som har fint hus og en perfekt familie. Jeg har ikke noe imot dem, det er kjempebra at de har det så fint, gratulerer. Men jeg har ingenting å prate med slike mennesker om. Selv dras jeg heller mot mennesker som har noe trist i seg, som vet hva motgang er.

«Det er så forferdelig fortvilet enkelt å mislykkes med å være voksen» skriver du i boken. Føler du det slik selv?

– Absolutt. Hver gang jeg skal hente barna mine, føler jeg at jeg er en skuespiller som spiller forelder. Man ser på sine barn og tenker, så vanvittig at noen lar meg ta ansvaret for dem. Jeg aner jo ikke hva jeg holder på med. Ungene stoler på meg for sin overlevelse. De tar for gitt at jeg skal huske å gi dem mat, fikse tak over hodet deres, melde dem på svømmekurs, kjøpe vinterklær når det blir kaldt. Sånt er helt ubegripelig for meg, jeg kan jo knapt ta vare på meg selv. 

Hvorfor bruker du ofte humor i bøkene dine?

– Humor er en forsvarsmekanisme, det er humor som gjør at man orker å stå i det, å være i mørket. Humor er også en virkelighetsflukt. Jeg vil dra det så langt som å si at jeg aldri har møtt et morsomt menneske som ikke har angst. Lykkelige mennesker behøver ikke å gå rundt og være morsomme.

Men oppi all humoren skriver du om tragedier, flere ganger har du skrevet om selvmord. Hvorfor vender du stadig tilbake til det temaet?

– Jeg skriver komedie for å orke å skrive om vonde ting. Da jeg var 20 år tok en av mine beste venner livet sitt. Det kommer jeg aldri over. Jeg har i ettertid forstått at han slet med samme angst som meg, men at han til slutt ikke orket mer. Når man står noen så nær, kan man aldri tilgi seg selv for at man ikke klarte å hjelpe dem. Det er også en rød tråd i «Folk med angst», hva det gjør med en person å ikke greie å hjelpe.

Jeg har lest at du var et ensomt barn – var det derfor bøkene ble så viktig for deg i oppveksten?

– Det er ikke helt godt å vite om jeg hadde et stort behov for virkelighetsflukt fordi jeg var ensom, eller om jeg var ensom fordi jeg hadde et stort behov for virkelighetsflukt. Jeg er fortsatt slik, jeg vil aller helst inn i en annen verden, uansett om det gjelder bøker, tv eller film.

Men du fant favorittboken din allerede som barn?

– På plass en til sju over favorittbøker ligger «Brødrene Løvehjerte» av Astrid Lindgren, den leser jeg fortsatt en gang i året. Boken har alt, den er både en saga for barn og en dyp filosofisk diskusjon for voksne, og boken var veldig definerende da mamma leste den for meg som seksåring. Min farfar var nettopp død og jeg slet med å prate om og forstå det. I stedet kunne vi prate om boken, som ledet oss inn på en diskusjon om døden, som igjen ble en samtale om farfars død. 

Var det derfor du tenkte på barna da terror­ angrepet i Stockholm skjedde i 2017? Fortell hva du gjorde.

– Jeg har kontor rett i nærheten av der attentatet skjedde, og samme dag bestemte jeg og min kone oss for at å sponse barnebøker var noe enkelt og konkret vi kunne gjøre midt i sjokket. Jeg la igjen betalingskortet mitt i en bokhandel og skrev på Instagram at alle foreldre som ville lese noe for barna sine kunne hente ut en valgfri bok i butikken. Jeg hadde jo selv lært at litteratur kan være en måte å prate om vanskelige og uforståelige saker på. Det trengtes nå.

Vi fikk beskjed før intervjuet at du ikke ville snakke om din største suksess, «En mann med navn Ove». Er du lei ham? 

– Jeg snakker gjerne om boken, men det er sjelden noen vil snakke om den, alle vil snakke om fenomenet og suksessen, og jeg har ikke så mye å si om det. Jeg er ikke lei verken
Ove som person, historien eller boken, den betyr fortsatt veldig mye for meg og har åpnet mange nye dører for meg. Det er ofte min måte å teste journalister på, om de vil gjøre et intervju med meg som forfatter eller som en slags kjendis. 

Om jeg sier at de får stille hvilke spørsmål de vil, men de får ikke stille spørsmål om «En mann med navn Ove», og de da sier de ikke er interessert, da skjønner jeg jo at de uansett bare ville prate om salgstall, filmrettigheter, penger og suksess. Og det synes jeg ikke er så interessant. For en forfatter er disse tingene nesten alltid bare et slumpetreff. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor akkurat «En mann med navn Ove» ble en kommersiell suksess. Jeg skrev bare en bok jeg likte, og det er ren flaks at millioner av andre mennesker likte det samme som meg.