"Jeg klarer ikke helt å forklare hvorfor denne filmen er så fryktelig god, men for meg er den et mesterstykke"
Filmen kunne ikke komme på et mer skremmende aktuelt tidspunkt. Det å lukke øynene for det grusomme, er ikke akkurat fjern fortidshistorie.
«Zone of Interest»
PREMIERE 26. JANUARDa faren til regissør Jonathan Glazer fant ut at sønnen holdt på med en film om nazi kommandanten som styrte Auschwitz, ble han forbannet og fra seg.
«Jeg skjønner ikke hvorfor du gjør dette? Hvorfor graver du opp det som har vært. La det forsvinne og råtne opp!» Og Glazer svarte: «Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne la det råtne og forsvinne, pappa, men dette er ikke i fortiden!»
Det tok Jonathan Glazer 10 år å lage «Zone of Interest», som var det de som jobbet i konsentrasjonsleirene kalte det.
Filmen kunne ikke komme på et mer skremmende aktuelt tidspunkt. Det å lukke øynene for det grusomme, er ikke akkurat fjern fortidshistorie.
«Zone of Interest» begynner i svart med en udefinert ubehagelig lyd. Senere skjønner vi at dette er lyden av ovnene i Auschwitz. Sola kommer og vi befinner oss nede ved en elv. Rudolf Höss, kona Hedwig og de fem barna koser seg i solskinnet og feirer bursdag i den vakre bugnende hagen som er full av solsikker, dahlia, sukkererter, tomater, fennikel og løk. De har også bygget et lite badebasseng med sklie til ungene.
Det er utrolig vakkert filmet. Huset og hagen fremstår som et lite paradis. Men på den andre siden av muren blir en million jøder gasset i hjel og brent. Vi ser ingen av dem. Det er første gang jeg opplever i en film om konsentrasjonsleirene at vi ikke følger ofrene, men de som jobber der. Rudolf er glad i hunder og opptatt av barnas bursdag, men vi ser at støvlene han setter utenfor døra, er blodige. En tjener forter seg å vaske dem og sette dem klar utenfor døra. Rudolf blir også raskt forfremmet når han finner løsninger for å øke effektiviteten i konsentrasjonsleiren. Hedwig fordeler bluser, tar en flott minkkåpe og prøver en rød leppestift hun finner i kåpelomma.
Om kvelden ser vi himmelen lyse opp av flammene bak muren, og de fjerne skrikene ligger som et bakteppe for alle som bor i den lille byen. Det er bittesmå og subtile nyanser som gjør at jeg skvetter. Som når Hedwig plutselig truer en hushjelp med askespredning av henne.
Dette er en film som observerer hverdagen. Filmen gir plass til å tenke og kjenne, uten at den er kjedelig eller for vanskelig.
Jeg opplever å komme et steg nærmere hvordan og hvor lett vi kan lukke øynene for ondskap. Jeg klarer ikke helt å forklare hvorfor denne filmen er så fryktelig god, men for meg er den et mesterstykke.
