«Belfast» – les Mona B. Riises anmeldelse av Oscar-vinneren

Fra første tone Van Morrison spiller i åpningen, kjenner jeg at dette blir en hyggelig opplevelse og det til tross for at «Belfast» er en film om borgerkrig.

Vi møter ni år gamle Buddy i gata der han bor i Belfast i 1969. Plutselig smeller det rundt ham når opptøyene «The Troubles» setter i gang med bensinbomber, balltrær, flammer og knust glass.

Konflikten i Nord-Irland

Konflikten mellom katolikker og protestanter er starten på en nesten 30 år lang borgerkrig. Buddy, som kommer fra en protestantisk familie, er nydelig spilt av 11 år gamle Jude Hill. Et av de skjønneste barna jeg har sett på film. Han bor sammen med broren og foreldrene, og borti gata bor besteforeldrene spilt av Judi Dench og Ciaran Hinds, som begge var Oscar-nominert for rollene.

Det handler om familiekjærlighet, å vokse opp, om å flykte inn i gleden av film, religionens trusler (for en herlig svettende og skremmende prest) og det store spørsmålet foreldrene til Buddy sloss med; skal de forlate stedet der de er vokst opp, alle de kjenner og det eneste hjemstedet de har hatt, eller skal de risikerer sikkerheten til de to barna deres?

Filmen er i svart-hvitt, men når Buddy er på kino eller på teater, kommer fargene. Sikkert som regissør Kenneth Branaghs egne erfaringer. Filmen er basert på hans oppvekst i Belfast og filmen ble nominert til sju Oscar. Jeg skjønner hvorfor.

Selv om nok noen vil tenke at «Belfast» er litt i overkant søt og sentimental, og noen vil kanskje synes foreldrene er hakket for vakre, og noen vil kanskje reagere på at Van Morrison står for hele det oppløftende soundtracket. Men jeg tilgir alt dette.

«Belfast» er noe så sjeldent som en feelgoodperle av en krigsfilm for hele familien. Dette er en film jeg blir varm og glad av. Som når konflikten gjør alt vanskelig for Buddy i nabolaget, og bestefar Pop sier »Husk, du er Buddy fra Belfast 15. Hvor alle kjenner deg. Det er sannheten, og det skal gjøre deg trygg og lykkelig!»

Det ble ingen Oscar på «Verdens værste menneske», prisen for Beste internasjonale spillefilm gikk til «Drive my car» fra Japan. Les Mona B. Riises anmeldelse av filmen her!