Ny storfilm om Quislings siste dager på kino nå

Over hele verden vet folk hva det vil si å være en quisling. Det har blitt et ord som betyr det å svike, en feig person, forræder og en landssviker. I høst kommer storfilmen som handler om Vidkun Quisling, og jeg er spent, både fordi det nok er en komplisert historie å fortelle, men ikke minst fordi historien er skrevet av to utrolig dyktige manusforfattere, Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig. Anna jobbet som skuespiller og Siv var programvert i TV 2 da slo seg sammen med et brennende ønske om å forandre historiefortelling på tv og film til ikke bare å handle om menn. Nå har de to vært et team i snart 15 år og løftet frem kvinnelige karakterer i filmer og serier som «Heksejakt», «Tre nøtter for Askepott», «Utvandrerne», «Lykkeland» og «Utøya 22 juli». Siv og Anna har vært spydspisser og har vist en konservativ bransje at kvinnehistorier både kan være spennende, viktige, komplekse og innbringende økonomisk.

Når Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig nå har valgt å skrive om forræderen Vidkun Quisling, en av de mest kompliserte karakterene man kan ha som hovedperson i en filmfortelling, har de funnet et nytt og ufortalt perspektiv.

Jeg har snakket med Anna og Siv om det å jobbe sammen, å prøve å forandre en industri, men først og fremst om å forvalte historien om Quisling i filmen «Quislings siste dager».

Hva gjorde at det som nesten er regnet som verdens verste mann, ble en dere ville fortelle om?
– Da regissør Erik Poppe spurte oss om vi ville skrive om Quisling, tenkte vi først at dette var veldig skummelt, men også at det var en forespørsel det var umulig å si nei til. For det er jo så spennende! For hvordan går man løs på Norges største forræder? Han vekker mange følelser i folk, og vi kjente også på det selv. En hovedkarakter i et drama må på en eller annen måte vekke en slags sympati eller forståelse, og det var vanskelig å skjønne hvordan vi skulle gjøre det uten at det ble feil. Vi ville jo ikke ha en unnskyldende fortelling om Vidkun Quisling. Men vi ble også veldig nysgjerrige: Hvorfor gjorde han som han gjorde?

Det høres jo nesten ut som en umulighet. Hvordan løste dere floken?
– Løsningen for oss ble å ta utgangspunkt i presten som ble Quislings sjelesørger i fengselet. Peder Olsen fikk oppgaven å prøve å få Quisling til å si unnskyld. Når vi gjorde presten til en slags hovedkarakter i vårt hode, løsnet det. Han blir på en måte oss og samtidig en mann som får en superviktig og bortimot umulig oppgave når han skal få Norges mest forhatte mann til å si unnskyld. Ikke bare for sin egen frelses skyld, men også for en nasjon som så sårt behøver at Quisling angrer.

Jeg snakker med dere før filmen er klar for visning, men jeg synes ofte i historiske filmer at de ikke kommer nær nok. Men da jeg så traileren for «Quislings siste dager», ble jeg grepet.
– Quisling er jo blitt et symbol eller likestilt med svik. Likevel kommer vi ikke utenom at han var et menneske. Oppgaven vår var å finne mennesket uten å forsvare det han har gjort og det han har sagt. Når han sier at han er «Norges redningsmann», kjemper han for sin fortelling og sin historie. Det er veldig gjenkjennelig, for det driver vi med alle sammen når vi snakker om våre liv og handlinger. Desperasjonen i det var viktig å få med.

Hva tror dere det var med Vidkun Quisling som brakte ham dit han endte?
– Vi har ikke en entydig forklaring, men vi ble overrasket over hvor mange mindreverdighetskomplekser han hadde. I forsvarstalen sin skriver han at han ikke hadde noen venner, men insisterer på at det var fordi han valgte dem vekk. Han forteller også at han i en periode ble mobbet, og at det motiverte ham til å heve seg over andre. Han var utenfor, strevde i alle sine relasjoner og hadde et merkelig forhold til kvinner. Han var nok på sett og vis veldig ensom, uten at vi skal påstå at det er et nødvendig årsak-virkning-forhold her. Han kom fra en familie som hadde storhetstanker om seg selv og enorme forhåpninger til Vidkun, som særlig moren så på som et geni. Så han går jo på en måte ut i verden med ideen om at han er ekstraordinær, samtidig som han er utenfor og med disse kompleksene.

Filmen er basert på dagboknotatene til presten Peder Olsen, som var Quislings sjelesørger. Hva sto det der?
– Notatene var taushetsbelagt i alle år, men barnebarnet til Peder Olsen, journalist Håkon Høydal, fikk lest dem fordi de befant seg i familiearkivene. Da han leste dem, fant han at like før dommen skulle fullbyrdes, så hadde den ellers svært selvrettferdige Quisling faktisk en form for tvil. Han spør: «Tror De at man kan ta så feil av sin livsoppgave?» og han følger opp: «Og i så fall, hva gjør man da?» – og så ba han om syndsforlatelse. Disse dagboknotatene er den eneste kilden som peker i retning av at han var i tvil, og denne tvilen har det vært spennende for oss å utforske. Det ble viktig for prestens barnebarn å vise denne ukjente siden av historien.

Hva om jeg har tatt feil? – gir meg klump i halsen og tårer i øynene. Hva er det som gjør det?
– Ja, det gjorde vi også da vi leste det, og så sa vi: «Der har vi filmen»! Man blir så grepet av en person som har gjort feil, så gruelig feil, og er åpen for å innrømme det. Det er en av de dypeste og vondeste følelsene og erfaringene i menneskelivet, tror jeg. Noe av det aller vanskeligste vi gjør, er å be om oppriktig unnskyldning eller å kjenne på smerten i at du har gjort feil. I tillegg er det noe av det mest forsonende og helende et menneske kan gjøre. Den eller de som har blitt forbrutt seg mot, trenger den unnskyldningen så inderlig, og alle har kjent hvor intenst vanskelig det er å inn rømme feilen og å si ordentlig unnskyld. Presten fikk oppdraget fordi det var så mye hat og raseri etter krigen at man tenkte at hvis Quisling kunne si unnskyld, så ville det bli lettere å bygge opp nasjonen igjen og gå videre.

Det må ha vært en vanskelig balansekunst for dere å fortelle dette?
– Vi har følt på et enormt ansvar når vi skulle fortelle historien som fiksjon og potensielt få et veldig stort publikum. Vi har gjort mye research på fakta og historien, men det å fokusere på skyldspørsmålet ble nøkkelen for oss, fordi det er universelt. I fiksjonen kan vi tillate oss å også være nysgjerrige på psykologien og ikke bare forstå fakta. Vi har prøvd å forestille oss hva som kan ha skjedd i de lukkede rommene, i de samtalene, i hans hode, i hans hjerte. Kanskje vi kan si det sånn at vi ikke dikter opp hva som skjedde, men vi tillater oss å dikte om hvordan det føltes.

Jeg er så glad for alle de årene dere har jobbet knallhardt med å skrive gode kvinnelige karakterer til tv og film, men det blir ikke alltid kvinnelige hovedpersoner?
– På et tidspunkt var vi veldig eplekjekke og sa at vi bare skulle skrive kvinneroller. Så har vi lært, blant annet for at man skal leve og for at man skal få realisert prosjektene sine, at det ikke går. Vi har en tusenårig fortellertradisjon i Norge, hvor mannlige klassiske helter har vært hovedfortellingen. I og med at vi har den plattformen vi har, at det er vår plikt å løfte frem andre perspektiver, har vi måttet ta utgangspunkt i det.

Det er så mange kvinnefortellinger som ikke er fortalt og som er vanskelig å løfte i offentligheten. Mye har skjedd de siste årene, men det er fortsatt vanskelig å finansiere prosjekter med et kvinnelig perspektiv. Det sies for eksempel at norsk film bør være ferdig med filmer om krigen, men tenk på alle de fantastiske kvinnelige krigsheltene som ennå ikke har fått sin film. Kvinnehistorier er fortatt vår hovedambisjon, men så sniker det seg inn en quisling her og der. Vårt fundament er uansett all tid at vi er opptatt av nye ufortalte perspektiver.

Jeg har nå helt ubevisst latt dere snakke med en stemme, selv om dere er to. Men det er jo nesten sånn dere snakker, synkroniserte og med å fullføre hverandres setninger. Hvordan gjør dere det å skrive sammen?
– Det krever at vi er generøse overfor hverandre. Det klarer vi jo fordi vi liker hverandre og beundrer hverandre. Vi har aldri opplevd det som en konkurranse. Vi ser oss som én forfatter når vi skriver. Det er ikke sånn at en sier: det der fant jeg på. Vi kan være veldig uenige og ha dager hvor vi stanger som to okser. Vi kan høres ut som om vi krangler, er høylytte og veldig engasjerte, men vi kommer ut med en ny felles løsning til slutt. Men det er en metode på et eller annet vis. Skriving kan være utrolig ensomt, men vår måte tar bort ensomheten fordi vi deler prosessen. Det aller beste er jo også at når ting kommer ut i verden, så er vi to om å dele begeistringen eller bære skammen, alt etter hvordan det lander og blir tatt imot.

«Quislings siste dag» har premiere på kino 13. september.