– Filmen har ikke fokus på utfordringene ved å være eneste kvinne om bord

Heidi Ruud Ellingsen, først: gratulerer med strålende kritikker i musikalen «Moulin Rouge»! Jeg så deg første gang «live» i 2008 på NRK, i konkurransen «Drømmerollen», der du vant rollen som Kathy Selden i musikalen «Singin’ In The Rain».

Hvordan vil du karakterisere karrieren din så langt?

– Jeg har nådd mine delmål, jobbet som et svin, alt for mye i perioder, gått på den berømte smellen med hodet i veggen, klarte å reise meg igjen med ny kraft og en nyttig erfaring. Jeg har fått jobbe med alt det jeg har drømt om og enda mer, teater, musikal, tv, film. I tillegg har jeg vært med å skrive og produsere en egen forestilling, noe som har gitt mersmak – jeg angrer ikke på noen ting. Er blitt bedre på å «enjoy the ride» og si til meg selv, gjerne høyt, at fasan, så heldig jeg er. Det tenker jeg hver dag når jeg går på jobb. Omgitt av vidunderlige mennesker som inspirerer meg og gjør at jeg vokser som menneske og utøver – jeg synes selv i all beskjedenhet at det har gått ganske bra

Du har jo hatt en strålende karriere som danser, sanger og skuespiller, men aldri på kinofilm før nå i 2023. Hvordan har overgangen til film vært?

– Det har vært en bratt læringskurve, men jeg har vært heldig å jobbe med enormt dyktige regissører på begge filmene. Jeg mener at Henrik Martin Dahls bakken er et geni. Han ser hver eneste skuespiller, alle prosessene. Han leder oss med både synlighet og usynlig hånd, og lar oss føle oss medskapende i hele prosessen. Selv om formatet er ulikt, så handler det jo i bunn og grunn om det samme, om å være sann og fortelle en historie, bare i et mye mindre format. Film er øyeblikk for øyeblikk, mens teater oppleves mer fysisk, det er en annen muskel som er i sving. Men ja, takk, begge deler.

Din debut på kino-film kom nå med filmen Sulis 1907, hvor du spiller Svarta Bjørn, nærmest å regne som en legende i din hjemby Narvik. Hvilket forhold hadde du til historien om Svarta Bjørn?

– Jeg har vokst opp med Svarta Bjørn som symbolet/personifiseringen av kvinnene under rallartiden, og har selv vært æres Svarta Bjørn. Det er jeg stolt av. Det sies hun var et arbeidsjern med en utrolig styrke og integritet. Hun skal visstnok ha mistet livet i et slags mål med en annen kokke. Men hun er på mange måter både mytisk og mystisk siden det finnes så lite hånd fast, og mange ulike meninger om hvem hun var. Jeg synes det er kult at i det maskuline miljøet som Narvik er tuftet på, så er det denne dama som er symbolet på ikke bare kvinnene i den tiden, men hele samfunnet og alle som jobbet med å bygge jernbanen.

Har din oppvekst i Narvik gitt deg en ekstra interesse for 2. verdenskrig?
– Kanskje, uten at jeg egentlig har tenkt over det før i voksen alder. Historier fra besteforeldrene mine er sterkt preget av krigen, hele estetikken i byen er også det. Vi lekte daglig i de gamle bunkersene, og kanskje har det preget oss mer enn andre byer som ikke har den samme dramatiske historien. Men når man er barn, så virker det veldig lenge siden, og historiene jeg fikk bestemor til å fortelle om igjen og om igjen, var mest fordi jeg syntes det var spennende ... som et eventyr. I dag har jeg selvfølgelig en annen forståelse for hvorfor de noen ganger ikke orket å fortelle. Farfar var av den typen som ikke likte å snakke om det, han ville ikke lage sensasjon av noe så traumatisk. Jeg tenkte mye på besteforeldrene mine da vi filmet, og hadde bilde av dem hengende i radiorommet på skipet vi filmet på. Er spent på hva farfar hadde ment om «Konvoi» og «Kampen om Narvik». Men jeg håper og tror han hadde vært stolt og sett verdien av historiefortellingen.

Du spiller telegrafisten om bord i filmen «Konvoi». Var det mange kvinner som hadde slike oppgaver i den norske handelsflåten under krigen?

– Det var 129 norske kvinner som seilte i Nortraship i krigsårene. Av disse var det kun én norsk kvinne som hadde stillingen som telegrafist, hun het Helene Karoline Johanne Fischer Dale, og hun tok utdannelsen i løpet av krigen. Fern Sunde var den aller første, hun var født kanadisk, og mønstret på et norsk skip i USA.

Vi har bare sett korte klipp fra traileren til filmen, men rollen din fremstår som redselsfull og beinhard – hvordan var det å leve seg inn i redselen som de om bord må ha følt?

– Lystbetont var det ikke. Morfaren min var en av få overlevende etter en eksplosjon på en oljetankbåt i Japan, og det høres helt forferdelig kynisk ut å bruke min bestefars traume, men det skal sies at han selv ønsket å dele dette med meg for å hjelpe meg å sette meg inn i noe lignende. Men når vi kunne ta pause fra innspillingen og båten, som lå på land og krenget fra side til side ved hjelp av hydraulikk og filmarbeidere, og kunne gå på do, spise litt lunsj og rette på parykken, så levde de ekte krigsseilerne i konstant frykt for å bli angrepet og drept og aldri komme hjem!

Sier filmen noe om hvor krevende det kan ha vært å være eneste kvinne om bord?
– Under krigen økte behovet for telegrafister. Mange kvinner utdannet seg til dette. I den norske handelsflåten var kvinner ønsket om bord, i motsetning til Storbritannia og USA. Jeg tenker at mange kvinner som på den tiden, og i dag, jobbet i mannsdominerte yrker, var bevisst sin posisjon, og at det bevisst eller ubevisst formet deres væremåte, Men vi har i denne filmen ikke fokus på utfordringene med å være eneste kvinne om bord. Omstendighetene rundt disse menneskene er så brutale, og alle prøver det beste de kan å ta rette valg for å overleve i ekstreme omstendigheter. Vi fremstiller først og fremst mennesker, og ikke kjønn.

Kan du si noe om samarbeidet med de andre profilerte skuespillerne i filmen, og hva du har fått ut av det?

– Det er et kollektivt samarbeid å fortelle en slik historie, og jeg opplever at vi klarte nettopp det, å være et kruttsterkt team. Absolutt alle ledd er løftet sammen, med regissør Henrik Dahlsbakken som en fantastisk lagleder. Han klarte å få alle til å kjenne eierskap til prosjektet og til rollen sin. Når man har delt en stor opplevelse, som denne filminnspillingen var, så vil man alltid kjenne på et felleskap, og dele referanser som bare vi kjenner til. Det er innmari fint.

Du er samboer med Mads Ousdal, også en svært aktiv skuespiller, og sammen har dere tre barn. Hvordan klarer ekteparet Ellingsen/Ousdal å organisere livet sitt?

– Delt kalender er et must, besteforeldre og familie som stiller opp likeså. It takes a village. Vi bor på verdens beste sted for småbarnsforeldre, der vi nettopp har en slik village. Barna løper inn og ut hos hverandre, og vi voksne stiller opp for hverandre om vi trenger. Det skal sies at verdien av denne landsbyen/bofellesskapet ikke først og fremst er nyttig for logistikken, men kanskje aller mest for livskvaliteten.

Jeg sier hver eneste dag til Mads at det å flytte hit, er det beste valget vi har tatt. Jeg tenker vi kommer til å stå i spagaten i mange år til, Men vi er gode på å gi hverandre rom. Mads holdt fortet mye forrige halvår, da jeg både filmet og spilte mange kvelder på teateret pluss at jeg prøvde til «Moulin Rouge». Neste år skal han i gang med et krevende prosjekt, og da må jeg rydde litt mer plass i min kalender. Barna kommer alltid først, og jeg har flere ganger sagt nei til prosjekter hvis jeg kjenner det blir for stor belastning for familien.

Hvor går veien videre, kan du si noe om planene dine?

– Vi spiller «Moulin Rouge» nå om dagen, for fulle hus på Chateau Neuf, og planen er å fortsette å spille denne etter jul. Så har jeg både løse og faste planer etter det, og masse spennende jeg ser frem til. Det jeg nå gleder meg mest til, er en etterlengtet juleferie med familien etter mange måneder med mye jobb - de er navet i livet!