Jeg var så heldig å få se «Drive my car» på privat visning, det vil si hjemme i min nye tv-stue. Etter 10 minutter begynte mannen min, Nicholas, å klage. «Må jeg lide meg gjennom dette?» Nei, sa jeg. Og helt alene fikk jeg sett en av de vakreste filmene jeg har sett det siste året. Det begynner langsomt, stille og helt klart utfordrende, men det er vel når man lar seg dytte ut av komfortsonen at man kan få de aller sterkeste opplevelsene.
Filmen er basert på en novelle av Haruki Murakami. Yûsuke (Hidetoshi Nishijima) er en teater-regissør og skuespiller som jobber seg gjennom Beckett, en egen familietragedie og et komplekst forhold til sin brilliante kone Oto, som er manusforfatter og får fortellingene på gli under sex.
Når Yusuke drar til Hiroshima for å sette opp Tsjekhov på en teaterfestival får han ikke lov til å kjøre selv i byen og sjåføren Misaki blir satt til å kjøre ham.
En avslørende biltur
Den gamle røde Saaben blir åsted for sannhetsavdekking og vennskapsbygging.
Jeg hørte en anmelder si: Filmen antyder at hvis du sitter ved siden av de rette menneskene, har du muligheten til å komme frem, hel, på et helt spesielt sted. Det var fint sagt.
Fordi filmen også dreies rundt skuespill, teater og tekst, handler det også om kunstens kraft og om å høre og legge merke til. Det handler om sorg, anger og tilgivelse. «Drive my car» vant beste manus i Cannes og nå også BAFTA-prisen for beste ikke-engelskspråklige film. «Drive my car» blir nok en heftig Oscar-konkurrent til «Verdens verste menneske» i kategorien beste utenlandske film 27. mars.
Da Nicholas fant meg gråtende i sofaen da filmen var ferdig spurte han «Hva er det?»
Og jeg hulket: «Filmen var så fin ... livet er så vanskelig ... og vakkert!»
