– Blir aldri kvitt skyldfølelsen

«Jeg husker at jeg spør henne: ’Hva tenker du på nå, da, mamma?’ Og at ansiktet hennes brister i gråt da hun svarer at hun tenker bare at hun vil dø.» 

Fra romanen «Mødre og døtre»

Hvorfor skrev du den ganske utleverende og personlige romanen «Mødre og døtre»? 

– Det var en lang prosess. Jeg visste at jeg kom til å skrive om moren min en eller annen gang, fordi hun var en så spesiell person, men det var ikke aktuelt å skrive om henne mens hun levde. Det siste året som hun var veldig dårlig, skrev jeg underveis. Det er måten jeg møter utfordringer på, gjennom å skrive. Lenge var det et hemmelig prosjekt. Det sto bare «M» på notatblokken, nesten som om det var litt forbudt å skrive om henne.

Hva tror du hun ville tenkt om boken? 

– Jeg har forsøkt å skrive en bok som hun ville ha likt. Hun var den som oppfordret meg til å skrive, og hun var veldig opptatt av at man måtte skrive sannferdig og ekte, så jeg prøvde på det. Samtidig ønsket jeg å skrive en bok som var hensynsfull, respektfull og balansert. 

Moren din var en av 593 som tok sitt eget liv i 2017. Kom det som et sjokk for deg? 

– Ja. Hun var frivillig innlagt i psykisk helsevern fordi hun var suicidal, men hun endte sitt liv under en permisjon. Hun kunne sende meldinger om at hun ikke orket mer, og hun kunne fortelle at hun hadde planer om selvmord. Men jeg visste for eksempel ikke at hun hadde to selvmordsforsøk det siste halve året, det ble ikke videreformidlet til familien hennes. Jeg trodde ikke at hun ville være i stand til å gjøre det, så det kom som et sjokk på meg. Jeg tenker at hun egentlig ikke ville dø, men at livet var blitt uutholdelig. Det var også på grunn av medisinene som hun fikk så mye bivirkninger og angst av. 

Du fikk ikke kontakt med henne den dagen det skjedde ...? 

– Da visste jeg at hun hadde gjort det. De siste tekstmeldingene hun sendte meg syntes jeg var veldig rare i tonen. Jeg dissosierte, koblet helt ut. Jeg var med ungene mine, jeg sto i telefonen og skrev, som noe å holde fast i mens jeg ventet på beskjed. Da jeg fikk vite at hun var død, følte jeg virkelig at alt håp var ute. Man har jo alltid en opplevelse om at «det går bra til slutt». Men dette gikk ikke bra og jeg klarte ikke å redde henne, så det var en overveldende følelse av å miste håpet. Hva er meningen med livet hvis du ikke greier å hjelpe dem du er mest glad i når de lider? Da klamret jeg meg til skrivingen som noe meningsfullt oppi alt det forferdelige.

Den dokumentariske romanen handler om det siste året moren din levde. Hvordan var det for deg som pårørende? 

– Jeg kaller det at hun var i en selvmordskrise. Før det hadde ikke suicidalitet vært noe tema, da hadde hun vært glad i livet og redd for å dø. Så ble hun plutselig veldig mye dårligere. Fordi hun var så dårlig og ikke i stand til å ta vare på seg selv, måtte vi hjelpe til med å få henne innlagt og ta oss av kommunikasjonen med helsevesenet. Den opplevde vi som veldig vanskelig. Vi møtte på taushetsplikt, ting ble trenert, de ringte aldri tilbake, de dro på ferie uten at noen tok over – vi følte oss ofte maktesløse i møtet med helsevesenet.

Du skriver: «Min mors intense lidelse var uutholdelig for meg, hvordan skulle jeg holde den ut annet enn å prøve å skjerme meg mot den?» Hva legger du i det? 

– Som pårørende havner du ofte i helt uløselige dilemmaer, uansett hva du gjør blir det galt. Du kan ikke både være hos ungene dine og hos en mor i krise. Du klarer ikke å unngå å gå under selv samtidig som du skal ta vare på henne. Du må ta noen forferdelige valg, du må prioritere. Det er vondt. Det kan også fort bli et overfladisk snakk rundt dette, som at vi må være der for hverandre, se hverandre, bry oss. Det hørte vi både på Verdensdagen for psykisk helse og i anledning Ari Behns bortgang. Det gjør meg litt fortvilet, for det kan oppleves som at man ikke brydde seg nok. Hadde man bare brydd seg litt mer så hadde man unngått dette, liksom. Nei, det er ikke alltid sånn! 

Hvordan var det å vokse opp med en mor som var bipolar og levde et urolig liv? 

– Jeg bodde hos faren min hele oppveksten, og det var et A4-liv og veldig trygt. Mammas kaotiske liv var vanskelig å forholde seg til. Hun flyttet ofte, hadde mange kjærester, det var krangling og hun var veldig rotløs. Jeg både savnet henne og var bekymret for henne. Fra jeg var veldig ung visste jeg at hun slet med angst. Jeg har hatt mye hjertet i halsen og var i beredskap overfor mamma hele tiden mens hun levde.

Du ble selv syk av forholdet deres …?

– Vår relasjon ble så vanskelig at jeg ikke engang greide å snakke med henne på telefonen, da fikk jeg hjertebank og angst i mange timer etterpå. Pulsen min steg bare jeg tenkte på henne. Jeg måtte beskytte meg selv og helsen min oppi alt. Alt dette var jeg åpen om overfor henne. Det er viktig å vise frem at det er ikke så lett som å si «vis at du bryr deg», mange ting er vanskelige å takle også for pårørende.

Du har sagt at moren din var det vanskeligste og verste du har opplevd, samtidig var hun også det beste du har opplevd. Hva mener du med det? 

– Det er det som er så vanskelig å forklare at man må skrive en hel bok om temaet. Hun var en veldig varm person, morsom og kreativ – alle ble glad i henne. Jeg kunne snakke med henne om alt og hun var alltid genuint interessert i oss – helt til det siste. Hun kunne skrive meldinger som: «Nå orker jeg ikke mer. Men hvordan har dere hatt det i dag?» Vi var aldri i tvil om at hun elsket oss. På sitt beste var hun fantastisk, på sitt verste var hun helt jævlig, da kunne jeg nesten ikke ha kontakt med henne. Da var det masing, invadering og rus. 

Du var fortsatt i sorg over moren din og sint på psykisk helsevern da du skrev boken. Ble skrivingen terapi for deg?

– Det har det virkelig vært. I perioden jeg skriver om i boken, var jeg veldig, veldig lei meg og livet var virkelig tungt. Nå er det mye lysere og lettere, og det tror jeg delvis har å gjøre med prosessen å skrive boken, det har vært helt utrolig helbredende. Jeg har fått ut sinnet overfor dem som kunne gjort noe, og jeg har fått lov til å hedre mamma med å vise hvem hun var – på godt og vondt. Det har også vært helende å få kontakt med lesere som også har hatt sine store sorger, og det fellesskapet er godt å ha.

Har du kjent på skyldfølelse i ettertid? 

– Ja, for jeg var jo klar over hvor dårlig hun var. Helt til det siste føler jeg at hun prøvde å strekke ut hånda og få hjelp av meg. Helt rasjonelt kan man tilgi seg selv, men dypest sett er det noe du aldri blir helt ferdig med. Skyldfølelsen kommer alltid til å sitte i. For jeg kunne jo ha vært der, jeg kunne kanskje reddet henne, i alle fall utsatt det hun prøvde på. Jeg er blitt veldig opptatt av selvmordsforebygging og god behandling av pårørende i psykisk helsevern, fordi et selvmord er smertefullt og brutalt og fullstendig knusende – og så utrolig tungt å leve videre med. Det har også å gjøre med skyldfølelsen. Ikke bare fordi jeg ikke var der på slutten, men fordi hun ble så ensom og hadde så mye psykisk smerte, og at jeg og mitt liv også bidro til den ensomheten. Men jeg vet at det måtte bli sånn, og at jeg gjorde det jeg var i stand til å gjøre.

Etter at Ari Behn gikk bort i julen har det blitt skrevet mye om selvmord og psykisk helse. Hvordan har det vært for deg som etterlatt? 

– Jeg tror at det har vært tøft for mange etterlatte fordi det har vært så mye oppmerksomhet rundt det, og det kan føles opprivende. Det har jo kommet kritikk av hvordan mediene har skrevet om og fremstilt det som skjedde, og jeg er litt enig i kritikken. Jeg er for åpenhet, men mediene må være litt forsiktige også – de må unngå å romantisere selvmord.

Synes du det var riktig av kongefamilien og Aris familie å være åpen om selvmordet? 

– Absolutt – all ære til dem for det. Jeg synes begravelsen ble fin, og at talen til Maud Angelica var veldig sterk, nettopp fordi hun sa så klart ifra om at farens valg var feil. Det var et veldig viktig budskap.

Selvmord har jo ofte vært et skambelagt tabu. Hvordan har det vært for deg å være åpen om det? 

– For meg var det ikke skamfullt å skrive om at mamma tok livet sitt, det var en mye større bøyg å skrive om rusproblemet, at hun tok for mye medisiner. Det var veldig skamfullt for henne og veldig tabu for meg å fortelle om.

Savner du din mor? 

– Nå kan jeg kjenne litt på at jeg faktisk gjør det, men det tok lang tid. Jeg skriver i boken at jeg ikke savner henne, for det var så sammensatte følelser. At jeg savner henne nå kan ha med avstand til det som skjedde å gjøre – og at boken har ført meg mye nærmere henne – spesielt den personen hun var før hun ble så veldig syk. Den personen fikk jeg ikke helt tak på før. Nå klarer jeg lettere å huske de gode stundene