Hvorfor gråter vi egentlig?

- Temaet gråt innebærer så mye

Det er ikke bare egen tilbøyelighet til å ta til tårene som har gitt Silje et engasjert forhold til gråt. Etter ni år som sykepleier på barneavdeling, fire år som familieveileder i barnevernstjenesten og nå som helsesykepleier på en barne- og ungdomsskole, har hun hele sitt yrkesliv vært omgitt av gråt. Tre år etter at landet ble nedstengt på grunn av pandemien, kan hun ganske stolt holde boken «Gråt – om tårer som berører, engasjerer og provoserer» mellom hendene.

På spørsmålet om hvordan hun kom på å skrive en hel bok om gråt, svarer hun:

Av en eller annen grunn så tenker jeg ofte «i bøker». Jeg får en idé i hodet som jeg tenker at kan bli en bok. Ofte tenker jeg bok når jeg for eksempel er på joggetur. Ideen om gråt hadde jeg hatt en stund. 

Pandemien, da trening og sosialt liv ble avlyst, gjorde at jeg fikk frigjort litt tid til å skrive. I starten skrev jeg bare for min egen del. Etter å ha skrevet i tre–fire måneder, og jeg hadde et godt «skjelett» på boka, tok jeg sjansen på å sende det til Cappelen Damm. Redaksjonssjefen likte ideen umiddelbart. Jeg fikk både intensjonsavtale og en redaktør å samarbeide med.

Som småbarnsmor med 80 prosent stilling som helsesykepleier, måtte jobben gjøres etter at barna var lagt. Det ga henne et par timer til rådighet hver kveld. Hun innså snart at det var mye research som måtte gjøres. Like fullt var arbeidet hele tiden lystbetont. 

Jeg har kost meg med å finne artikler, bøker og podkaster om gråt, og kunne lett ha skrevet et par kapitler til om temaet fordi gråt innebærer så mye, og så mange aspekter ved å være menneske. Det var lite litteratur tilgjengelig på norsk, men jeg har lest flere engelsk bøker, blant annet av den nederlandske psykologiprofessoren Ad Vingerhoets. Han er den som i nyere tid har forket mest på gråt. 

Hva forskere lenge har visst om gråt, er at den er en refleks fra det autonome nervesystemet. Det vil si at den ikke er viljestyrt. I boken forklarer Silje Baarli Salvesen det slik:

– Gråt er ett av seks følelsesuttrykk som ligger i DNA-et til alle mennesker. De andre fem følelsesuttrykkene er latter, sinne, angst, overraskelse og avsky. Det varierer mellom mennesker hvor fremtredende disse utrykkene er. Hormoner, kjønn, tilknytning, livserfaring, normer, miljø og kultur har mye å si for hva vi gråter av. I tillegg påvirker gener og personligheten vår hvor tilbøyelig vi er til å gråte, hva vi gråter av og hvor ofte vi gråter. Vi gråter hele livet, men frekvens og årsak endrer seg med alderen. Det er ulikt hvor, når, hvorfor og hvor mye vi gråter.

«Når vi gråter, reduseres stresshormonet kortisol, mens oksytocin og endorfin frigjøres. Gråt er en naturlig smertestiller» 

- Det skjer en frigjøring 

Gråten er kommunikasjon til omgivelsene og til oss selv. Den sørger også for menneskehetens overlevelse ved å skape kontakt. Det er gjennom gråten det lille barnet får dekket sine behov. Gråten vekker omsorg og trøst fra omgivelsene, men trøst kan også oppleves både pinlig og problematisk, siden det eksisterer ulike holdninger til gråt. 

Helt tilbake til den greske antikken har filosofer vært opptatt av gråt. Det ligger i menneskets natur å reagere når andre gråter. Gråt fremmer sympati og kan virke som et sosialt lim som knytter mennesker sammen. Tårer hos andre vekker et ubehag i oss som fører til at omsorgssystemet vårt blir arkivert, og vi blir mer empatisk inn- stilt. Allerede 350 år fvt. hevdet Aristoteles at gråt kunne gi en utløsning av de vonde følelsene. Tårene renset sjelen og spylte ut de vonde følelsene, slik at man reduserte spenninger og opplevde en fysisk lettelse i kroppen.

Selv om de fleste dyrearter har tårekanaler og kan virke som de gråter, er det bare mennesket som gråter emosjonelle tårer, det vil si tårer som fremprovoseres. Omfattende forskning på gråt er ennå i en begynnerfase. På mange måter er menneskets gråt fortsatt et mysterium. Til nå er det imidlertid enighet om to grunnleggende teorier om hvorfor vi gråter følelsestårer. Den første beskriver gråten som signal til omverdenen om hvordan vi har det. Vi ønsker å vise følelsene våre og få hjelp og trøst.

Den andre teorien beskriver gråt som en sikkerhetsventil når følelsene blir sterke og oppleves overveldende. Det vil si at gråten hjelper oss å bearbeide følelsene våre på egenhånd. Når vi gråter, reduseres stresshormonet kortisol. Det skjer en frigjøring av blant annet hormonet oksytocin og det naturlige opiodet endorfin, som er kroppens egen morfin. Dette gjør at vi kan oppleve reduksjon av smerte og en følelse av eufori.

Jeg har alltid vært bevisst at jeg har lett for å gråte, og har tidli- gere vært flau over det, innrømmer Silje. – Nå er jeg mer avslappet til det, og tenker at det ikke er så farlig om noen ser at jeg gråter. Å være sykepleier er et yrke med høye emosjonelle krav, det vil si at man forholder seg til andres sterke følelser. Ved å jobbe tett på mennesker og bistå dem i små og store kriser, og i alle spekter av følelser, blir man godt vant til å møte mennesker som gråter. Dette har nok også påvirket hvordan jeg tenker at gråt er et helt normalt, naturlig og viktig følelsesuttrykk, og at jeg undrer meg over at det for noen er mye skam knyttet til gråt.