Kast flink pike-komplekset på havet

Flink pike? Nei takk!

Det er selvsagt tankene som får deg til å tro at du må være perfekt. Disse svevende skikkelsene som holder til i La La Land. I teoriens og drømmenes hypotetiske verden.

Evnen til å tenke er en fantastisk gave. Å kunne tenke lange tanker. Utvikle innholdsrike tankespiraler, og kanskje finne på noe nytt. Løse en floke.

Problemet oppstår når vi tilbringer så mye tid i tankene at vi identifiserer oss med dem. At vi tror vi er summen av våre tanker.

For et sinn er også fylt med skrot. Og hvis du tror at du er tankene dine, ber du om trøbbel.

Hun har vært Taras faste mindfulness-spaltist siden 2011. Hun har bakgrunn som journalist, reiselivsgründer og meditasjonslærer. Lisbeth har skrevet flere bøker om meditasjon, og høsten 2018 debuterte hun også som krimforfatter med boken «La meg ikke huske».

Det er tretti år siden Lisbeth begynte å utforske mindfulness systematisk. Hun beskriver metoden som et observasjonsverktøy.

Her starter Lisbeths nye spalte om mindfulness i et livsperspektiv.

Sinnet er ikke fullkomment

Sinnets fremste oppgave er å sørge for at du overlever. Det skal sikre deg. Det kan ikke være en passiv godfjott. Det må tenke. Vurdere. Finne svar. Avverge farer.

Sinnets jobb er å utforske situasjoner. Tenke vidt og bredt, høyt og lavt. Kritisk og utforskende. Evaluere. Dømme og ta kjappe avgjørelser.

Men fullkomment er ikke et sinn. Det er fullt av feil og mangler. Et sinn kan aldri bli perfekt av naturlige årsaker; det er på let etter å forstå noe. Da må det innom skitne grøfter, dystre horisonter, så vel som solfylte heier.

Tankene representerer ikke sannheten

Sinnet ditt og mitt er ikke laget for fred. Det er laget for å søke og forstå noe nytt. For å takle situasjoner. Komme seg videre. Spør en zen-mester, en lama, eller en østlig mystiker, og alle vil gi deg det samme svaret: The mind is crazy. No problem! Get out of it.

Det er bra å tenke. Være kritisk. Utforskende. Problemet oppstår når vi bosetter oss i tankene og tror at de representerer sannheten.

Hvis jeg tar mitt sinns verste kritikerbriller på, og vurderer hva jeg har oppnådd de siste 30 årene, ser livet mitt ut som en branntomt. En katastrofe. En fiasko og en fallitt. Hør bare her:

Jeg er 62. Ugift. Har ikke kjæreste. Jeg bor på trettifem kvadratmeter. Har fire kaffekopper, og tre tallerkener. To kniver og tre gafler. En hybelkomfyr. Et minikjøleskap og en enkeltseng. Jeg har skrantende helse etter brystkreft, og har heller ingen bryst! Ingen fast jobb, jeg klarer bare å jobbe deltid. Sier stort sett nei til sosiale treff for å unngå fatigue. Er overfølsom for lys, og bør helst gå med caps og solbriller inne som ute. På toppen kan jeg krone meg selv med en konkurs.

Og så videre. Ja vel. Surpomp. Men sett fra en annen vinkel trer det frem mange fordeler:

Jeg eier så lite at jeg kan pakke alt jeg har i en koffert og dra for godt. Har akkurat den plassen jeg trenger, og bruker minimalt med krefter på å stelle hus. Jeg har ikke tv, slipper den tyven. Men gode naboer, nær familie og venner som jeg er glad i. Jeg er mye alene, noe som gjør det lettere å lytte. Det jeg hører er en lengsel etter å skrive, og flere pauser fra La La Land.

Naiv eller..?

En mannlig venn sa til meg her om dagen:

– Du er så naiv.
– Ja vel, mener du at jeg er for positiv?
– Ja, du tror det finnes noe godt i alle. Og at alle vil deg vel.

Det er du som er en tosk, tenkte jeg, men holdt igjen kjeften.

Jeg var på nippet til å bli fornærmet, ingen vil vel gå rundt som en naiv idiot. Men ettersom jeg kjenner min venn, og vet hvordan han tenker, vet jeg også at han er typen som tar sorger på forskudd for å unngå skuffelser. Skitt kan bare skje. Han er klar.

Min erfaring er at når jeg legger til rette for at stillhet kan skje, påvirker det livet positivt. Det får meg kjappere opp av tankegrøfter. Gjør det lettere å tåle sinnets krumspring, enten det er i det selvkritiske hjørnet, eller overoptimistisk og naivt.

Bare på besøk

Egentlig er det ikke tankene som er problemet, heller ikke sinnet som mekanisme. Bare at vi så lett, nesten automatisk identifiserer oss med innholdet. Du kan bli gal av mindre.

Men det hjelper å minne seg om at tanker bare er på besøk.

Enten de kommer som en sur vind, en sødmefylt bris, eller en rasende foss. De blir borte igjen og du består. Så hvem er du?

Fotballspiller Ada Hegerberg ble nylig kåret til verdens beste fotballspiller av magasinet France Football. En enorm prestasjon! Og Hegerberg hadde klar beskjed til andre unge kvinner: «Vær så snill, tro på dere selv!»

På vei ut av scenen spurte arrangementets DJ om hun kunne twerke.

Tankegang: Ta en poledans før du går, vakre kvinne.

Hegerberg reagerte spontant og autentisk. Hun svarte tvert nei, snudde ryggen til mannen og gikk. Dermed fikk hun demonstrert for en hel verden at hun er seg selv, uansett. Hun flippet ikke inn i flink pikemodus, som ofte er den enkleste utveien. Men sto i seg selv.

Det er en risiko i å være seg selv. Autentisk. Da kan du ikke bare repetere det andre har sagt. Du må ta sjansen på at det autentiske som kommer ut, er greit. Og hvis ikke, stå for det og gå videre. Da må du slutte å være flink pike!