Den kloke kroppen din kan fortelle deg hvem du er og hvordan du har det hvis du lytter og forstår hva den forsøker å si deg.
Finn ny inspirasjon hos fem vakre kvinner som har godtatt hver sin unike kroppshistorie.
– Jeg har en hjerteformet rumpe som jeg liker, myke, følsomme bryster og fyldige lepper. Jeg elsker føttene mine, som hver dag bærer meg rundt. Jeg er fornøyd med øynene mine som avspeiler sjelen. Jeg følger ikke noen motetrender, min stil er en slags bohem med kjoler, sjal, blomster i håret og flipflops. Når jeg trives i klærne mine, føler jeg meg vakker.
Idas historie: «Kroppen min våknet da jeg begynte å danse»
Kroppen min ble vekket for alvor da jeg begynte å danse for omtrent ti år siden. Jeg var nettopp blitt skilt, faren min var syk, og jeg måtte klare meg selv med en ny identitet som alenemor. En soneterapeut fikk lurt meg av sted på sambakurs. Jeg har danset før, men ikke på den måten! Instruktøren var brasilianer og kroppsterapeut, og hun hjalp meg med å finne min egen rytme i dansen. Den foregikk uten koreografi, vi danset jord, ild, luft og vann, alt etter hva slags mennesker vi var og hvor vi befant oss i livet. Jeg er jord, fordi jeg er jordnær og en voksen kvinne som har født et barn. En av mine beste opplevelser med dansegruppen var under pinsekarnevalet i København i 2010. Der danset jeg sammen med sambagjengen min nedover Strøget i strålende solskinn. Det var helt magisk! For første gang viste jeg frem kroppen min offentlig. Jeg var iført røde, flagrende bukser, tettsittende topp, glitter, masse bling og store øreringer.
Å danse førte meg i kontakt med noen følelser som jeg virkelig trengte å jobbe med. Samtidig begynte jeg i psykoterapi, og startet med mindfulness, healing og akupunktur. Jeg besøkte også en biopat og forandret på kostholdet. Jeg ville forandre hele kroppen både innvendig og utvendig! Men det viktigste av alt dette var at jeg lærte å sette ord på følelsene og behovene mine. Jeg gikk dypere inn i det store temaet som kalles egenkjærlighet. Jeg hadde noen gamle hemmeligheter som jeg har skammet meg over og som gnagde på meg innvendig. Dem fikk jeg endelig snakket ut om. Det var en enorm forløsning. Etter alt dette merket jeg en helt annen kontakt med min innerste kjerne.
Min hemmelighet var at jeg selvskadet kroppen min. Det begynte da jeg var ni år. Jeg hadde barneepilepsi og måtte begynne å ta medisin for det, og den gjorde meg tykk og oppsvulmet. Jeg tok avstand fra min egen kropp, kjente ikke meg selv igjen og forsvant liksom inn i en døs. På skolen følte jeg meg dum, fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg. Fordi det gjorde så vondt å ha disse følelsene, begynte jeg å klore opp meg selv og rive av håret på hodet. Jeg fikk selvfølgelig masse arr av alt dette, men dem bortforklarte jeg bare som myggstikk. Heldigvis gikk epilepsien over. Jeg sluttet å ta medisin da jeg var 12 år. Men følelsen av adskillelse mellom hode og kropp fortsatte. Jeg var redd for å bli avvist og ikke være bra nok. På et tidspunkt overveide jeg også å få meg større bryster, fordi jeg følte at jeg ikke dugde når jeg hørte guttene snakke om jenter. Selvfølelsen min var veldig dårlig, og det skulle ikke mye til for å såre meg. I dag er jeg veldig glad for at en sykepleier jeg kjenner fikk snakket meg bort fra å gjøre det.
Følelsen av å være annerledes fortsatte helt inn i voksenlivet, hvor jeg hele tiden grublet over og var opptatt av hva andre mennesker tenkte om meg i stedet for å tenke over hva jeg selv ville og hva som var mine behov. Det er noe man må lære seg. Nå i ettertid kan jeg se at jeg i altfor lang tid har forsøkt å tilpasse meg andre mennesker.
– Jeg begynte som aktmodell for et par år siden, og har et bilde som en av kunstnerne har malt av meg, hengende i stuen. Det er en tolkning av kroppen min, og det er slik jeg gjerne vil se meg selv: Vakker og sanselig. Bildet er fra et tidspunkt hvor jeg som voksen kvinne på 40 år virkelig trengte et nytt selvbilde.
Heidis historie: «Jeg blomstrer sent – og jeg nyter det»
Når jeg så meg i speilet føltes kroppen min tidligere som en litt for trang jakke. Kanskje fordi jeg i mange år har jobbet som designer og gjerne ville representere mine egne klesplagg. Jeg måtte passe inn i størrelse 34 og helst ikke veie over 50 kilo. Jeg lignet på en ung, mager jente, og på et tidspunkt slo en tanke ned i meg: Hvor ble det av kvinnen? Jeg ønsket å være en voksen kvinne, være fornøyd med det, og på den akttegningen ser jeg at den kvinnen endelig begynner å tre frem.
Jeg ble mye mobbet som barn, og det fikk meg til å føle meg mislykket på mange måter. Jeg har slitt med slike følelser gjennom hele livet. Jeg brydde meg altfor mye om hva andre tenkte, og i min iver etter å passe inn, var jeg i mange år altfor opptatt av utseendet. Jeg danset, syklet, drev med yoga og slapp aldri fra meg kontrollen. I 2011 ble jeg skilt, og plutselig fikk jeg tid til å kjenne etter hvor hektisk tilværelsen var blitt. Jeg forsto at jeg måtte slutte å adlyde stemmene fra fortiden, og i stedet konfrontere dem. Jeg studerte meg bevisst i speilet og innså alt jeg tidligere hadde nektet å forstå. Jeg begynte å spise mer av det jeg hadde lyst på, og fikk endelig litt mer fett på kroppen.
Jeg er en moden kvinne. Punktum. Det gir meg mer energi å ikke behøve å ha jernkontroll over kroppen. Jeg merker at det også gjør meg mer glad. Slik følte jeg det ikke tidligere. Jeg brukte altfor mye energi på å ha kontroll i stedet for å nyte livet. Nå legger jeg meg på sofaen i stedet for å ta en løpetur. Fester litt mer. Og spiser sjokolade.
Jeg har likevel en stabil og seig kjerne, og er ikke bare den skrøpelige porselensdukken som de fleste umiddelbart ser. Jeg måtte ut av ekteskapet for å kunne se meg selv med friske øyne, og jeg møtte en ny kjæreste som inspirerte meg til å omfavne livet på nytt. Det som gjør en forskjell er ikke hva de fleste mennesker sier om deg, men hva de riktige menneskene som vil deg godt sier.
Motorsykkelen min har gjort meg sterkere. Jeg har nylig tatt lappen for motorsykkel, og planen er at kjæresten og jeg skal oppleve verden på to hjul sammen. Det var grensesprengende, farlig og spennende da jeg satte meg bak styret på en motorsykkel for første gang, men jeg ville ikke lenger være den som bare sitter på. Dessuten merket jeg at jeg med alderen hadde begynte å føle meg mer skrøpelig. Og det er jo altfor tidlig! I stedet får jeg nå nye opplevelser og en følelse av frihet som jeg aldri tidligere har opplevd maken til.
Jeg har begynt å trene styrke. Jeg har lyst til å gjøre kroppen min sterk på en annen måte enn den blir gjennom dans og yoga. Delvis på grunn av motorsykkelen, som det krever krefter å holde styr på, men også fordi jeg har begynt å ri igjen. Ridning er en interesse jeg hadde som barn, men jeg sluttet da jeg var tenåring. Nå har jeg tatt det opp igjen, og føler en livsbejaende styrke i samværet med et muskuløst vesen med egen vilje og temperament. Siden jeg kan gjøre dette, har jeg en følelse av at jeg kan gjøre hva som helst med denne kroppen.
– Jeg er forfengelig akkurat som de fleste andre kvinner, så det har vært tidspunkter i livet hvor jeg enten ville ta av eller legge på meg noen kilo. Som yngre pendlet jeg litt frem og tilbake på det punktet. (Tine har vært gjennom kreft og en lang overgangsalder. I dag er hun stolt over sin vakre kropp uten bryst).
Tines historie: «Jeg er dypt takknemlig for den friske kroppen min»
Jeg har det bedre i kroppen min nå i kombinasjonen av å ha vært kreftsyk, og å befinne meg i en ny fase av livet etter 11 år i overgangsalderen. Det betyr at jeg er dypt takknemlig og ydmyk overfor kroppen min – fordi den klarte seg bra gjennom alt dette.
I 2013 fikk jeg konstatert kreft i venstre bryst. Det var bare en liten kul, og jeg hadde aldri funnet den ved å undersøke meg selv. Men heldigvis ble den oppdaget under en rutinemessig mammografi. Jeg valgte å fjerne hele brystet – jeg var livredd for at kreften skulle komme tilbake. Jeg tenkte at det sikkert ville gå greit med en protese. Men det gikk ikke så bra, for kroppen min reagerte på at jeg plutselig hadde 800 gram bryst på høyre side og 200 gram silikoninnlegg i venstre. Jeg ble skjev i ryggen, fikk nervene i klem i nakken og hadde kronisk vondt i både nakke og skuldre. Jeg kontaktet kirurgen og sa at dette kunne jeg ikke leve med. Da fikk jeg fjernet det andre brystet også. Det viktigste for meg var å være frisk og leve uten smerter.
Jeg gikk fra D-cup til ingenting, og forandringen til å ha en kropp uten bryst var drastisk. Det var både en veldig fysisk følelse – der jeg tidligere hadde et mykt bryst, har jeg nå en hard flate med fordypninger og buler som jeg kan kjenne ribbena under. I begynnelsen følte jeg at jeg berørte en fremmed når jeg skulle vaske meg. Det var også rart å se nedover meg selv hvor magen plutselig struttet frem som en skulptur av Botero. Det gjorde meg litt forskrekket. Til gjengjeld beveger jeg meg mer fritt nå. Når jeg løper, spiller tennis eller gjør yoga, føler jeg ikke tyngden fra de tunge brystene lenger. Jeg har fått en rakere holdning, og skuldrene slapper mer av. Jeg går likevel ikke og skjuler at brystene mine er borte. Jeg har det bra med meg selv, og friheten kan jeg merke på holdningen min. Den trenger også gjennom i måten jeg tenker på meg selv.
Sex og kvinnelighet sitter mellom ørene, pleier jeg å si. Jeg lever fint uten brystene mine. Kvinneligheten min har ingenting å gjøre med dem. Jeg opplever like bra sex som jeg alltid har gjort. Det som betyr noe er hvordan du oppfatter deg selv, og etter at jeg de første gangene skvatt til da jeg så meg i speilet, har jeg begynt å synes at jeg ser flott ut.
Jeg befinner meg i en ny fase i livet. Jeg har klippet håret kort og tør nå å innrømme at det er grått. For meg er det mye lettere å være i 50-årene enn det var å være i 40-årene. Da syntes jeg det var vanskelig å innse hvor jeg var på vei som kvinne. Jeg måtte forandre på makeupen slik at den passet mer til linjene som begynte å komme i ansiktet, jeg ville gjerne kle meg flott uten å ligne en eldre dame med panikk, og samtidig ikke se kjedelig ut. Jeg har alltid farget håret, men nå var det for å skjule noe. Den perioden er nå overstått. Jeg har alltid likt å forandre type og eksperimentere, men nå er jeg blitt voksen, og det er et godt sted å være.
Jeg går inn for måtehold og avveksling når det gjelder å holde kroppen min sunn og frisk. Etter sykdommen er jeg blitt mer kroppsbevisst. Jeg tenker mye på helse uten å være fanatisk. Det dreier seg om å justere vanene sine, og nå sitter jeg for eksempel aldri for lenge av gangen. Jeg går lange turer, driver med pilates, spiser så økologisk som mulig, bruker aldri parfyme direkte på huden. For meg er mosjon å puste fortere og tyngre og få hektiske røde roser i kinnene hver dag. En treningstime i et helsestudio er altfor hektisk for meg, jeg vil gjøre tingene i mitt eget tempo, på min egen måte. Og det er perfekt.
– Feminin er ikke er ord som passer på meg. Jeg føler meg først og fremst sterk. Kroppen min er kompakt på en gutteaktig måte, med brede skuldre, muskuløse armer og bein og en liten bak. Det passer meg bra, for på innsiden er jeg også litt av en guttejente. Jeg har en jobb som er litt nerdete, jeg kan godt fortelle en grovis, og jeg trives best i jeans og bikerstøvler. Men det betyr ikke at jeg aldri tar på meg stiletthæler. Jeg føler meg bare mer hjemme i hverdagsklærne mine.
Stines historie: «Jeg føler meg sterk»
Jeg liker godt å være veltrent og er fornøyd med det jeg ser i speilet. Jeg trenger å merke hvilke grenser kroppen min setter, og å bli totalt utkjørt når jeg trener. Jeg løper 30–40 kilometer hver uke, pluss at jeg svømmer. Om sommeren sykler jeg, min siste sykkeltur var på over 60 kilometer. Jeg elsker å rase av sted på sykkelen med vind i håret og gi fullt trøkk i oppoverbakker, selv når det pøser ned. Det gir meg en indre ro å virkelig kjenne hva kroppen min klarer. Jeg har nok litt av en rakett i baken. Pilates og yoga kommer aldri til å være noe for meg.
Brystene mine har alltid tiltrukket seg oppmerksomhet. Mest negativ, synes jeg. Jeg har opplevd at folk har glodd uhemmet ned i kløften min i stedet for å se meg i øynene. På barneskolen var jeg den første i klassen som fikk bryster, og jeg følte meg veldig brydd. De var altfor store, og jeg skilte meg enda mer ut, siden jeg var klassens nerd som alltid dagdrømte og leste bøker. Det var først da jeg var i midten av 30-årene og skulle amme min eldste datter at jeg fikk en mer positiv innstilling til brystene mine. Inntil da ville jeg aldri trodd at jeg skulle amme offentlig, jeg var altfor sjenert. Siden den gang har jeg blitt mer fornøyd med meg selv. Jeg har nå engang disse svære melonene, og jeg bryr meg ikke om hva andre ser og tenker.
Jeg hadde ingen kjæreste da den biologiske klokken min begynte å tikke, men jeg hadde heller ikke tid til å vente på at den riktige mannen skulle dukke opp. Jeg hadde reist rundt og sett halve jordkloden, jeg hadde en flott karriere og tjente godt med penger. Jeg var klar for å få barn, så derfor gjorde jeg det alene. Jeg har alltid gjennomført de tingene jeg har bestemt meg for, så jeg visste at dette klarer jeg! Det gjelder å bite tennene sammen. Etter min oppfatning er det et spørsmål om å prioritere. Jeg sa fra meg sjefsjobben og fant en ny jobb nærmere hjemmet. Så fordelte jeg mammapermisjonen smart, slik at alt fungerte bra for meg og mine to døtre.
Trening gir meg en følelse av frihet. Når jeg bruker kroppen slapper jeg av fra resten av livet mitt. Jeg har langsomt vennet jentene mine til å være alene hjemme. I begynnelsen løp jeg bare i runder rundt kvartalet hvor vi bor med en babycall i hånden. Senere lærte Emma seg å bruke en telefon, og da kunne jeg løpe litt lenger unna. Barna mine er selvstendige og modne, og det er viktig for meg å samle opp det overskuddet det gir meg å trene og å være i god form.
– Jeg var sent utviklet, men på videregående blomstret jeg veldig raskt og fikk former. Omtrent samtidig tok jeg en viktig beslutning. Dette var i en periode med masse sladder og baksnakk, og jeg bestemte meg for at jeg ikke lenger gadd å bekymre meg over hva andre sa om meg. Jeg ville være fornøyd med meg selv. Den innsikten har jeg holdt fast ved i alle år senere.
Berits historie: «Jeg elsker styrken og mykheten min»
Jeg er en ekte viking. Jeg er født i Norge, og selv om jeg har bodd mesteparten av livet mitt i Danmark, er det fremdeles «fjellapen» som skinner igjennom. Jeg oppfatter kroppen min som både sterk og svært feminin. Som barn lekte jeg mest med gutta, og selv om jeg var ganske vill av meg, så brakk jeg aldri noe. Kroppsstyrken har jeg fremdeles. Jeg er fornøyd med både brystene, baken og øynene mine. Jeg kler meg feminint, og jeg gjør alltid mitt beste når det gjelder hår og makeup. De fleste kan jo forstå at jeg er ganske fornøyd med hva jeg har fått utdelt.
Kroppen gjemmer på minner og små sjokk som vi har med oss fra barndommen. Jeg mistet stemmen da jeg var i 20-årene og følte at jeg hadde en stram snor rundt halsen. Fordi jeg er operasanger var jo det et stort problem! Jeg ble nødt til å gjøre noe med det, og det var også starten på mange år med selvutvikling. Jeg gikk i terapi og fant ut at for å klare å synge igjen, måtte jeg få frem noen gamle følelser. For mitt vedkommende dreide det seg blant annet om at jeg alltid har vært en «flink og sterk pike». Som barn var jeg ofte syk med ørebetennelse, og jeg prøvde alltid å være sterk når det skjedde, fordi moren min ble så bekymret. Det var vanskelig for meg å tørre å være sårbar. Jeg forsto tidlig hvordan kroppen speiler vårt indre sinn.
Forandringene som har kommet etter fylte 40 merker jeg best på magen som er litt myk. Men det kommer mest av at jeg har født tre barn. Spesielt det siste forandret magen min. Dessuten har jeg fått lesebriller, og det er også en markant forandring. Ellers føler jeg ikke at alderen trykker så mye ennå. Jeg er nok litt fristet til å få fjernet bekymringsrynken jeg har mellom øynene, men jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det. Jeg må stå inne for budskapet jeg brenner for å dele: Hvis du lytter til ditt indre og er tro mot deg selv, så har du en vakker utstråling.
Jeg er frodig og fargerik og har alltid hatt en stil som har skilt meg ut fra flokken. Hvis noen sier til meg at jeg ikke kan gå i en bestemt kjole fordi lårene mine er for store, så tar jeg på meg den kjolen bare på trass. Du kan likevel aldri gjøre alle fornøyde, så jeg prøver å ikke leve opp til andres forventninger. Jeg er takknemlig for det jeg har å by på. Hvorfor skulle jeg jakte på de mennene som bare vil ha unge, slanke jenter? Det er en mann til oss alle. Det tror i hvert fall jeg.
Jeg er livsnyter og spiser det jeg har lyst på. Slankekurer har jeg aldri gått på. Jeg har bestemt meg for å spise det kroppen min forteller meg at jeg vil ha. Også rødvin og croissanter. Hvis jeg legger litt på meg, så trener jeg bare litt mer. Mottoet mitt er «Be brilliant». Det handler om egenverdi. Mange mennesker går rundt og begrenser seg selv, og tilpasser seg omgivelsene. Det viktigste er å være den beste utgaven av deg selv både inni og utenpå. Hvis alle gjorde det, ville verden bli et bedre sted.
