© tarapi.no

En usensurert historie om brystkreft

Taras journalist Lene Wikander (44) har fått brystkreft. Les hennes ærlige fortelling om møtet med kreftdiagnosen.

6. mai 2013 av Siri Høstmælingen

"Jeg heter Lene Wikander og jeg har kreft. Jeg fikk det i går. Det vil si, jeg har nok hatt det en stund, men i går fant de den."

Slik starter Tara-journalist Lene Wikander (44) bloggposten sin på tarapi.no. Frilansjournalisten og Tara-bloggeren har med spiss penn og en stor dose selvironi skrevet om eget liv og historiene bak reportasjene hun lager for Tara. Nå er hun også kreftpasient.

"Når de sa det lå jeg i et ganske mørkt rom. På ryggen. På en polstret benk. Jeg hadde ikke pute og i den stillingen uten pute får jeg alltid en sånn snorkerefleks selv om jeg er våken. Jeg liker ikke å ligge flatt på ryggen uten pute. Det kjennes som jeg skal kveles."

- Jeg har vel som alle andre snakket med venninner om hvordan jeg ville reagere hvis jeg plutselig skule få en alvorlig diagnose. Jeg har alltid trodd at jeg skulle kollapse fullstendig og frike helt ut. Frike ut gjorde jeg jo på et vis, men ikke fullstendig. Gamle oldemor var dypt troende, og det er ikke jeg, men hun sa noe som jeg føler det liggger mening i her: Gud gir den styrken dagen krever. Og når fredagen krevde det umulige så klarte jeg altså det også, sier Lene.

"Etterpå gikk jeg og Turi hjem til henne og drakk oss fulle og skrev en kick-ass handlingsplan for det neste året med operasjoner, cellegift og stråling som vi kalte «Fuck tante Augusta». Hun var kusina til oldemor Antonette i Grimstad. Hun «la seg til» som de kalte det den gangen. Hun var sur og lei av livet for hun syntes ikke at livet var noe gøy så hun la seg i sengen for å dø. Der ble hun liggende i 23 år."

- "Fuck tante Augusta" er en handlingsplan med mange punkter. Alt fra hvem jeg skal grine hos når ting blir jævlig, hvem jeg kan slite på mest fordi de tåler det best, til hvordan jeg skal legge opp jobben som frilanser når jeg blir dårlig av cellegift en uke hver tredje uke i åtte måneder. Min bestevenninne Turi som jeg skrev listen sammen med er sykepleier, så noen ekspertpunkter har den også. Det er godt med fagfolk i vennekretsen, sier Lene.

Brystkreft er den hyppigste kreftformen hos norske kvinner. 1 av 10 rammes i løpet av livet. Tre firedeler av de som behandles, blir friske. Det kommer Lene også til å bli, med eller uten venstre bryst.

- Om jeg må fjerne brystet eller ikke, bekymrer jeg meg ikke så mye om. Det er selvsagt ikke gøy å måtte fjerne så synlige deler av kroppen, særlig siden jeg har veldig store bryster og fin cleavage som jeg alltid har fått skryt for. Men jeg har aldri definert meg selv i noen særlig grad ut ifra det kroppslige. Det jeg føler er meg, bor inne i meg, og det kan de uansett ikke fjerne.

Lene er vant til å by på seg selv. Vi i Tara-redaksjonen skrattler når vi leser blogginnleggene hennes. Kampen mot kreften kommer hun til å beskrive like humoristisk og ærlig som kampen om å presse seg inn i en termodress med oppblåst karbokropp. Det er bare å stålsette seg.

"Kan man tulle med kreft? Ja, selvfølgelig. Hvor mye kan man tulle med kreft? Det kommer an på hvem sin kreft du tuller med. Min kreft? Den kan jeg tulle med så mye jeg vil."

- Noe av det første jeg tenkte etter at det verste sjokket hadde lagt seg var "å nei, nå må jeg bli sånn klein rosakreftblogger!". Men det må jeg jo ikke. Jeg kan blogge om kreft på min måte når jeg vil. Men bloggen min er svært personlig så å ikke skrive om dette blir kunstig og jeg er dårlig på å være kunstig for lenge av gangen, sier Lene.

Lene blogger om kreften:

Fuck tante Augusta

Kilroy was here

 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...