© Getty Images

"Det er mer vanlig å kjenne angst og tungsinn om våren enn i andre års­tider"

Den som ikke bare kjenner glede over våren, kan kjenne seg alene, men er det ikke.

31. mars 2023 av Bjørk Matheasdatter

Er du blant dem som roper hei til våren, som løper ut så fort en solstråle viser seg? Strekker du deg mot lyset, slik kyllingen bryter seg ut av eggets mørke? Eller kjenner du deg mer hjemme i Jan Eggums strofe: «Mor jeg vil tilbake til ditt mørke varme leie?» Synes du verden blir for stor, og du selv for liten? Har du lyst til å krype inn under dyna igjen, tilbake til vinterens beskyt­ tende lag av snø og mørke, krølle deg sammen foran peisen eller skjermen, slippe unna vårlyset og alt som hører med? 

Kanskje varierer det litt fra år til år, eller dag til dag, hvordan du har det? Kanskje løper du våren glad i møte, mens din kjære eller ungene er som bjørnen som ikke vil ut av hiet. Blir de sittende der inne, fortapte i mobilen eller spillkonsollen? Og når de ikke vil ut og gripe livet, så mister du litt av gleden din.

Den som ikke bare kjenner glede over våren, kan kjenne seg alene, men er det ikke. En stor norsk undersøkelse av 70 000 perso­ner viste faktisk at det er mer vanlig å kjenne angst og tungsinn om våren, enn i andre års­ tider. Våren skal jo være tiden for å ta på seg lette sko, og hoppe over sølepyttene. Når bena likevel kjennes tunge og sølepyttene for store til å komme over, så blir det et spenn mellom forventninger og virkelighet. Derfor kan vårens nedstemthet kjennes ekstra vond.

Heldigvis føles vårens stråler oftest både befriende og styrkende. Det nye lyset får mennesker, dyr og vekster til å våkne til liv. Så forlokkende at vi ser forbi alt vi burde og skulle gjort. I stedet setter vi oss i solveggen med noe kaldt i glasset. Vi nyter øyeblikket, glemmer skjerf og lue, kler oss i for lette sko og for tynne jakker. Helt til vårforkjølelsen eller et overraskende snøfall gir oss en liten smell. Men så smiler noen til oss på gaten, vi kjenner varmen i ansiktet, får øye på et nyfødt lite vesen eller en liten blåveis i grøfte­ kanten. Og da vet vi det er sant, at våren kommer med håp om bedre tider og nye muligheter.

I gode stunder kjennes det som om våren åpner døra til livet. I dårlige stunder er det som om våren peker på oss: Se så skitne vin­duene dine er! Se støvet! Se de nye rynkene du har fått! Se så blek og kvapsete du er! Som en nådeløs lyskaster avslører vårlyset alle feil og mangler.

 Vårens nedstemthet kan kjennes ekstra vond.

© Getty Images

Alt blir så synlig. At du har ikke fulgt et eneste ett av tipsene fra rydde­ og oppussingskontoene du følger på Instagram. At nyttårsløftet om sunnhet og trening gikk rett vest. For hvem har ligget på sofaen og sett serier, mumset potetgull og smågodt og kost seg skikkelig i den kalde fine tida? Og nå er du på påsketur med noen skikkelig frisku­ ser. Hele vinteren har de trent, og nå herjer de i løypene og poster stories i et forrykende kjør innimellom dobbelttakene. Hu hei hvor det går! Og så sitter de der i solhellinga, leende i bikinioverdel og baris. Du pakker boblejakka enda tettere rundt deg, og speider etter beskyttende skyer.

For det er ikke bare det ytre som blir mer synlig. De indre savnene, alt vi føler er feil i oss og mellom oss, blir tydeligere.

Lyset peker. Se på hun som går alene i vår­ sola. Har hun ikke kjæreste? Ingen venner? Se på hun som går sammen med han kjipe som aldri vil leie på gata, et vårlig kyss under trærne kan hun se langt etter. Vel innenfor døra er han så kjærlig og vil ha henne. Men hun har mistet lysten, for våren minner henne på det hun savner og lengter etter. Tenk om han kunne vise verden: «Se, her er kjæresten min, hun er den fineste!» I vinter­ mørket kan hun feie denne lengselen under koseteppet. Der er det godt å være, og han hvisker myke ord i øret hennes. Men så kom­ mer våren, og hun kjenner behovet for luft og lys, for å åpne døra mot verden. Men han vil ikke ut og blomstre, tenker hun. Han vil bare sige rundt i joggebuksa og klø seg i baken.

Uansett hvor du befinner deg på skalaen mellom våryrhet og dynelengt: Å omfavne våren er ikke er synonymt med å stå med armene i været på den høyeste fjelltopp, eller vise fram den liksom perfekte kroppen, boli­gen eller parforholdet. Det er å gå mot lyset.

Du går mot lyset når du ser etter det gode, etter det som gjør deg glad. Når du leter etter det fine i naturen, i andre mennesker og i deg selv. Du går mot lyset når du slutter å piske deg, slutter å tenke på alt du skulle gjort og vært bedre til. Du går mot lyset når du for­ står at lyset også er i deg, at vi er hverandres lys. Så dra familie og venner med deg ut. Eller la dem dra deg. Ut i hagen, inn i sko­ gen, opp på fjellet, ned til sjøen eller ut i byen, til utekaféen der dere hører deLillos synge «Vår tra la la vår ... og gamle er gamle og unge er unge, og jeg er hyggelig fyr.» Så enkelt kan det også være. Det holder at du er en hyggelig dame. Aksepter alder, utseende, at både du og dem du er glad i, har noen min­ dre flatterende sider.

Husk at lyset ikke er her for å avsløre deg. Det er her for at du skal kunne leve, vokse og blomstre.

Gå mot lyset. Ta imot våren! 

Du vil (garantert) også like

Kanskje er du også interessert i...