organdonasjon
© Ellen Jarli

Bodil donerte ektemannens organer: – Jostein har gitt liv til fem andre

Da ektemannen døde brått av hjerneblødning, følte Bodil at livet var over. Nå har hun lært seg å leve med tapet. – Livet går videre, sier hun.

6. januar 2019 av Sindre Nordengen

En junidag i 2015 har Bodil, som jobber som lærer og avdelingsleder på Hop ungdomsskole, avslutning med kolleger rett før ferien. De spiser snitter og ønsker hverandre god sommer. Da Bodil, som pleier å sykle til og fra jobb, kommer hjem, reagerer hun på at kjellerdøren står ulåst. Det pleier den aldri å gjøre. Hun lufter hunden og legger seg litt på gresset i det fine været før hun går inn.

Fra andre etasje hører hun plutselig en slags ralling. Bodil tenker at mannen Jostein (53) kanskje har tatt seg en middagslur og snakker i søvne. 14 dager før dette våknet hun på natten av at Jostein lagde de samme lydene.

Finner ektemannen bevisstløs

Bodil roper noen ganger, men får ikke noe svar fra Jostein. Hun går opp på soverommet og finner ektemannen bevisstløs ved siden av sengen. Bodil får ikke panikk, men tenker at Jostein, som rister i hele kroppen og har slim i munnvikene, kanskje har hatt et epilepsianfall eller fått diabetes. Hun ringer etter ambulansen.

Bodil får spørsmål om hun vil være med i ambulansen, men siden Jostein er bevisstløs tenker hun at det er bedre at hun blir igjen og rydder opp. Rett før ambulansen drar av gårde til Haukeland universitetssykehus kommer en av pleierne tilbake og gir henne en klem.

– Da skjønte jeg at dette kanskje var alvorlig, sier tobarnsmor Bodil Silseth (53) fra Bergen.

– Sorgen har blitt lettere å leve med, sier Bodil som føler at Jostein er med henne i ånden.

© Ellen Jarli

Konstatert hjernedød

Bodil kontakter sønnen, som kommer med en gang. De beroliger hverandre og er optimistiske da de ankommer intensivavdelingen på sykehuset. De blir henvist til et pårørenderom hvor de blir sittende noen minutter å vente til legen kommer. Bodil legger merke til at legen har et bedrøvelig uttrykk i ansiktet. «Dette ser ikke bra ut», begynner han. «Jostein har hatt en massiv hjerneblødning, og det er ikke sikkert han vil overleve.» Bodil, som er kristen, setter sin lit til høyere makter og tenker at legens ord beror på en gedigen misforståelse, og at alt vil ordne seg. Det gjør jo alltid det!

Litt senere, etter at Jostein, som holdes kunstig i live av en pustemaskin, har vært gjennom flere undersøkelser, konstaterer legen at han er hjernedød. 

– Hele fremtiden falt i grus, minnes Bodil.

Da hun får se ektemannen, går det ikke opp for henne at han er død, og hun gir ham en klem og venter at han skal respondere og klemme henne tilbake.

– Jeg håpet jeg snart skulle våkne fra dette marerittet. 

– Savnet er prisen man betaler for å ha vært glad i noen, og det er verdt det, sier Bodil. 

© Ellen Jarli

Ville donere organer

Året før hadde Jostein hatt et udramatisk hjerteinfarkt, og etter å ha sett et program om organdonasjon på tv, spurte Bodil ektemannen om hva han tenkte. Jostein var positiv til organdonasjon.

– Derfor sa jeg ja med en gang da de spurte om vi ville donere Josteins organer.

De tok lever og nyrer, men da de skulle ta lungene, kjente Bodil på en ambivalens.

– Jeg hadde så mange ganger hvilt hodet mot brystkassen hans, lyttet til pusten, til stemmen og til lydene der inne.

I dag vet Bodil at ektemannen har gitt livet til fem andre.

– Det gir mening i det meningsløse å vite at Jostein har gitt håp til andre. Det tror jeg han ville ha likt. Jostein var en gjenbruksmann. Hele kjelleren vår er full av utstyr som kanskje kunne komme til nytte en gang.

Den første tiden etter Josteins brå død var Bodil sint på Gud og føltr at det ikke var noen vits i å leve lenger.

– Jeg var likegyldig til alt, sier Bodil, som var omringet av mennesker.

– Jeg hadde mange rundt meg som viste at de brydde seg. Uten dem ville jeg ikke kommet meg gjennom den første tiden.

– Livet har fortsatt mange gode øyeblikk, selv om Jostein er borte.

© privat

– Han ville ha oppmuntret meg

Før Bodil mistet ektemannen, hadde hun vært spart for store sorger. Livet hadde gått på skinner.

«Hvorfor Jostein?», spurte Bodil seg utallige ganger. Det er så mange duster i verden, så hvorfor han som var så ærlig, snill og hadde omsorg for alle?

Under begravelsen var det viktig for Bodil at hun skulle holde talen selv. Hun var opptatt av å få frem hvem han var og hva hun ville savne med livsledsageren gjennom 30 år.

– Han var den eneste personen jeg kunne være helt meg selv sammen med. Da Jostein døde, hadde vi ikke noe usnakket. Det er fint å tenke på.

Når ting er vanskelig, eller Bodil trenger støtte, kjenner hun ekstra på savnet.

– Han ville ha oppmuntret meg og sagt at det ville gå bra, sier Bodil som føler Jostein alltid er med henne og heier på henne. 

– Å være fysisk aktiv gjør noe med humøret, og er en god medisin, sier Bodil. Her med datteren Idunn og sønnen Snorre på Færøyene

© privat

Savner latteren hans 

Året er 1984. Bodil, som er russ, har tatt på seg sjokkrosa bluse og turkist mini­skjørt og er klar for å ta byen med storm. På utestedet treffer hun Jostein som er to år eldre og forsøker å sjekke henne opp. For å riste ham av seg lover Bodil, som ikke visste hvor interessert hun var, at hun skal gå en tur med ham dagen etter.

– Siden den turen var det oss.

Det har vært vanskelig for Bodil, som tenker på Jostein flere ganger om dagen og fortsatt går med gifteringen, å se for seg livet sammen med en ny partner.

– Jeg trives godt i mitt eget selskap, og familie og venner fyller langt på vei tomrommet, men ikke savnet etter ham. Noe av det Bodil savner mest, er latteren hans.

– Den satt så løst, sier Bodil som også minnes grundigheten hans. Sist paret skulle kjøpe bil, noen år før Jostein døde, lagde han, etter grundig research, en PowerPoint-presentasjon over tre aktuelle kandidater de skulle prøvekjøre, og presenterte dem for Bodil med fordeler og ulemper.

– Det var typisk ham å gjøre noe sånt. 

Viktig å være fysisk aktiv

En uke etter dødsfallet går Bodil og datteren en tur i Stoltzekleiven, som er en bratt steinlagt tursti og trapp med 800 trappe­trinn i Bergen, opp mot Sandviksfjellet. Underveis oppdager Bodil at hun klarer å kjenne et glimt av glede.

– Vi snakket om at Jostein, som elsket å gå, ville ha vært stolt av oss. Å være fysisk aktiv gjør noe med humøret, og er god medisin.

Etter noen uker følte Bodil, som hadde folk rundt seg hele tiden, et behov for å være alene og sørge.

– Det taklet jeg dårlig. Sørgingen kom fullstendig ut av kontroll, sier Bodil som ringte moren og ba henne komme tilbake.

– Jeg hadde folk hos meg hver dag i flere måneder før jeg klarte å være helt alene igjen.

Den samme sommeren hadde Bodil og Jostein planlagt tur til Færøyene.

– Barna tilbød seg å bli med, og vi følte at Jostein som hadde planlagt mye av turen, var med oss. Det var veldig godt å få tatt den turen sammen midt oppi alt det vonde.

– Savnet er prisen man betaler for å ha vært glad i noen, og det er verdt det. Sorgen har ikke gått over, men har blitt lettere å leve med, forteller Bodil.

© privat

Tålmodige kolleger og elever

I løpet av ferien ble Bodil kontaktet av en kollega som lurte på hvor mye hun ville ha kontroll på selv i det kommende semesteret.

– Man kan ikke grave seg ned i sorgen. Det var godt for meg å få tankene vekk fra egen elendighet, og begynne å jobbe forsiktig med timeplanen. Gode venner og å komme tilbake på jobb var det som fikk meg videre i livet. Jeg er redd jeg aldri ville ha klart å reise meg hvis jeg la meg ned på sofaen og syntes synd på meg selv.

I starten gikk Bodil for halv maskin.

– Jeg har vært heldig som har hatt tålmodige kolleger og veldig greie og forståelsesfulle elever.

Tidligere var Bodil redd for at hun ikke skulle klare seg selv økonomisk og praktisk.

– Nå har jeg innsett at det kommer til å gå bra, og at jeg klarer meg.

I fjor sommer kjente Bodil for første gang at det var godt å komme hjem til et tomt hus.

– Da Jostein levde, håpet jeg alltid at han kom hjem fra jobb før meg, og da han var ute og reiste gledet jeg meg til han skulle komme hjem.

Sterkere enn hun trodde

Etter Josteins død oppsøker Bodil fastlegen for å få noe å sove på. «Hvor lenge vil dette gjøre vondt?», spør Bodil som ikke tror hun vil få en god dag mer. «Det begynner å lette når det har gått så lang tid at om du møtte ham igjen, ville det ikke vært det samme», svarer legen. Jostein er styrken min», fortsetter Bodil og er dypt fortvilet. «Den styrken du tror han var for deg, den har du egentlig hatt inni deg hele tiden», understreker fastlegen.

– Det var vanskelig å forstå at jeg skulle venne meg til at bjelken i livet mitt var borte.

Nå har Bodil erfart at livet går videre, og at hun er sterkere enn hun trodde.

– Savnet er prisen man betaler for å ha vært glad i noen, og det er verdt det. Sorgen har ikke gått over, men har blitt lettere å leve med. Livet har fortsatt mange gode øyeblikk, selv om Jostein er borte.

Slagsykepleier: – Hjerneblødning oppstår plutselig og uten forvarsel

Hjerneblødning kan oppstå i alle deler av hjernen, eller på hjernens overflate. En hjerneblødning innebærer en høyere risiko for død eller alvorlig invaliditet enn et hjerne­infarkt. Mens hjerneinfarkt eller blodpropp utgjør mer enn 85 prosent av alle hjerneslag, rammer hjerneblødning 10–15 prosent.

– En hjerneblødning oppstår når en blodåre brister, enten som følge av en utposning eller medfødte karforandringer på blodåren, eller som følge av forhøyet blodtrykk som skaper svakheter i blodåreveggen. Dette gjør at blodet strømmer ut i det omkringliggende hjernevevet og skader hjernecellene direkte, sier Marita Lysstad Bjerke, slagsykepleier og helsefarlig rådgiver for LHL Hjerneslag.

Organdonasjon redder liv

Til enhver tid står det mellom 400 og 500 mennesker på venteliste for nytt, livreddende organ. Organdonasjon er for mange eneste utvei fra en dødelig sykdom. Over
12 000 nordmenn har siden oppstarten i 1969 fått et bedre liv, eller unngått døden, takket være denne behandlingsformen. En donor kan redde opptil sju liv.

– Hvert år opplever mange familier at en av deres nærmeste blir alvorlig skadet i en ulykke eller blir rammet av hjerneblødning eller blodpropp. Blir organdonasjon aktuelt, vil legen spørre de pårørende om hva den avdøde ønsket. Vet man ikke dette, er det opp til de pårørende å ta en avgjørelse. Det er noe mange familier synes er vanskelig. Derfor er det så viktig at du informerer dine nærmeste mens du lever, så de slipper å ta avgjørelsen for deg, sier Aleksander Sekowski, informasjonssjef i Stiftelsen for Organdonasjon. 

Slik blir du donor:

Det viktigste er at du forteller dine nærmeste om at du er organdonor. Det er de som skal formidle dette videre til legene, skulle donasjon bli aktuelt. Fyll også ut et donorkort eller -app, som bekreftelse på at du har tatt denne samtalen. Din beslutning skal ikke registreres noe sted.

Kilde: Stiftelsen Organdonasjon. 

Kanskje er du også interessert i...