Marianne Antonsen: – Fortalte ingen om hjernesvulsten

Tiet om sykdommen

– Jeg fortalte det ikke til noen.

– Ikke engang til ham du skulle gifte deg med?

– Nei.

– Ikke engang til moren din? Eller til forloveren din?

– Nei. Ikke til noen!

Den 9. juni i fjor – to uker før Marianne Antonsens bryllupsdag – fikk hun beskjed om at hun muligens hadde en svulst på hjernen. Marianne hadde følt seg dårlig lenge.

Besvimte

– Jeg var svimmel og susete i hodet, tom for krefter og måtte ofte sette meg ned og ta pauser. Jeg begynte å merke dette for et års tid siden. Det var som om jeg visnet litt. Jeg var midt i bryllupsplanlegging, Henning hadde akkurat flyttet fra Drammen til Fredrikstad. 

– Jeg tenkte: begynner jeg å bli gammel, eller? 

– Torsdag 4. mai besvimte jeg mens jeg snakket i telefonen med en venn. Han ringte ambulanse, men sykehuset sendte meg hjem igjen og ba meg dra til fastlegen. En 46 år gammel dame som besvimer, har hodepine og øresus er kanskje noe legene ikke alltid tar helt på alvor? 

Fant svulst

– Etter hvert fikk jeg MR-undersøkelse, og to uker før bryllupet fikk jeg også vite at de hadde funnet noe på bildene – sannsynligvis en svulst, sier Marianne Antonsen, kjent for sin karakteristiske mørke stemme fra grupper som Queen Bees og Just4Fun.

Alle som har fulgt den folkekjære artisten Marianne Antonsen på sosiale medier, vil være godt oppdatert på både hjernesvulst, frykt for operasjon og ikke minst: bryllup. 

Kontraster

Hun har hatt litt av et år. Hjernesvulst og operasjon og bryllup med over hundre gjester. Som om ikke det var nok har hun også mistet sin beste venn, smykkedesigneren Børre Olsen, i hjernekreft, og hennes egen mor har fått diagnosen lungekreft med spredning.

Kom i bryllupet

– Du mister en del av din egen historie når en venn dør. I fjor sommer, da vi begge hadde fått diagnosen, var døden langt nok unna, men ikke nær nok til å snakke om det direkte. Vi hadde Den store samtalen kort tid før han døde, om religion og spirituelle ting. 

– Det var meningen at han skulle lese fra korinterbrevet («... og størst av alt er kjærligheten») for meg i bryllupet, men det ble tidlig åpenbart at han ikke ville være i stand til det. Men han kom! Han klarte ikke å være der lenger enn til forretten, men han kom. Han fikk sett meg i bryllupskjolen min, sier hun.

Kampen for kjærligheten

For Marianne handlet bryllupet om å la kampen for kjærligheten vinne over kampen for frykten.

– Det var ingen som visste at jeg hadde hatt en MR som viste «noe» og at jeg snart skulle ha en til. Jeg ville feire livet. Midt oppe i det hele ble også mamma syk, og hele bryllupet hang egentlig i en tynn tråd. 

– Men mitt fokus var å feire liv, ikke angst. Mer enn noensinne skulle det handle om liv. Hvis resten av livet går til helvete, så skal jeg gjøre det på første klasse, sier Marianne.  

– Nå starter fighten

Legene mener å ha fjernet hele svulsten. Det var en stor og komplisert operasjon ettersom en viktig blodåre hadde kapslet seg inn i svulsten. Marianne kommer til å få tett oppfølging de neste par årene. Hun er i skrivende stund bare fire uker inn i rehabiliteringen.

– Det er nå den egentlige fighten begynner. At min egen jobb starter. Selvfølgelig har jeg smerter, jeg blir fort sliten, jeg må hvile mye. Dette er som whiplash ganger fire. Jeg har måttet ta et oppgjør med min egen tålmodighet. Jeg har forstått at jeg allerede har kommet et stykke på vei, selv om det noen ganger blir ett skritt frem og fire tilbake. 

Mørket

Nå har Marianne lyst til å holde foredrag. Kanskje kombinert med sang?

– Jeg har kjent på mørket nå. Jeg har vært i mørket. Og det har lært meg å kjenne på gleden i enda større grad. Jeg tror på en slags evig balanse i regnskapet, at en stor dose glede må balanseres. Jeg tror på karma. Jeg tror at der det kommer styrke ut, vil det komme styrke inn. 

– Jeg tror at kan man gi kjærlighet, vil man motta kjærlighet. Ingenting kommer inn i en lukket hånd. Dette er mitt utgangspunkt. Det har vært en tung kamp, men jeg velger å legge tunge dager til siden. 

Provosert

– Likegyldighet er provoserende. Kanskje er jeg ikke den beste på sosialt samspill. Overfladiske samtaler betyr lite for meg. Hvis lykken din ligger i en Louis Vuitton-veske, hva betyr det hvis du ikke fyller vesken med noe meningsfylt? 

– Jeg har ikke noe ønske om å arrestere noen, altså. Jeg gir alltid folk en sjanse. Jeg er ikke bedre enn andre. Men folk som ikke yter noe, og som suger energi, det kan jeg ikke bruke energi på lenger. Jeg kaster ikke bort tiden på fjas og på ting jeg opplever som grunne. 

Denne teksten er et utdrag fra en større sak. Les resten av intervjuet med Marianne Antonsen i Tara nr. 7, som er i butikkhyllene fra fredag 11. mai!