"Jeg sørger og jeg savner, samtidig gleder jeg meg til hver eneste dag"

Jeg tenker ikke at jeg er modig. Jeg tenker at for å være modig, må du også være redd. Jeg er ikke redd for å fortelle om at vi mistet Lars Kristian eller for å snakke om min egen sorg. Det koster meg lite, sier Sunniva Gylver. 

54-åringen vet hva sorg er. Sunniva lærte en god del om det allerede da hun var 16 år gammel: Den 17. mai 1983 går hun og lillesøsteren hennes, den fem år yngre Johanne, ut fra kiosken på Sæter i Oslo. De har kjøpt rustne spiker for fem øre stykket. Det er oppholdsvær den dagen. Gradestokken viser rundt sju varmegrader. På fortauet sier Johanne noe morsomt så Sunniva begynner å le. De tøyser selv om de bare dagen i forveien mistet sin felles søster, 15 år gamle Gunvor, som måtte gi tapt etter fire års strev med alvorlig anoreksi. Men nå er altså niåringen så vittig at storesøsteren bryter ut i latter. Mot dem kommer en mann de vet hvem er gående. Han trekker ikke på smilebåndet over synet av de lystige søstrene, men har et alvorlig drag over ansiktet når han ser på Sunniva og sier: «Hvordan går det med deg?» Hun kjenner ordene hans som et hardt slag i ansiktet, for 16-åringen hører noe helt annet enn det han faktisk sier.

«Hvordan kan du gå og le når søsteren din døde i går?» sier Sunniva i dag, mens hun gjør stemmen mørkere og setter oppe en streng mine. Hun står ved kjøkkenbenken hjemme i Oslo og lager seg frokost samtidig som hun forteller. Soknepresten i Fagerborg kirke blander korn og yoghurt i en skål, tar blåbær ut fra kjøleskapet og fortsetter:

– Han sa jo ikke det, det var jeg som følte at det var feil av meg å le fordi Gunvor døde dagen før. I voksen alder, og gjennom jobben min som prest og profesjonell sorgarbeider, har det vært enormt viktig for meg å si at det er forskjellige måter å sørge på, og at det finnes mange ulike typer sorger. Jeg er ikke redd for å snakke om min egen.

– Var det hyggelig å bli nominert som finalist til Tara-prisen Årets modigste kvinne 2021?

– Mot er viktig, og jeg er glad for at Tara med denne prisen løfter frem ulike former for mot. Det var en ære å bli nominert til denne prisen, sammen med så flotte kvinner, svarer hun.

Sommeren 2021 var Sunniva raskt ute med å snakke offentlig om tapet av Lars Kristian, ektemannen hennes som døde av kreft i juni samme år. På kjøkkenet henger utallige bilder av ham. Kunstneren, bestevennen, ultraløperen. Mannen hun fikk tre alvorlig syke barn med, og som tok vare på henne da hun var nær ved å miste livet etter en ulykke i 2017. På den ene kjøkkenveggen troner en gul-lakkert utslagsvask opp-ned. Det er den aller første kunstgaven han laget til henne etter at de ble kjærester i 1987. 

Sunniva forteller at hun går inn og ut av sorgen. Ett år etter at han fikk kreftdiagnosen, mistet de ham. Dagen etter la hun på svøm i Oslofjorden. Ved Tjuvholmen ble hun sittende på land og lure på om menneskene rundt henne kjente henne igjen, hadde lest på Facebook og visste at hun var blitt enke dagen før. Og om de visste, hva tenkte de da om at hun badet allerede nå? 

– Jeg har lite usunn skam, og jeg er profesjonell sorgarbeider. Når til og med jeg blir så var på hva andre tenker om måten jeg sørger på, så vil jeg tro at de aller fleste andre i sorg også blir det. Derfor ble det så viktig for meg å være åpen om det som hendte oss. Jeg vet at vi er laget sånn at hvis vi leser om noen som står midt oppi det, så hører vi bedre etter – og jeg har en plattform. Det er så utrolig viktig at vi forsoner oss med sorgens ulike ansikter og faser. Hver og en av oss må møte den i det tempoet og på den måten som føles riktig for oss, slår Sunniva fast. 

Når folk spør henne hvordan det går, svarer hun gjerne: «Jeg har det så godt jeg kan, og så vondt jeg må.» 

– Jeg sørger og jeg savner, samtidig gleder jeg meg til hver eneste dag. Lars Kristian er med meg hele tiden. Over sengen min henger to øyenstikkervinger han har laget. Hver morgen klapper jeg litt på dem og overgir ham i Guds hender. Når jeg åpner laptopen, vises et bilde av oss to. Da stryker jeg litt på ham. Hver dag. Men det er fortsatt uvirkelig at han ikke er her.

For fem år siden var det han som våket over henne. En fredag i begynnelsen av mai var Sunniva ferdig på jobb og skulle hjem for å spise middag med ektemannen. Hun sykler nedover Norabakken og husker at hun ser mot Fagerborg kirke – sin kirke – og at det er omtrent 30 meter igjen ned til veikrysset. Så blir alt svart. Hun er blitt fortalt at idet hun krysser veien, svinger en motgående bil mot venstre uten å se henne. Trebarnsmoren hogger inn bremsene og stuper over sykkelstyret. 

– Bakhjulet til bilen kjørte visstnok over hodet mitt. Jeg husker ingenting av dette selv, heldigvis, men det var noen vitner der. I ettertid har jeg møtt folk som så hva som hendte. Da sier jeg: «Ikke si noe! Jeg vil ikke høre om detaljene!» 

Hjemme sto Lars Kristian og tok middagsretten ut av ovnen. Da Sunniva ikke dukket opp som avtalt, ble han urolig. 

– Han gikk inn på Find My Phone, så at jeg var på akutten og kastet seg på sykkelen. Jeg har fått vite at legene ikke trodde jeg ville klare meg, hodeskadene var for massive og satt for langt inn til å kunne opereres. For Lars Kristian og barna var det helt forferdelig.

Sunniva lå på sykehuset ut mai måned. 

– Jeg var veldig heldig, og så var jeg nok en flink pasient. På Sunnaas gjorde jeg alle de kjedelige stabiliseringsøvelsene hundre ganger hver dag. Jeg gjorde alt jeg skulle gjøre for å komme tilbake. 

– Har du selv kjent på følelsen av urettferdighet?

– Ikke et øyeblikk. Verden er blodig urettferdig. Noen får full pakke og har lite å møte det med, mens andre flyter ganske lett igjennom. Dessuten: Hva vi får er en ting. Men hva vi har å møte det med, er noe helt annet. Jeg har alltid har hatt et lyst sinn, det er en gave, jeg har et fantastisk nettverk, og en tro på en Gud som bærer, elsker og lindrer. Jeg tror at vi kan trene på å tenke positivt. I stedet for å tenke «Hvorfor akkurat meg?», så tenker jeg heller: «Nå var det min tur. Nå er jeg en del av et stort og sørgende fellesskap. Hver eneste dag er det mange som mister.» Det går an å trene på takknemlighet og hverdagsgleder. Men det blir for enkelt å si «se muligheter, ikke hindringer». 

Jeg har mennesker tett innpå meg som står i helt vanvittige tøffe kamper, kamper som er usynlige for folk flest. Det kan handle om kronisk sykdom, kjærlighetssorg, sorgen over ikke å ha fått barn, rus eller andre skambelagte temaer. Den type sorg snakker du gjerne ikke høyt om, det sendes ikke blomster. Så kan folk si: «Oi, Sunniva Gylver har virkelig vært ute en vinternatt og må være sterk.» Min erfaring er at vinternetter ser helt ulike ut.

– Du er takknemlig? 

– Ja, det er jeg. Oppi alt dette som hendte oss med Lars Kristian, har jeg tenkt på hvor heldige vi tross alt var som fikk all hjelpen han trengte. Vi lever i en velferdsstat hvor vi får oppfølging og medisiner. Den siste tiden fikk Lars Kristian bo på hospice med all pleie og omsorg han trengte. Men det betyr ikke at det bestandig er lett å være takknemlig når man opplever noe vanskelig. Barna mine sier at de ikke klarer å være like takknemlig som det jeg er, og det er helt forståelig. De har tross alt mistet faren sin. Sinne og bitterhet kan også komme i en sånn situasjon, det er helt naturlig, sier 54-åringen.

Hun har kjent på takknemlighet tidligere også. Takknemlighet over Hege, jenta i klassen fra barneskolen, som en dag, etter gjentatte hendelser av mobbing, sto opp for Sunniva den dagen en hel flokk bestemte seg for at hun skulle tas. «I dag skal de ta deg», sa Hege, «men jeg skal stå sammen med deg». Mens de andre dynket, lugget og sa stygge ting til Sunniva, sto Hege ved hennes side og gjorde at Sunniva følte at hun var verdt å stå opp for. Og hun fikk et ideal å strekke seg etter. 

Hun kjente også på enorm takknemlighet da Simon, Noah og Gina kom som perler på en snor på 90-tallet, og tre syke barn ble fulgt opp på Ullevål sykehus. På fire år ble familien Gylver utvidet med tre barn, og de fikk erfare at det hårfine skillet mellom liv og død var skjørt. 

– Først kom Simon. Det første året ble et mareritt med lite søvn, gråt og vanskeligheter med å få i ham mat. Lars Kristian og jeg holdt på å bli helt ko-ko. Det tok nesten ett år før hjertefeilen hans ble oppdaget. På ettårsdagen ble han operert, og det ble senkomplikasjoner. Så kom Gina, sier Sunniva, og forteller at hun rett etter fødselen forsto at noe feilet datteren.

– Det viste seg at hun hadde nøyaktig samme hjertefeil som Simon, den ble oppdaget natten etter at hun ble født. Da var det bare å vente til hun ble sterk nok til å gjennomgå operasjon. Noah kom fjorten måneder etter henne. Han hadde ikke hjertefeil, men spiste ikke og var den av barna som var dårligst. Det var en tøff tid, men vi var så utrolig heldige midt i alt, sier hun.

Sunniva legger ikke vekt på alle de tøffe nettene hun og Lars Kristian måtte gjennom, med nattevåk og engstelse. Derimot sier hun at de var så utrolig heldige som en periode hadde fire kommunale nattevakter gående hjemme, slik at det bare var tre døgn i uken de selv måtte våke. 

– Men det er jo flere fortellinger her. Den ene er at jeg holdt på å spy av å mangle søvn, av å telle gram og veie alt de spiste, jeg hadde Gunvors historie i bagasjen. Jeg var livredd for at de skulle dø. Den andre er at Lars Kristian og jeg var et superbra team i den fantastiske velferdsstaten. Vi hadde lensepumpe i statskassen og bodde to kvartaler unna sykehuset hvor vi fikk all mulig tenkelig hjelp og oppfølging. Lars Kristian var en utrolig dedikert far og en stor trygghet for meg, slår hun fast.

De møttes gjennom felles venner da hun var 20 og han 21. Etter tre møter fridde han til henne. Hun svarte et høyt og tydelig «JA!», og sier i dag at de ikke ante hva de drev med. 

– Det var full klaff? 

– Jeg ble veldig fort dypt forelsket i ham, men jeg vil ikke si det var full klaff ved at vi var enige om alt eller visste alt om hverandre. Vi var begge sånn at vi ga alt når vi først gikk for noe. Men jeg tror kanskje ikke vi hadde holdt sammen om vi ikke hadde giftet oss så tidlig som vi gjorde. Da tror jeg at jeg hadde tenkt at det var for mye som kunne ha blitt vanskelig. Hun forteller om en meget praktisk, visuell og da lite samfunnsengasjert mann. Han falt for en kvinne som knapt kan skifte en sikring, ikke skjønner seg på farger og former, men som var brennende engasjert i miljøvern og kamp mot urettferdighet. Han trodde ikke på Gud. Hun utdannet seg til prest. – I begynnelsen av forholdet var det litt sånn: «Hæ? Tror du ikke på Gud? Hæ? Stemmer du ikke ved valg?!» På et tidspunkt ville jeg rive av meg ringen og kaste den fra meg. Det gikk ti kuler varmt de første årene. Jeg visste ikke om jeg ville bli mor. Jeg hadde erfart at voksne kan være feilbarlige og syntes prestejobben var altoppslukende. Da hadde vi akkurat kjøpt denne leiligheten usett, og den var et vrak. Men i den fant vi vår form.

De skulle bli gamle sammen. De fikk 34 år. Ved dødsleiet satte Sunniva på låten «Dance me to the end of love» med Leonard Cohen, og vugget med ham. Hun savner latteren hans, kjærtegnene, samtalene om barna, alle vitsene. Hun savner at de fullførte hverandres setninger, og faste replikker med lag på lag av historie. Alle kodene, språket dem imellom, det bare de to hadde sammen. 

– Jeg har funnet ritualene mine. Jeg har ham med meg hver dag og er på graven et par dager i uken. Ikke fordi jeg egentlig føler at jeg trenger å gå dit, men jeg vil stelle og vanne og ønsker at det skal se bebodd ut, selv om jeg ikke tror at han er der. Jeg trenger ikke et sånt fysisk sted, men det er viktig for ungene og andre. 

Når sorgen tar henne, kommer den like fort som den går over, forklarer hun. 

– Jeg snakker fort, jeg tenker fort, jeg går fort, jeg jobber fort og jeg sørger fort. Jeg er ikke sånn at jeg setter meg ned og holder på i fire timer, det orker jeg ikke. Det kommer når det kommer, og så … buuuuu … over. Jeg er ikke redd for å slippe det ut. Det er sikkert vanskeligere hvis man er usikker på om man klarer å slutte og gråte hvis man først begynner. 

Etter at Gunvor døde da Sunniva var 16 år, tok hun et valg. Årene med sin alvorlig syke søster var tøffe, forteller hun. 

– Jeg begynte å reflektere mye over sorg da Gunvor ble syk. Hun hadde anoreksi i fire år, og det var et helvete. Hun var syk og døde i den tiden da ingen snakket om det. Jeg opplevde da at mange voksne, kristne av god mening, kom med, for meg, lettvinte svar: «Det er nok en mening med det, Gud vil alltid det gode, Gud vil ha de beste englene hos seg.» Jeg kjente bare ... 

Hun heiser begge langfingrene opp i lufta og setter opp en trassig mine. 

– Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle snakke lettvint om troen eller livet. Jeg tenkte da at nei, det er ingen mening med alt. Det skjer så mye fælt i verden. Jeg tror ikke Gud har en mening med det. Men jeg mener jeg har erfart og kan si at Gud kan skape mening i alt.

Hun forteller om en sterk opplevelse av nettopp det etter Gunvors død. Familien hadde satt inn dødsannonsen i Aftenposten, hvor de la inn en bønn, skrevet av Svein Ellingsen. Sunniva kan teksten utenat: 

«Selv om ubesvarte hvorfor stadig dirrer i vårt hjerte, ber vi, Herre: Gi oss tro, tro på deg som kjemper med oss fylt av kjærlighet, i nærkamp mot det ondes makt i verden.» 

Så ringer en mann hjem til familien. De kjenner ham ikke. Han forteller at hans kone døde samme dag som Gunvor. Hans kone hadde alltid hatt en barnetro, men det hadde ikke mannen selv. Så leste han ordene i Gunvors dødsannonse og takket for at han for første gang fikk en bønn å be. I begravelsen til Sunnivas søster møtte han opp med blomster. 

– Dagen etter syklet jeg til hans kones begravelse med boken hvor salmeverset til Svein står. Det er et banalt, enkelt eksempel, men for meg viser episoden at i det ufattelig vonde, så kan det skapes biter av lys og mening. Jeg tror det ligger så mye uforløst potensial i oss medmennesker. Hvis vi klarer å bidra til å spille oss selv og andre gode i å møte egen og andres sorg og kriser, så kommer vi utrolig langt – også uten oss som er profesjonelle hjelpere, avslutter Sunniva Gylver.