Slik la Stine en felle for mannen som systematisk forgrep seg på henne

Før kunne jeg føle at alt var meningsløst. Jeg klarte ikke å finne et eneste lyspunkt i livet. Nå har jeg det bedre enn noen gang, for jeg får brukt det forferdelige som hendte meg til noe positivt. 

Stine K. Reksten (27) sitter i stuen sin i Førde. 

Tobarnsmoren har fått mye på avstand nå. Tiden har leget en del av sårene som overgriperen skapte over år: Den 25 år eldre mannen jaktet barnet over lang tid. Iskaldt, kalkulerende og kynisk slo han til da den lille jenta var så fortvilet og alene i verden at hun ikke lenger ville leve. I årevis var hun i hans makt. Så blir hun voksen. Stine skjønner uretten som er begått mot henne. Sakte, men sikkert klekker hun ut en plan, en meget listig og modig en. Det skal vise seg at hun er langt smartere enn ham …

– Jeg tenkte: «Hvis ingen hører meg nå, så klarer jeg ikke én dag til.» Moderatoren av nettsiden sletter meldingen min veldig raskt. Men én har fått med seg alt og tar kontakt. Han skriver at jeg ikke må ta livet av meg, at jeg ikke kan forlate denne verden før jeg blir kjent med ham. For han kan hjelpe, han har ekspertise på området. Og jeg tror ham. 

Stine blir tydelig berørt av å snakke om den tunge fortiden. Samtidig uttrykker hun at det er godt å fortelle, særlig når hun vet at hun kan være til hjelp for andre som i dag er i samme situasjon som hun etter hvert var. 

– Etter at historien min ble kjent, får jeg stadig tilbakemeldinger fra jenter og gutter som trenger hjelp, eller som sier at min åpenhet har hjulpet dem. Når jeg ser tilbake på starten av bekjentskapet med overgriperen, ser jeg hvor utrolig kalkulert og kynisk han var. Sånne folk finnes der ute – også i dag. Da jeg var på mitt mest sårbare og lå lengst nede, slo han til.

Mannen forklarte Stine at han var en tobarnsfar som jobbet i helsevesenet. I tillegg var han en del av et suicidal-team i Røde Kors, noe som senere viste seg at ikke var sant. Han ga uttrykk for at det Stine slet med, var hans felt. Hun kunne lene seg på ham – og han skulle støtte henne hele veien til et bedre liv. 

– Han viste meg stor omsorg selv om han ikke kjente meg. Han opptrådte som en kjernekar, nesten et pappa-materiale med en fantastisk evne til å skape tillit og ro. 

Han sender meldinger til henne via et privat chatterom. Hun svarer ham. Hun er trygg på at han ikke kan finne ut av hvem hun eller hvor hun bor. Han er 37 år gammel på det tidspunktet. Stine er 11. 

– Jeg hadde ikke fortalt noen om hvordan jeg hadde det hjemme. Til det var jeg for redd for konsekvensene. Min største frykt var at foreldrene mine skulle bli fengslet og at jeg selv ble tatt hånd om av barnevernet. Jeg åpnet meg stadig mer for ham, han fikk meg til å føle meg trygg. Til slutt fortalte jeg ham alt, og det føltes som en befrielse. Han kunne ikke varsle politiet eller barnevernet om min situasjon, for han visste ikke hvem jeg egentlig var. Det gjorde at jeg turte å være helt åpen. 

Hun sier at han støttet henne i alt hun sa. 

– Det var en enorm lettelse for meg å ikke lenger være alene i verden. Han dekket et behov som jeg så sårt trengte, og han sa at han var glad i meg. For første gang fikk jeg følelsen av å være viktig, at jeg betydde noe for noen. Den verdien var ekstremt viktig, så viktig at jeg var livredd for at han skulle forsvinne ut av livet mitt. Han var den eneste jeg hadde.

De skriver meldinger til hverandre i chatterommet i et halvt års tid. Stine ønsker at kontakten bare skal holdes der, men han en dag gir han henne et ultimatum: 

– Jeg fikk melding om at han skulle slutte å chatte. Hvis jeg fortsatt ønsket kontakt, måtte vi finne en annen arena. Jeg var skeptisk, men var så redd for å miste ham at jeg ga ham telefonnummeret mitt. Avtalen var at vi skulle skrive meldinger til hverandre, ikke ringes.

En morgen, flere måneder etter at hun begynte å chatte med ham, våkner hun av en tekstmelding. Den er fra mannen som snart skal forgripe seg på henne. 

– Han skriver at han sitter i bilen sin utenfor en politistasjon. Han mener at alt jeg har fortalt ham om hjemmesituasjonen min er så bekymringsverdig at han ser seg nødt til å anmelde forholdet, for så å informere barnevernet. Jeg får fullstendig panikk. Han sier at han kan la være å melde, men med én betingelse: Han må få møte meg. Årsaken er at han selv må se og vurdere om jeg har det bra. 

Hun trekker pusten og sier: 

– Bare det at han nevnte barnevernet viser at han skjønte jeg var et barn. 

Stine forsøker å komme med unnskyldninger for å slippe å møte ham. Han er nådeløs. Barnet blir tvunget til å inngå et kompromiss. 

– Jeg hadde det ikke bra hjemme, men det var min normalitet, det var det jeg var vant til å håndtere. Tanken på å komme i fosterhjem gjorde meg livredd. Jeg sa ja til å møte ham, jeg hadde ikke noe valg. 

Et par dager senere setter den velvoksne mannen seg i varebilen sin på Østlandet. I seks lange timer kjører han for å møte jenta som ikke har nådd tenårene. I løpet av bilturen til Førde snakker han i telefonen med Stine og får henne med på en plan: Ved midnatt skal hun snike seg ut fra barndomshjemmet. Han skal stå parkert noen meter unna huset. Gjennom natta skal de snakke, så skal Stine liste seg inn hjemme før stefaren våkner klokken 07.00.

Den kvelden sminker hun seg så godt hun klarer for å se mer voksen ut. Stapper toalettpapir i brystholderen for at han ikke skal bli skuffet over det han snart vil se. Stine gjør det fordi hun tror at mannen ønsker å møte kvinnen hun har lastet opp bilde av på sin profil på «Blinko». Hun er livredd for at han skal bli så skuffet når han ser henne at han drar igjen. 

Overfor familien sin later hun som at hun går til sengs. I stedet smyger hun seg ut i svarte natta. Hun er kommet til skogholtet nedenfor huset når hun får en tekstmelding fra ham. 

– Det står at han vedder på at han tør å ta meg på puppene før jeg tør å ta på ham. Det er den første seksuelle tilnærmingen han viser meg. 

Hun blir så redd at hun begynner å skjelve. Hun vet at hun ikke kan trekke seg. 

– I de mange telefonsamtalene vi hadde, gjorde han det klart for meg at han kunne bli veldig sint. Han sa at øynene hans kunne bli helt svarte – og at når han først ble forbannet, så var det bare å springe. Jeg ville på ingen måte provosere ham, så der sto jeg med dopapir i bh-en og var livredd for reaksjonen hans over at jeg ikke var den jeg hadde utgitt meg for å være. 

 Hun ser lysene på bilen. De snakker sammen i telefonen mens han går mot henne. Hun registrerer at han er en diger mann. Han kommer nærmere og drar henne helt inntil seg når han ser at hun skjelver av redsel. Så kaller han henne «jenta mi». Sekunder etter fester han grepet rundt brystene hennes.

I dag forteller Stine at de satt og snakket i timevis den natta. Han jobbet intenst for å trygge henne – før han foreslo at de skulle sette seg i bilen. Da Stine nærmet seg døren på passasjersiden, åpnet han bakdørene til kassebilen. 

– Det ligger en madrass på gulvet. Vinduene er dekket for. Han ber meg kle av meg og sier at han skal finne et pledd så jeg holder varmen. Jeg skjønner at dette går for langt, men jeg kommer meg ikke unna. Jeg er så redd for det som skjer. Samtidig er jeg redd for å være avvisende. 

Hun tar en pause og trekker pusten. 

– Så begynner han å kle av meg. Jeg spretter bakover og begynner å gråte. Han sier at han blir veldig bekymret for meg. At reaksjonen jeg viser på det som bare er kjærlighet fra hans side, forteller ham at jeg ikke får omsorg hjemme, og at det må rapporteres. Da skjønner jeg at jeg må bevise at jeg er mottagelig for omsorg. Jeg har ikke noe valg. 

Hun sier at alt ble svart. 

– Jeg har ingen minner fra resten av natten, bortsett fra én ting: Jeg går oppover bakken mot hjemmet mitt. Jeg er stresset for at jeg må komme meg inn før stefaren min våkner. Jeg er snart 12 år og kjenner at jeg har smerter i underlivet. Fullstendig forvirret tenker jeg på hvordan en så snill mann samtidig kan være så grusom. Så går jeg inn, tar en dusj og går og legger meg. 

– Du kom deg ikke til skolen? 

– Nei. Jeg hadde allerede et enormt høyt fravær, så det var ikke noe spesielt ved det. 

– Ingen reagerte? – Jo, jeg har sett barnevernsdokumentene fra den tiden. Der står det at jeg hadde veldig dårlig døgnrytme og at jeg sannsynligvis snakket med venner på telefonen om natta. Det hadde de skjønt, men ingen visste hvem jeg snakket med eller forsøkte å finne ut av hvordan det egentlig var. Jeg vet ikke om noen 11–12-åringer som er oppe til fire–fem om natta for å snakke i telefonen med jevnaldrende. 

Overgrepene fortsetter i år etter år. Etter hver gang liker overgriperen å snakke om hva som har skjedd, forteller Stine i dag. 

– Han syntes det var gøy å dra det opp, og han likte at jeg syntes det var ubehagelig at han snakket om det. Han sendte meldinger i ettertid om hvor flink jeg hadde vært og om hva som hadde skjedd. Jeg husker særlig etter det første overgrepet … Han kommenterte kroppen min, noe som var helt krise for meg i den alderen. 

Han ga seg ikke med å sende meldinger. Etter hvert overgrep beskrev han detaljene for Stine, forteller hun. Sakte brøt han jenta ned. 

– Jeg leste alle meldingene og gråt og gråt. Jeg ba ham om å slutte, men han bare fortsatte. Det er sånn jeg vet hva som skjedde, for detaljene har han skrevet til meg. Han var så sikker på at han hadde kontroll. 

Det hadde han lenge – helt til Stine igangsatte planen for å få ham fengselet. Men før det holdt han på i årevis: 

Omtrent én gang i måneden tok han turen til Førde fra Østlandet. Stine forsøkte å tviholde på tanken om at han viste henne kjærlighet. Hun hadde ingenting å sammenligne med, ingen andre å åpne seg for. Da hun var 14, skjedde det første skrittet på den lange veien til det som skulle bli et vendepunkt. 

– Han leide en hytte i Førde. Den kvelden fikk jeg nok. Jeg var helt ødelagt og sendte en melding til et familiemedlem hvor jeg tok avskjed. Jeg tenkte at når jeg kommer meg ut av denne hytta, så skal jeg ta livet av meg.

Familiemedlemmet varsler politiet, som ringer mannen. Når Stine ser det lokale anropet på mobilen hans, får hun panikk og ber ham om ikke å svare. Han kjører henne hjem umiddelbart. To dager senere tar Stine en overdose medikamenter, havner på sykehus, blir akuttplassert på en barnevernsinstitusjon, før hun får tildelt et fosterhjem. Hun forteller ingen om hvorfor hun har fått sammenbrudd, men på dette tidspunktet vet politi, barnevern og pårørende at Stine har en voksen venn. 

Både politiet og barnevernet har i ettertid erkjent at de kunne ha gjort langt mer for å stoppe det som viste seg å være en serieovergriper. Ove Mjåtveit i Sunnfjord barnevern innrømmet til NRK tidligere i år at hans etat feilet, og ga Stine en uforbeholden unnskyldning. Politisjef i Sogn og Fjordane, Arne Johannessen, uttalte følgende: 

– Det er grunn til å beklage at vi ikke forsto og hadde kunnskap eller forståelse av saken. 

Fra 16-årsalderen forsøker Stine å leve et så normalt ungdomsliv som mulig. Kontakten mellom henne og overgriperen ebber noe ut. 

– Jeg begynte å tenke at han faktisk hadde misbrukt meg. Det tok lang tid å forstå det, for jeg var veldig glad i ham, hvor rart det enn kan høres ut. 

I 2016 planlegger hun et møte med ham. Stine er blitt 22 år gammel. Hun er forvirret og ønsker å se ham fra et voksent perspektiv. Hun har mistanke om at hun ikke er den eneste han har forgrepet seg på. Listig tar hun opp tettere kontakt med ham på sms. Hun kaster ut åte etter åte med mål om å få ham på kroken.

– Først var jeg bare vennlig og interessert i måten å kommunisere på. Han måtte ikke skjønne hva jeg egentlig holdt på med, sier Stine, som jobbet intenst over år for å få ham til å avsløre seg skriftlig.

Påkjenningen ved å oppta kontakten var stor. Hun hadde allerede utviklet symptomer på PTSD, posttraumatisk stresslidelse. Likevel ga hun seg ikke før hun hadde nok på ham til å gå til politiet. Hun erkjenner at hun var livredd for ikke å bli trodd. 

– Jeg brukte to år før jeg våget å oppsøke lensmannskontoret. 

Med seg har hun et stort antall meldinger hvor overgriperen har avslørt seg selv. Stine forteller at politietterforsker Eivor Sleire Øyen tar henne på største alvor og umiddelbart setter henne i kontakt med bistandsadvokat Lene Knapstad. I de påfølgende månedene stabler politiet i Vest og Innlandet i gang en omfattende etterforskning av mannen. Til NRK har Øyen uttalt at tekstmeldingene Stine kom med, gjorde at politiet skjønte at det kunne være flere ofre.

I 2018 går politiet til aksjon. De endevender livet til den da 51 år gamle mannen og varetektsfengsler ham. De får stadig sterkere bevis for at han er en serieovergriper. Snart har de avdekket at familiemannen har voldtatt flere andre jenter. To år senere tar påtalemakten ut tiltale. 

Strafferammen er 21 års fengsel for overgrep mot fem jenter. Stine mobiliserte krefter for å klare å komme seg gjennom dagene i rettssalen og sier det kostet enormt med krefter. Etter at den er over, får hun god kontakt med de andre ofrene i saken. Sammen oppretter de den lukkede gruppen «Girlpower» på Facebook, en gruppe til trøst, oppmuntring, glede og hjelp. 

– Det var tøft. Den første dagen var jeg veldig nervøs og uvel. På et tidspunkt trodde jeg ikke at jeg ville holde ut. 

Hun ser at han svetter. Hun hører ham si at hun må ta sin del av ansvaret for noen av overgrepene. Dommen avdekker at de har motstridene forklaringer om hva som har skjedd, og at mannen forsøker å tilpasse sin forklaring etter bevisene i saken. «Han utnyttet et særlig sårbart barn», slås det fast. Dessuten: «Handlingene ansees som utført under særdeles skjerpende omstendigheter idet det særlig er lagt vekt på hvor lang tid forholdet har pågått og om handlingen er misbruk av avhengighetsforhold eller nært tillitsforhold.» 

– Den dagen går det opp for meg at det sitter et helt apparat i rommet og tror på meg og oss. Vi har så mange i ryggen. De støtter oss som er ofre i saken, de tror på det vi forteller. Det var en helt fantastisk følelse og ga meg ekstra styrke.

Høsten 2020 faller dommen. Mannen blir dømt til 12 års fengsel og må betale 2 millioner kroner i oppreisning til ofrene. I dag sier Stine at jobben med å få ham dømt har kostet henne enormt med krefter. Flere ganger underveis i prosessen tvilte hun på om det var verdt kampen. Modigere enn de aller fleste ga hun aldri opp. 

– I dag vet jeg at det blir verre før det blir bedre i en sånn prosess. Når du har sagt ifra og står i det, så er det virkelig ille. Du tror ikke at du klarer det. Men det gjør du, du er sterkere enn du tror – det er min erfaring. Jeg trodde at jeg ikke ville holde ut, men jeg klarte det, sier 27-åringen. 

Hun erkjenner at enkelte dager fortsatt kan være tunge. Likevel angrer hun ikke en dag på at hun anmeldte forholdet. 

– Jeg skulle gjerne vært hendelsene foruten. Men nå klarer jeg å se at det kom noe godt ut av alt, enn så rart det kan høres. Jeg var helt ødelagt, men alt jeg har opplevd, har gitt meg en enorm styrke. Hvis min historie kan hjelpe bare én til å komme seg ut av en tilsvarende situasjon, så er slitet verdt det. Når alt er svart, så finnes det håp. Det vet jeg alt om. 

Tara valgte Stine som en av fem finalister til Årets modigste kvinne 2021. Men hva er mot for henne? 

– Å være modig for meg er å tørre å gå ut av sin egen komfortsone. Det å tørre å gjøre ting og stå i situasjoner som kan oppleves som ubehagelige og/eller skremmende, fordi man har et mål og en hensikt med det. Men like modige er de som aldri fikk noe valg. De menneskene som har opplevd traumer og ble tvunget inn i en hverdag som oppleves som en kamp, og hver dag kjemper seg igjennom i håp om en lysere fremtid. De er modige, de! 

– Synes du selv at du er modig? 

– Hvis jeg legger godviljen til, så kan jeg klare å tenke at jeg har vært modig, fordi jeg med åpne øyne gikk inn i en lang og krevende prosess jeg ikke visste om jeg kom til å håndtere. Jeg var livredd. Men jeg sliter fortsatt med å klare å føle at jeg var modig. 

– Hva har det betydd for deg å bli nominert til Tara-prisen? 

– Å bli nominert til Årets modigste kvinne tror jeg er noe av det største og fineste jeg har opplevd. Det rører meg veldig! I en verden hvor mange overgrepsutsatte pålegges skam og skyld, så er det fint å se at vi har et samfunn som anerkjenner hvor vanskelige sånne situasjoner er å stå i, og ønsker å løfte ofrene opp og frem. Et sånt samfunn vil jeg ha, avslutter Stine K. Reksten.