– Jeg trodde ikke at det var sant, jeg kunne jo ikke få flere barn

Jeg trodde ikke at det var sant, jeg kunne jo ikke få flere barn. Da beskjeden hadde sunket inn, ble jeg redd. Redd fordi jeg visste at dette ikke var bra for den allerede syke kroppen min, sier Ingrid Anette Hoff Melkersen. Det er fire år siden Tara første gang skrev om Stjørdal-kvinnen. Den gang hadde Ingrid, som levde med utlagt tarm, over 100 sykehusinnleggelser og 40 operasjoner bak seg. Hun hadde levd i et smertehelvete etter at hun fikk diagnosen morbus Crohn, en alvorlig betennelsessykdom i tarmen, som 15-åring. 

Måten hun hadde stått på for å fjerne skam og tabu rundt stomi – utlagt tarm – sikret henne finalistplass til Tara-prisen 2016. – Det var en stor ære. Jeg er så stolt over nominasjonen. Den er et bevis på at jobben jeg gjør utgjør en forskjell. Det betyr masse for meg, for det kan koste litt å være «brøytebil», å være den som går foran. Jeg takker Tara for tilliten, sier hun. 

Nå i 2020 var helsetilstanden hennes etter forholdene under kontroll, hun trente flere ganger i uken, men hadde problemer med en tarmslyng som hun fikk behandling for. I midten av februar ble hun sendt i ambulanse til sykehuset med lavt blodtrykk, oppbluss i Crohns-sykdommen og sterke smerter. Legene mistenkte at hun led av brokk. Men under MR-undersøkelsen rørte plutselig «brokket» på seg. 

Et rekordkort svangerskap

– Det komiske var at jeg hadde time hos fastlegen min den dagen jeg ble lagt inn med tarmslyng, jeg skulle utredes for om jeg var kommet i tidlig overgangsalder, siden jeg hadde tegn på det, jeg svettet om natten, hadde humørsvingninger og var lettrørt, forteller 37-åringen, og legger til: – Det rare er at jeg har vært innlagt 5–6 ganger på sykehuset siden i høst. Tappet frivæske fra buken, fjernet hormonspiral, stoppet blødninger og ellers vanlige gastro-runder, og jeg har vært mange ganger hos fastlegen, men ingen har mistenkt graviditet. Så han her har vært en liten luring, sier hun om nykommeren i familien. 

For i stedet for å ha kommet i tidlig overgangsalder var hun altså gravid. Og hun visste bare om graviditeten i 7 uker før lille William ble født i uke 30. 24. april ville ikke mirakelgutten vente lenger. Det ble et rekordkort svangerskap for Ingrid. 

– Legene hadde planlagt at jeg skulle gå til uke 34 for at barnet skulle være sterkest mulig, før de skulle sette i gang fødselen. Jeg ble innlagt på sykehuset og kjempet hver eneste dag for å holde ut, men jeg var så dårlig at kampen gikk time for time. Og da hun fikk tarmslyng, urinlederen sprakk og den ene lungen kollapset, måtte ting skje fort. Derfor kom lille William til verden allerede i uke 30. 

Alt vi fryktet ble reelt

Legen sa: «Du vet at du er gravid?» Men Ingrid trodde ham ikke. Hun gikk både på hormonspiral og var blitt fortalt at tidligere operasjoner hadde ødelagt muligheten til å få flere barn. Men det stemte – trebarnsmoren Ingrid var 6 måneder på vei.

– Lille William lurte oss alle – og mest av alt moren sin. Det var helt sykt at jeg allerede var i uke 23 uten å ha kjent noen tegn til å være gravid. Jeg har alltid sagt at det ikke kan være sant når man leser om dem som nærmest føder i do uten å vite at de er gravide. De ordene blir jeg nå nødt til å svelge! Også ektemannen Daniel fikk sjokk, han ble stille i flere timer. Da han kom til seg selv ble også han redd.

– Han ville ikke miste meg og bli alenepappa til fire barn. Alt vi fryktet ble reelt, graviditeten ble veldig tøff for kroppen min, men siden jeg allerede var i uke 23, måtte jeg bare bite tennene sammen, sier hun.

Jeg er en fighter

Det var nok på overtid for meg og sykdommen min, men bra for den lille prinsen at jeg holdt ut. Jeg må ha hatt en slags urkraft i meg som har greid dette, sier den nybakte firebarnsmoren. Men det ble der og da ingen lykkelig slutt på historien. Det oppsto komplikasjoner under keisersnittet og hun mistet 4,5 liter blod. Tarmen ble kuttet over ved et uhell, og hun måtte gjennom en stor og alvorlig operasjon. De første to ukene av Williams liv lå moren i koma.

 – Det var skikkelig tøft å våkne fra koma etter keisersnittet. Siden da har jeg ligget med «åpen buk» og store sår som må byttes på ofte. Derfor legges jeg i narkose hver mandag og fredag. Det er så komplisert at de ikke kan sy sammen såret med en gang, det må gjøres gradvis, derfor er det uklart når jeg kan få forlate sykehuset, forteller hun om prosedyren som kalles vakuumkompressbytte på fagspråk. 

For i skrivende stund har hun ligget på St. Olavs hospital i 4 måneder. Midt i pandemien, med svært begrensede besøksmuligheter på sykehuset. Ektemannen Daniel tar seg av lille William og de andre barna hjemme, men besøker henne så ofte han kan. 

– William har det kjempebra. Han kom ut frisk som en fisk, og han er verdens nydeligste og roligste lillegutt. Han er jo et lite mirakel! Daniel er kjempeflink, men naturlig nok sliten etter alt som har skjedd. Så vi gleder oss begge to til normale dager hjemme når den dagen kommer. De fire månedene på sykehuset har tatt på både fysisk og psykisk. Det kommer til å ta tid før jeg er tilbake til den «gamle» Ingrid. Kreftene brukes til å komme meg opp og ett skritt nærmere hjem, for den største motivasjonen for opptreningen er mine fire barn. Jeg kjemper så godt jeg kan. 

Jeg gir meg ikke så lett – jeg er en fighter! avslutter Ingrid Anette Hoff Melkersen