© Getty Images

Toves tanker: - Tuller du? Har du tenkt å gi julegave til eksen din?

Tove overhørte dette skingrende spørsmålet på et kjøpesenter i den søte adventstid. Og resten av samtalen – som kanskje flere kjenner seg igjen i?

12. desember 2020 av Tove Nilsen

Tove Nilsen (68)

...er en av Norges mest kjente forfattere. Hun har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap. 

– Men jeg elsker også den korte spaltistformen, og gleder meg over å dele tankene mine med Tara-leserne, sier Tove.

Det var ikke engang middagstid, men allerede stupmørkt. Jeg var alene hjemme, ferdig med dagens oppgaver. Brått ble jeg grepet av en følelsesfloke som besto av så mye at jeg ikke kan ordlegge den uten å nevne både uro, engstelse, nostalgi, vemod og streif av framtidsfrykt. 

Hallo, Nilsen! Dette er du for voksen til å gi etter for, sa jeg til meg selv og fikk på meg ytterklærne i en fart. Min skogselskende kjæreste ville sikkert ikke likt å høre dette, men det er min erfaring at store handlesentre kan dempe små eksistensielle problemer. Du har sikkert erfart det selv, at det å la seg drive tilsynelatende formålsløst fra butikk til butikk, fra det ene tilbudet til det andre, glitterneglelakk og lekre gensere, kan gi en bestemt form for ro som de julekritiske kaller bedøvelse. Dem om det. Her skal de siste julegavene bringes trygt i havn, og jeg skal sikre meg følelsen av full kontroll, tenkte jeg der jeg slentret mellom pyntete plasttrær til tonene av Jingle Bells. 

Så hørte jeg en skarp kvinnestemme bak meg: 

– Tuller du? Har du tenkt å gi julegave til eksen din? 

– Ja, vi er jo fortsatt venner. 

– Hvor gode venner? 

– Bare vanlig høflige venner. 

– Men nå er du sammen med meg, ikke sant? 

– Jo, det er klart. 

Så diskré som mulig vred jeg hodet for å kikke. Jeg så et par i trettiårene. Hun omhyggelig sminket, med langt, stylet hår og stilig kåpe, tydelig gravid. Han jeg antok var den vordende faren, framsto som en stor og kraftig mann i blå boblejakke. 

– Nå er du sammen med meg, og da gir du vel ikke gaver til den forrige dama di? 

– Slapp av! Det er ikke snakk om et smykke eller noe sånt, da. Jeg hadde bare tenkt å ...

– SMYKKE?!! Tenker du på smykker når jeg nevner eks-kjæresten din? 

– Men det er jo det jeg sier at jeg ikke gjør. Jeg hadde bare tenkt å ... Er du virkelig så sjalu? 

– Det er bare lite tiltrekkende damer som er sjalu, er det ikke? Står du der og antyder at jeg er stygg? 

Oi, oi, oi. Hun ropte det ikke, hun hveste, sikker på at hun ikke hadde tilhørere. Med mobilen foran meg som skjold, rygget jeg inn i nærmeste plasttre i håp om å gjøre meg usynlig. Jingle Bells var nå erstattet av en sirupsversjon av O helga natt. 

– Jeg har vel aldri tenkt at du er stygg. Du er jo det motsatte. Du er jo ... 

– Og hva hadde du tenkt å gi eksen din, da? 

– Bare et lys eller en serviettpakke eller ... 

– Et lys til en gammel flamme, det var virkelig en strålende idé. 

Jeg hørte et snøft, så forsvant de to inn i nærmeste helsekostbutikk. Hun stiv av sinne, han med tafatt gange og forvirrete fakter. Jeg ble stående under julekulene og tenke på hvor fint det hadde vært å kunne smyge etter dem og hviske ro dere ned, glem alle ekser, pass på det dere har sammen, stol på at alt faktisk kan gå bra, finn fram latteren og gled dere over det lille barnet som snart skal komme. 

Og til ham, den store, men tafatte, skulle jeg ha hvisket: Om det så bare koster noen lapper, for guds skyld gi dama di det smykket hun ikke tør å be om. Ingen vits i å overvurdere egne evner. 

I stedet gikk jeg inn i nærmeste bokhandel for å understreke at dette har vært en bokhøst uten like. Så mange gode, norske romaner på en sesong! Til en venn valgte jeg Tore Renbergs «Tollak til Ingeborg» og til en venninne valgte jeg «Tingenes tilstand» av Sandra Lillebø. Begge anbefales på det sterkeste. Og så, endelig, lot jeg meg lokke inn i leketøysbutikkens eventyrlige verden av unyttigheter. Helt små barn trenger ikke leker, det er jeg enig i, siden absolutt alt kan være del av leken for dem, men morsomt var det å kjøpe en fargesprakende plastkule som både kan bites i og kastes i gulvet. Hvem som skal få den? 

Han som vi i vår krets omtaler som Mann av liten størrelse. Ankommet verden en pandemisk dag i mars. Helt hjelpeløs, avhengig av mors kropp. Lik en hundevalp krabber han nå fra rom til rom med et fryktløst uttrykk som sier at dere aner ikke hvor mye ugagn jeg kan finne på. Jeg kan gnage på sko, jeg kan trekke duker av bordet, jeg kan mose potteplanter, og hvis dere snur ryggen til, så lover jeg at jeg kan velte hele juletreet. Krevende tider for noen og enhver. Fåfengt å tenke at alles ønsker vil falle til ro. Men i en stille stund kommer jeg til å skåle for den sjalu gravide og hennes forvirrete kjæreste, la alt gå bra for dem, o helga natt.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...