Lene Wikander
© Xenia Villafranca / Stian Andersen

Lene Wikander: Et snerr fra stillehavet

Matriarkatet er langt på vei en myte, mener de fleste forskere i dag. Men det finnes en rekke matrilineære samfunn der kvinners status er høyere enn hos oss. Og det var noen slike damer på Trobrianderøyene som lærte Lene å snerre.

13. mai 2019 av Lene Wikander

For nøyaktig 20 år siden raste forrige feministbølge over skandinavia. Nå raser som kjent den siste med Metoo. Men for 20 år siden ga Sverige ut sin legendariske bok "Fittstim" og her hjemme kom "Råtekst" og "Matriark". Nesten sanne historier om å være kvinne. Jeg var bidragsyter til sistnevnte bok og husker fortsatt punchlinen til novellen jeg skrev om hvordan det var å leve i et forhold med en voldelig mann. «Jeg er en kvinne innestengt i en kvinnekropp.» Og med det mente jeg selvsagt at det ytre dessverre ikke bare har definert, men også begrenset, regulert og undertrykt halvparten av jordas befolkning siden tidenes morgen.

Etter å ha blitt banka og slengt halvveis over gamle Drammensveien av en mann jeg elsket, lærte jeg mye om hvorfor man ikke bare går og hvordan skammen som oftest blir kvinnens når hun utsettes for vold. Men jeg lærte også hvilken styrke det gir til slutt og reise seg og gå.

Trobrianderøyene

"Vi ble møtt med sang og dans av landsbyens kvinner, iført sin fineste stas for å gjøre ære på oss". 

© Stian Andersen

Når jeg sier at kvinner har vært underordnet menn siden tidenes morgen, er det fordi det ikke finnes bevis på det motsatte. Selv om tittelen "Matriark" på boka jeg bidro til er med på å antyde noe annet. Men en ting er familiers store matriarker, noe annet er "matriarkatet" - et samfunn styrt helt og holdent av kvinner, slik menn har styrt patriarkatet. Antropologer har lenge spekulert i at slike samfunn finnes blant avsideliggende urbefolkning eller i "prehistorisk" og "primitiv" tid. 

Slike feilslutninger fra fortidens forskere om at matriarkatet har eksistert som samfunnsform, har ofte dreid seg om kulturer der det er stor aksept for kvinnelig seksualitet og promiskuitet. Slik mente man lenge at det for eksempel var funnet matriarkalske kulturer både i Kina og på Trobrianderøyene utenfor Papua Ny Guinea i Stillehavet.

Les også: Siljes Boostcamp: Bjuda på!

Patriarkatet har alltid hatt et trøblete forhold til kvinnelig seksualitet. En av antropologiens mest kjente bøker, «The Sexual Life of Savages in North-Western Melanesia», er skrevet av Bronislaw Malinowski, en av antropologiens grunnleggere og – hvis du skulle være i tvil – altså en mann. Den boken tar for seg kvinnene som jeg reiste for å møte kort tid etter at «Matriark» ble utgitt her i Norge. 

Trobrianderøyene, Papua Ny Guinea.

"Allerede rundt 11-årsalderen begynner jentene å ha sex, og de skifter gjerne partnere ofte".

© Stian Andersen

En drøy times propellflytur fra Papua Ny Guineas hovedstad Port Moresby, lå Trobrianderøyene og duppet i Stillehavet under oss. Etter en humpete landing på en provisorisk rullebane, ble vi mottatt av landsbyens kvinner med sang og dans. Det var avtalt på forhånd at vi skulle komme og damene hadde dresset seg opp i sin fineste stas for å gjøre ære på gjestene: Bastskjørt, blomster og omfattende ansiktsmaling.

En ting mange vestlige forskere og misjonærer har hengt seg opp i når det gjelder Trobrianderøyene, er at kvinnene her går toppløse, velger sine partnere selv i ganske ung alder, får lov til å ligge med hvem de vil og disponerer alle landsbyens viktigste trær og yam-hager.

Trobrianderøyene er likevel ikke et matriarkat av den grunn, men det er et matrilineært samfunn: Et system hvor arv går fra morbror til søstersønn, og hvor morssiden har forrang i slektskapsrelasjoner.

Les om Lenes første møte med Jerusalem her.

Rundt sjuårsalderen begynner barn på Trobrianderøyene å leke erotiske leker. Fire-fem år senere begynner de å ha sex med partnere. De skifter partnere ofte, og jenter er like pågående og aktive som guttene. Dette er ikke bare noe de får lov til, men noe de oppmuntres til.

Ekteskapet slik vi kjenner det, eksisterer ikke. Når to stykker finner ut at de vil være sammen, blir kvinnen i elskerens hus i stedet for å dra derfra ved soloppgang. Når paret spiser frokost sammen i andres påsyn, er de å anse for gift. Og har det gått et år og hun ikke er fornøyd med valget av mann, kan hun skille seg igjen ved bare å flytte ut av mannens hus.

Så satt vi der i landsbyen, da. Mennene drev og tygget betelnøtter og helstekte en gris i en jordovn, kvinnene hadde danset fra seg og solen begynte å gå ned. Vi satt rundt bålet og utvekslet velkomstfraser via tolken og fortalte litt om hvem vi var og hvordan vi levde. En ung jente viste hvordan de sminket seg der og jeg dro frem maskaraen og viste hvordan vi gjør det her – til stor latter fra forsamlingen. 

Lene Wikander, Trobrianderøyene

"Snerrende tannflekking var en av metodene fotograf Stian og jeg fikk lære mer om". 

© Stian Andersen

Kulturer så annerledes enn vår egen har jo alltid blitt observert gjennom vår kulturs briller, der det enkleste er å peke på alle forskjellene og hvor mye de har å lære av vårt mer «siviliserte» samfunn. Sjelden eller aldri snakkes det om at vi kan lære noe av dem.

Men i en landsby på Trobrianderøyene den kvelden lærte jeg et triks for livet. Sammen med noen titalls kvinner med bare bryst, bastskjørt og blomster i håret, fikk jeg nemlig et tips til å håndtere vanskelige, voldelige eller innpåslitne menn.

Da damene hadde fortalt litt om hvem de lå med for tiden, måtte jo jeg fortelle litt om mitt siste forhold som endte på legevakta.

Kvinnene reagerte med åpenlys forakt. Et par av de eldste damene demonstrerte hva jeg burde gjort med eksen min ved å spytte og flekke tenner mot en imaginær skapning på tunet, før de la ham i bakken, satte seg overskrevs og urinerte med et salig glis om munnen.

Senere fikk jeg vite at denne teknikken også ble benyttet mot menn fra nabolandsbyene hvis de dristet seg i nærheten når kvinnene voktet alle søtpotetene de høstet under yam-festivalen. Brutalt, men rettferdig, får man vel si.

Jeg har ikke gått fullt så langt senere i livet, men jeg kan love at litt snerrende tannflekking har hatt svært positiv effekt på mang en Metoo-mann siden den gang. Man skal aldri undervurdere «the element of surprise», som tolken sa da damene på Trobrianderøyene lærte meg å snerre. 

Lene Wikander
© Xenia Villafranca

Lene Wikander (50)

 Lene Wikander er mangeårig journalist, forfatter, samfunnsdebattant og blogger for Tara på Tarapi.no. Hun har hatt hele verden som sitt arbeidsfelt og laget reportasjer om alt fra urbefolkning på Papua Ny Guinea til Voodoo- prestinner på Haiti, krigen i det tidligere Jugoslavia og nakenkollektiv i California, for å nevne noe. I mange år var hun bosatt på Jamaica, men nå har hun base på Zanzibar der hun arrangerer jenteturer for sine norske lesere med konseptet «Kaftankraft» på Facebook.

I denne spalten forteller hun om et liv på reise, og hvordan møter med andre kulturer og mennesker helt forskjellige fra deg selv, kan for- andre deg og verden slik du ser den for alltid. Tid er relativt. Tiden på reise oppleves alltid lengre enn tiden hjemme. Vil du leve lenger, må du reise mer, mener Lene. 

Kanskje er du også interessert i...