Voodoo, Lene Wikander


© Xenia Villafranca / Stian Andersen

Lene Wikander: Ekstasens magi

I dansen rundt bålet denne natten er ingen lenger seg selv, men alle den samme, forteller Lene om en rundreise med en Voodoo-prestinne på Haiti som lærte henne noe om kraften i ekstasens magi.

29. april 2019 av Lene Wikander

Hun står i en sirkel av mennesker. Det brenner et bål i midten. Hun tar en slurk av flasken med rom og sprayer den utover flammene med munnen. Det får bålet til å sprake og skyte oransje stjerneskudd mot den svarte nattehimmelen. Vi ser bare det hvite i øynene hennes før kroppen hennes igjen rykker til i en ekstatisk krampe og fortsetter dansen rundt bålet. Trommene tordner høyere og høyere.

Jeg befinner meg i en liten landsby et sted på Haiti. Jeg har kjørt på kryss og tvers av halvøya den siste uka sammen med Voodoo-prestinnen som danser foran meg nå. Hun kalles for Mambo. Jeg lager en reportasjeserie om kvinner som ofrer alt for gud og hun har viet hele livet sitt til åndene hun tror på.

voodoo

Prestinne: Mamboen fôrer flammene med rom under ritualet.

© Stian Andersen

Det er de som danser med henne takknemlige for nå. De trenger en Mambo til å megle med åndene, eller Loas som de kalles i Voodoo. Loas er overalt. De er forfedreånder fra så langt tilbake i tiden at da de levde, levde de på Afrikansk jord før slavedriverne fraktet dem hit til Karibia sammen med Mamboens formødre. 

De reiste som blindpassasjerer i slavenes sjeler og hjerter, for uten Loas var det ikke håp. Uten forfedreåndenes hjelp var de fortapt. Så da de landet på fremmede kyster og ble presentert for den katolske kristendommen med alle sine helgener, kjente de dem umiddelbart igjen og gjemte sine Loas bak dem.

Papa Legba er vokteren av porten inn til åndenes verden. Han bruker hatt, røyker pipe, har stokk og alltid med seg en sekk til å samle opp ofringene han blir gitt. Han gjemte de bak St. Peter som vokter himmelens port. Erzulie Dantor er den svarte madonna, kledd i silke med krone på hodet. Hun er stum siden tungen hennes ble skåret ut så hun skal kunne holde på hemmeligheter. Hun er den store morsfiguren, livgiveren og barnas beskytter. De gjemte henne bak Jomfru Maria.

vodoo, prestinne

Offer: Vi ofrer en geit til Papa Legba så han skal åpne porten til åndene.

© Stian Andersen

Det er Erzulie Mamboen påkaller nå. I går ofret vi en geit til Papa Legba så han skulle åpne porten inn til henne. Mamboen skar ut hjertet til geiten, la det i hånden min og smurte et kors i blod på pannen min. Jeg kjente at hjertet var varmt og fortsatt banket. Det er viktig å gi Loas livskraft i gave. 

Men nå er det Erzulie sin tur. Det er henne som er Mamboens viktigste Loa. Hun prøvde å forklare meg det da vi satt hjemme hos henne i Port au Prince for en uke siden. Da hun fortalte hvordan ektemannen hennes forsøkte å drepe henne da hun var 20 år og hvordan Erzulie hadde reddet henne. Hvorfor det hadde gjort at hun viet resten av livet sitt i Erzulies tjeneste og aldri giftet seg igjen.

⁃ Vi er tre stykker i dette rommet, sa hun og pekte på seg selv, meg og fotografen.

⁃ Men i tillegg til oss er det også mange Loas her. Veldig mange. Hun ristet på hodet og sa hun var lei av å snakke. At kraften i Voodoo ikke kunne forklares i ord, men måtte kjennes på kroppen. Det er derfor vi er her nå. For å forstå hva voodoo er.

⁃ Mamboen rister i ekstase, skriker ut ting på kreolsk, forteller det som må være en vits for de andre ler. Noen stiller spørsmål og Mamboen svarer, men det er ikke lenger henne, men Erzulie som snakker. For det er det ekstasen handler om: Å la noe helt annet ta bolig i deg selv, fylle deg til randen så du selv blir borte for en stund. 

I transens rom er Mamboen fylt av alt som er så mye større enn henne selv og de andre ser det, føler det, kjenner det med kroppene sine, hjertene sine og sjelene sine. I dansen rundt bålet denne natten er ingen lenger seg selv, men alle den samme: Erzulie, den store moren, barnas og livets beskytter, hun som beveger verden og i natt er verden dem.

Flyplass i Haiti

Fremmed: Lite ante jeg at det rare skiltet på flyplassen i Port au Prince skulle bli det minst fremmede jeg opplevde på Haiti.

© Stian Andersen

-Når jeg ligger under stjernehimmelen i soveposen min flere timer senere, etter at ritualet er over og det bare er glør igjen av det himmelsprutende bålet, tenker jeg at språket vi mennesker bruker for å snakke om livet, for å prøve å forstå, for å orke å leve – er så forskjellig at noen ganger skulle man tro vi var fra ulik planet. Men så er det bare denne planeten, denne lille kloden som suser gjennom verdensrommet jeg ser over meg som lysende prikker på himmelen. 

Men i spennet mellom himmelen over meg og jorden under meg, beveger tiden seg med alle de sjelene som gikk foran, levde, led og lo - og alle de som fortsatt skal komme. Så hvem er noen til å si at det bare er èn måte å leve med det på? At det bare er ett språk som kan forklare det uforklarlige?

⁃ Så i dag, mer en tyve år senere, når jeg tenner et bål eller stirrer på flammene i peisen, er det fortsatt Erzulie jeg ser. Den store moren, livgiveren, begynnelsen på alt vi ikke forstår.

Dette er voodoo

Voodoo, eller Vodoun som det heter, betyr «ånd» eller «sjel». De som tror på Voodoo kaller seg «tjenere av sjelene». Voodoo er en av verdens eldste natur- og forfedrereligioner. Man anslår at Voodooens røtter i Afrika strekker seg 6000 år tilbake. I dag bekjenner rundt 60 millioner mennesker seg til Voodoo. Voodoo tror på èn, allmektig gud som er uoppnåelig for mennesker å få kontakt med.

Derfor fokuserer de sine ritualer rundt et spekter av ånder, såkalte Loas Voodoo-prester og prestinner er spesialister på å formidle kontakt mellom mennesker og Loas. Det gjøres oftest gjennom transe. Voodoo-troende er også katolikker på Haiti og ser ingen motsetning mellom de to. I vesten har Voodoo blitt presentert som en djevelkultus. Slik har vestlig forståelse av religionen ignorert dens basis som en naturreligion. Voodoo kom til Haiti, Karibia og Amerika med slavene.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...