Nei, vi kan ikke stå i stormer slik som før, men vi kan ha det godt der vi er nå

Har du filosofert over forskjellen mellom å gjøre eller å være? Du er en «do-er», sa folk til meg da jeg kom til meditasjonsresorten i India for en liten evighet siden. Ja, selvsagt er jeg en som gjør noe. Som vil noe. Som har lyster og lengsler og higer etter å utforske. Hvorfor ikke? Var det noe galt i det? I ung alder, når energien er høy, er også det indre trykket større. Vi vil oppleve alt, være der saker skjer. Når det skjer. Føle at vi lever. Kjenne det på kroppen og i sjela. 

Med årene flater drivet litt ut. Heldigvis. Det ville ha vært vondt å hekse rundt som 64-åring med ambisjonene til en 34-åring. I dag – på full fart mot pensjonstilværelsen – tåler jeg å sitte uvirksom foran vinduet og se snøen falle og gresset gro. Det er opplagt ting jeg kan gjøre, og kanskje skulle ha gjort, men det tåler jeg. I slike stunder kan livet føles nær fullkomment. Uten et indre press om alt jeg bare skal eller må få gjort. 

Noe kommer til i denne nøytrale tilstanden. Noe som blir borte når driven er der. 

De hadde rett, de som opplevde meg som en som en «gjører». Jeg har gjort en hel del, og gjør fortsatt, men betrakteren har fått større plass med årene. 

Nå er det lettere å studere livet litt fra sidelinjen. Det forventes ikke så mye av folk i mitt alderssegment, og vi har heller ikke skyhøye forventninger til oss selv. «Skal-bare»-fenomenet er betydelig svekket. 

Med årene blir vi også mindre produktive. Litt treigere. Det kan føre til angst for å bli tilsidesatt av samfunnet. Glemt av venner og kollegaer. 

Før het det «femti, feit og ferdig». Nå heter det visst at 70 er de nye 50. Personlig har jeg ingen behov for å bli tatt for en femtiåring. 64 er helt fint. 

Vi kan velge innstilling selv. Vi må ikke leve menneskeskapte forventninger. Nei, vi kan ikke stå i stormer slik som før, men vi kan ha det godt der vi er nå. Og vi kan betrakte: Det der ute, og det som skjer inni oss. Handlinger, følelser og tanker. Og ikke minst, den evige strømmen av kommentarer og evalueringer som skolten står for.

Det er enklere å være en som betrakter når energiene inni ikke bruser like intenst som før. Lettere å finne balansepunktet mellom å gjøre og å være. Til og med uten følelsen av at man går glipp av noe, eller at man skulle ha vært et annet sted. Nå er det her det skjer. Ikke der. 

Sinnet – the mind – er trent opp til å jage, til å bli noe, få til noe, og kroppen belønner oss med mestringsfølelse og lykkehormoner som spruter gjennom årene. Men den type lykke er kortvarig. Snart dukker det opp nye mål. Andre kroker å hekte oppmerksomheten på. Der fremme. 

Bak driven jobber redselen på. Hva kan vi få øye på om vi stopper? Om vi står stille for lenge kan tankene ta over. Begynne å gruble vilt. Hive opp spørsmål om meningen med livet. Var dette alt?

Se også: Slik lærer du deg å takle motgang! 

Ifølge lykkeforskning er det farlig å bli for tilfreds, for når man bikker over i segmentet «nok» eller «lykkelig med det som er», så hemmes sulten. Da slutter man å hige. 

Men kanskje stunder hvor vi føler oss fornøyde, også kan gi glimt av at nået er et godt sted å være – og at det er nok. Heldigvis tilpasser sinnet seg, og søker ikke etter Himalaya et helt liv. Man tar til fornuft. Finner lykken som er tilgjengelig i lavlandet. Myser ikke lyssky mot stjernene, men ser vekstene foran føttene. Detaljer vi aldri har lagt merke til. Ikke har hatt tid eller lyst til å studere før nå. Vi har lett vidt omkring etter det som alltid har vært her. 

Kanskje gleden i å lage en suppe. Duften av friske urter. Eller lyden av vann som slår mot bergknauser, igjen og igjen. Denne hypnotiske trommingen som roer sinnet. Skulle noe annet være bedre, mer verdt, nødvendig å jakte på? 

Kanskje går vi i ring fra fødsel til grav, men sirklene føles større, de tar lenger tid og passeres langsommere. Slik ser vi nye detaljer. 

Forskning forteller at det er de barnløse 20-årene vi er som lykkeligst. Men hektisk lykke krever mye energi, det samme gjør dramaene som følger hakk i hæl. 

Så for deg som står midt i det – du mellom 15 og 45 – vit at det kommer fine dager. Dager som kan gi stille nytelse og en ro som gjør at vi stundom kan koble oss på bølgenes monotoni og føler at vi er en del av alt. Eller kjenne ekstase over den milde duften fra gress og lyng. Føle latteren boble opp fra magen ved synet av en katt som slår krøll på seg mens den øver seg på å fange en tøymus. Alt dette småtteriet vi ikke satte så stor pris på i «skal-bare»-modus. 

Forskning fra USA viser at kvinners lykke har gått ned de siste 40 årene. Det antas at nedgangen skyldes økt stress, flere bekymringer og at kvinner nå har flere arenaer hvor de både kan lykkes og mislykkes. 

Slik går det om vi måler oss i tap og seier mens vi heseblesende løper videre.

Kanskje det er sant at alle aldere har sin sjarm. Jeg har aldri sett noen nyte et stykke sjokoladekake mer enn en jeg kjenner som snart fyller 87.

Test deg selv: Er du høysensitiv?