Den britiske avisa The Guardian har intervjuet Ethan Kross fra University of Michigan om livet på nett. Psykologiprofessoren, som studerer effekten Facebook har på vårt velbefinnende, sier at vi bombarderes av andre menneskers photoshoppede liv. Og at dette påvirker oss negativt på en måte vi aldri før har sett i menneskets historie.
Men Kross ser også noe nyttig med fenomenet. Han mener at akkurat som sult forteller oss at vi bør spise, kan misunnelse – om vi lytter på riktig måte – vise oss hva som mangler i våre liv.
-Det handler om å navngi det som en følelse, å vite hvordan det føles. Ikke tolke det som positivt eller negativt, men prøve å forstå hva følelsen forteller deg at du vil. Hvis det er mulig, kan du ta riktige skritt for å oppnå nettopp dette. Men spør deg selv om hva som vil være bra nok, råder professoren.
Sagt på en annen måte: Når vi setter ord på en følelse, blir den mer synlig. Det diffuse blir konkret. Fornemmelsen bak irritasjonen, nedstemtheten eller murringen i magen blir med ett gjenkjennelig. Det handler om misunnelse. Sjalusi. Sinne. Eller tristhet. You name it. Og det vi gir navn, blir også lettere å håndtere. Se på det som innsideinformasjon. Sårbar info som kan bli brukt mot deg hvis du deler den med feil person, men som det er viktig at du selv vet – og erkjenner.
Oppmerksomhetens lys på ømme punkter setter i gang prosesser. Det vi var blinde for, er blitt synlig. Dermed er forandring mulig. Misunnelse fødes ikke idet vi oppdager at andre eier noe som vi gjerne skulle hatt selv. Misunnelsen og andre følelser ligger mer eller mindre latent i oss. Det er et spørsmål om anlegg. Hva du er disponert for. Kanskje trigges følelsen og finner ny næring via naboens nye, rålekre bil, hytte eller kjæreste. I en zentilnærming er alt som kommer til overflaten nyttig. Zen er en oppdagelsesreise. Det handler om å lekent utforske, heller enn å dytte vekk alt som er ubehagelig. Men vi driver ikke med selvpining.
"Misunnelse fødes ikke idet vi oppdager at andre eier noe som vi gjerne skulle hatt selv".
© Getty ImagesMindfulness bygger på dette: å se, uten å foreta seg noe. Observere uten å dømme. Det ligger en helende mulighet her. En anledning til å svekke plagsomme følelser og uønskede tendenser. Legge noe bak oss. Endre spor. Slutte å gi dritt næring. Men om vi dømmer oss selv, drar det seg til. Da lukker et vindu seg.
Det er grense for hvor mye smerte man orker å ta inn over seg. Selvkritikk. Skam. Når vi dømmer blir det fristende å ubevisst skyve problemstillingen fra oss. Peke utover. Feilen ligger hos de andre. De som vekker misunnelsen i oss. Sjalusien. Raseriet. De som er så helvetes lykkelige. Eller later som.
Så hvordan takler vi andres ekte eller forestilte lykke på nett? For meg har Facebook blitt en positiv greie i hverdagen. Jeg flikker innom, scroller med dagens første kaffekopp. En myk start.
Via Facebook abonnerer jeg på sider om forskning, helse, politikk og miljø. Jeg finner ofte interessante artikler venner har lagt ut. Kanskje noe jeg kan drodle videre på her i spalten. Jeg ser hva andre er opptatt av. Får korte glimt fra livet til venner og bekjente. Små gleder fra livet på hytta eller på reise. Jubel over mål som er nådd. Jeg gir og får heiarop eller komplimenter. Kall det overfladisk, kall det falskt, men Facebook er en refleksjon av verden vi lever i. En salig blanding. Og det er opp til oss å sortere.
Det er ikke tilgangen som er problemet, men hvordan vi innretter oss. Vi må jo ikke sitte der og stirre på alt som irriterer oss. Selv slutter jeg «å følge» personer som viser seg å ha helt andre interesser. Enkelt og greit. Det er opp til oss hva vi vil bruke tid på. Og en form for sensurer nødvendig, det gjør vi også ellers i livet. Uansett hvor vi befinner oss kan vi støte på mennesker som vekker ubehag i oss. Kan hende misunnelse over at de er rikere, vakrere, sunnere, yngre, flinkere og mer suksessfulle.
Når ublue følelser dukker opp, har vi muligheten til å utforske dem gjennom mindfulness-teknikker. Først bli oppmerksom på tankene. Deretter følelser som sitter i kroppen. Vi kan lage nye vaner som handler om å se, erkjenne og slippe. Misunnelse er der nå. Slipp. Raseriet. Slipp. Det er en mulighet til egenpleie. Til å lege gamle sår. Dette klarer vi ikke på første forsøk, og det er lett å plumpe utpå selv etter lang praksis, men alt blir lettere med trening.
Om du tar utfordringen, så vær litt grei med deg seg. Husk at det er viktig å tilgi. Du kan minne deg selv på at livet er en prosess. At vi er folk under arbeid. Uferdige. Målet er ikke utopisk. Vi søker ikke perfeksjon, kanskje bare å droppe noen plagsomme uvaner. Bli bedre på å se det som er. Utvikle evnen til kjapt å bytte spor. Ikke nære grums, men svekke en tendens. Dermed blir det plass til andre og bedre følelser.
