© Eston Borgos / Getty Images

Her er en stemningsrapport fra eldreomsorgen i Norge

Hva skjer når den siste delen av livet begynner? Hvordan er det å leve på et venterom?

1. november 2020

Lisbeth Pettersen (63)

Lisbeth har vært Taras faste mindfulness-spaltist siden 2011. Hun har bakgrunn som journalist, reiselivsgründer og meditasjonslærer. Lisbeth har skrevet flere bøker om meditasjon, og høsten 2018 debuterte hun også som krimforfatter med boken «La meg ikke huske». 

Det er tretti år siden Lisbeth begynte å utforske mindfulness systematisk. Hun beskriver metoden som et observasjonsverktøy. Lisbeths spalte «Skvis livet» handler om mindfulness i et livsperspektiv. 

Nå kan den siste delen av livet ha begynt, selv om du bare er trettifem, har god helse, topp jobb og flust med penger i banken. Vi tar livet som en selvfølge når vi er unge og sterke, men når vi blir syke, eller når en gitt alder, øker bevisstheten om at livet ikke varer evig. 

«Dette er meningsløst. Helt meningsløst.» Mannen i midten av åttiårene sitter i en rullestol, men drar seg fremover ved å trykke tøflene mot bakken. Nå stopper han foran min mor og meg. Vi sitter på en benk i parken utenfor en institusjon. Et sted for korttidsopphold. En såkalt rehab for eldre. Moren min bor midlertid her. Han vet vi ingenting om. 

«Hvor lenge har du vært her», spør jeg. «Siden min kone døde, det er tre uker siden.» Han stikker hånden i bukselommen og drar opp en mobil. Mumler «jeg skjønner ikke hvorfor jeg er her.» Tøfler videre nedover stien, legger mobilen mot øret. «Taxi, jeg skal ha en taxi.»

Kledd i rødrutete flanellskjorte og benklær av fin ull, blir han sittende og vente oppe ved gangveien. Men det kommer ingen taxi. Kanskje sentralen vet at det ikke er noe sted å kjøre denne mannen til. Han som stadig ringer. Han som ikke forstår hvorfor hjemmet hans akkurat nå er et venterom i Bærum. Vi drikker kaffe og spiser skolebolle. 

Det er fortsatt pandemi, men nå er det lov å besøke sine gamle. Så lenge man følger protokollen, skriver seg inn og ut. Og holder avstand.

© Getty Images

Mamma er i sitt åttisjuende år. Hun fikk fire barn, og sto i jobb til hun var syttifire. Hun er skarp og klar, litt mer glemsk, men følger ivrig med på nyhetene. Det er først og fremst bena som er problemet. De klarer ikke å bære kroppen. Derfor må hun ta imot hjelp av fremmede hender. Varme og kalde. Kvinner og menn. Vennlige og røffe. 

Uansett kommer de tett på. Og det er ikke lenger opp til henne. For hun trenger dem. Høsten er varm. Vi blir sittende et par timer på benken. Moren min er flink til å nyte gode stunder. Hun ler lett, slår gjerne en spøk, men er ikke redd for å si sin mening. Hun er fortsatt vakker. Huden er sommerbrun. De feminine hendene pyntet med ringer og armbånd. Hun er en kvinne som har stått gjennom alt. Nå står hun i ukjent terreng. Nå er det ikke lenger hun som skal hjelpe. Hun er blitt den som trenger andre. Som må ta til takke. 

En vever dame kommer mot oss. Hendene hvite rundt håndtakene på prekestolen som hun skyver foran seg. Håret kort og fjonete. Kroppen tynn, hun minner om en fugl. «Kan dere hjelpe meg, jeg har så angst.» Stemmen vibrerer mellom de tynne leppene. «Jeg er så forferdelig redd. De er ikke noe snille her. De vil ikke hjelpe meg.» 

Inne på institusjonens vaktrom, eller kanskje det er pauserom, sitter tre unge kvinner bøyd over mobilen. De ser knapt opp når jeg spør om de kan hjelpe den gamle damen. Den ene av dem kaster et blikk på meg, ser ned på telefonen og sier noe på et språk jeg ikke forstår. Jeg gjentar spørsmålet. Irritert. Alle tre snur seg mot meg. Nå får jeg beskjed om at jeg som pårørende ikke har lov til å bevege meg i fellesområdene. Korona, vet du. Jeg svarer skarpt. Og går tilbake til min mor. 

Noen minutter senere er kvinnen med prekestolen tilbake. «De vil ikke snakke med meg, kan jeg få låne telefonen din. Kan du hjelpe meg å ringe til min datter?» Jeg vet ingenting om henne, men hun kan nummeret til datteren på rams, og virker åndsfrisk. Mobilen sprites ned, og den gamle griper den begjærlig. «Kan du ikke komme nå? Kan du komme om en time? Når kan du komme da?» 

Min mor er på rehabilitering. Her inne skal hun og andre eldre avklares før de plasseres der de hører hjemme. Trolig på et sykehjem, hvis de blir vurdert som tilstrekkelig hjelpetrengende. Hvis ikke sendes de hjem til sin skjebne. Til tilfeldigheter avhengig av de pårørende, og om de bor i en «god» kommune. 

Min mor ble syk i mars. Siden har hun hatt tre runddanser mellom sykehus, omsorgsboligen og rehab. Tilbake til omsorgsboligen som ikke hadde tid til å gi omsorg, som resulterte i ny betennelse slik at hun måtte på sykehuset igjen, og deretter en ny tur til rehab. 

«Vi har så mye å gjøre», sa de ansatte. Så vi skrev bekymringsmeldinger til kommunen, om omsorgssvikt, mangel på fagpersonell, språkproblemer, for harde hender. Og uverdige håndteringer. 

Men nå er hun ferdig med omsorgsbolig – og på rehab. På en utrivelig mellomstasjon mens hun venter på sykehjemsplass. Da skal det bli bedre. Og dette venterommet er tross alt bedre enn det forrige. 

Sa jeg rehab? Oppbevaring dekker kanskje bedre. For det er minimalt med fysioterapi eller trening i eldreomsorgen. Og alle vet at kropper som ikke får rørt på seg, råtner på rot. 

Men denne her har ikke gitt opp. Moren min beveger armer og ben i små sirkler. Nevner at hun savner fysioterapeuten. Hun hadde noen timer med ham for en evighet siden. Han kommer sikkert snart fra ferie, sier hun, det er jo høst. Hun åpner den sorte håndvesken, og legger på et tynt lag med leppestift. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...