Hjertet er som et agn, og helt siden vi var nyfødte har vi kastet det ut og håpet noen ville bite på. Når vi så fikk et hjerte på kroken, kunne vi få en bit av en annens hjerte, som fikk en bit av vårt, og slik kunne vi dele kjærligheten.
Nyfødte viser så tydelig at de trenger vår kjærlighet, de stirrer på oss – og hvis et nyfødt barn ikke blir tatt på eller sett, kan det til slutt dø. Mennesker som får for lite kjærlighet, kan også miste livsgnisten. Det viser hvilken enorm kraft kjærligheten har, og forklarer vår sårbarhet overfor den.
De fleste tenker det er kjærligheten som gjør vondt, men det er egentlig fraværet av den som gjør vondt. Når vi har kastet ut hjertet vårt og noen har bitt på, blir vi gjerne forelsket og tror at alt skal være bare godt og deilig, men så møter vi en som praktiserer «catch and release». Følelsen når noen kastet hjertet vårt ut igjen kan være så vanvittig sår, og kan gjøre det lett å lukke hjertet igjen, litt etter litt, i fare for å bli såret igjen.
Når en annen kaster ut hjertet sitt og vi biter på agnet, blir vi fanget. På islandsk heter det ástfanginn, kjærlighetsfanget, og det er akkurat det vi blir. Ordene forelsket og fanget av kjærligheten er begge knyttet opp mot ordet ástfanginn.
Vi bruker ofte uttrykket «Det er flere fisk i havet», når vi stadig kaster hjertet vårt ut og fisker. Det kan være lett å tro at havet har blitt tomt for fisk, og at vi aldri skal bli forelsket eller elske igjen. Men vi må tørre å ta den risikoen om vi vil oppleve en nær relasjon. Vi går «til krig» uten noen våpen eller beskyttelse, så det er ikke rart vi går inn i nye forhold med masse frykt og usikkerhet. Jo mer vi har blitt såret, jo mer frykt har vi.
Eventyret begynner gjerne med ufarlig flørt og gøy, men plutselig er vi kjærlighetsfanget og kjenner oss sårbare. Da er det lett å ta frem middelalderkostymet, rustningen av tykt stål, for ikke å skade hjertet vårt. Vi tror at alle skjoldene gjør oss usårlige, men tør vi ikke å være sårbare, kan vi heller ikke få til en nær relasjon.
Det er lett å gå tilbake til å være åtte år igjen, og kjenne på følelsen av å bli avvist av våre foreldre eller andre omsorgspersoner. Det har skapt sår som gjør oss sårbare og livredde for avvisning, og dermed kjærligheten. Eller egentlig ikke for kjærligheten, men fraværet av den.
Det er egentlig bare en type skjold som fungerer når vi går inn i kjærligheten, og det skjoldet heter egenkjærlighet. Det sies at du kan ikke elske andre mer enn du elsker deg selv. Det synes mange er rart, men du kan ikke tørre å elske andre mer enn du elsker deg selv. For når du elsker deg selv, kan ingen andre definere deg som elskbar eller ikke. Og om kjærligheten forsvinner, lar du ikke et annet menneske få makten til å definere din verdi.
Du er like elskbar når en annen ikke ser din verdi, hvem du egentlig er – eller bare leter etter noe helt annet. For den eneste som definerer din verdi, er du selv!
Vi skal ikke kimse av kjærlighetssorg. Jeg har hatt det flere ganger, og vet hvor vondt og sårt det er. Det hjelper ikke å skylde på andre, lukke igjen hjertet sitt, glemme og gå videre. Du må heles. Du må helle noe rensende opp i såret og la såret i hjertet langsomt få tid til å gro, og bruke den tiden du trenger. Gi deg selv tid til å føle deg som en larve som bygger en puppe rundt seg selv, og så ligger du der til du kjenner du kan bryte ut igjen av kokongen, spre vingene dine og igjen være klar for kjærligheten.
Stol på deg selv, vær snill mot deg selv og behandle deg selv med kjærlighet og respekt. Om du har snille tanker mot deg selv, er det vanskeligere for andre å skade deg dypt. Og husk at det aldri er spørsmål om du er verdt å elske. Du er elskbar akkurat som du er, du har bare ikke truffet den rette eller hatt et for tykt beskyttelsesskjold rundt deg sånn at de ikke har kommet helt inn til det vakre hjertet ditt.
Vi må elske oss selv før vi kan elske andre, hvis ikke er vi for sårbare. Det å føle hjertesmerte er en del av det å være menneske. Kjenn på det helhjertet, slik at du går barbeint gjennom livet og tør kjenne ordentlig på følelsene dine, også de som er smertefulle. For når du kan kjenne på skjærende hjertesmerte, er du også i stand til å kjenne på euforisk glede, og du slipper å føle deg følelsesmessig flat. Og når du virkelig elsker deg selv, trenger du ikke andres tillatelse til å være nydelig og fantastisk. Det er ikke kjærlighet som gjør vondt, men fraværet av den, og spesielt fraværet av kjærligheten til deg selv.
Test deg selv: Er du høysensitiv
