Livet er virkelig som havet. Du får utdelt en båt på starten av reisen din i livet. I begynnelsen er det to andre kapteiner på båten din, moren og faren din, som styrer hvilken vei båten din skal gå, om du får utdanning eller ikke, påvirker alle mulige valg du tar. Men en dag tar du over roret selv, og du kan skifte ut det mannskapet du har med et nytt, eller beholde det gamle. Det er din båt og ditt valg. Livet ditt er som havet – og havet er stort. Du kan seile til piratøyene og bli en pirat, eller til eksotiske øyer du aldri har hørt om, bare drømt om – og bare bruke Nordstjernen som et kompass på hvor du vil. Nordstjernen er hjertet ditt, du må bare ha troen. Hvis du tror at noe er mulig, selv om verken du eller noen andre har sett det før, så blir det mulig når de ser at du har kommet dit. For det er virkelig du selv som bestemmer over livet ditt.
Du kan velge å holde deg på overflaten av havet gjennom hele livet, eller så kan du velge å ta et dypdykk. Der nede kan du møte på en litt skummel hai eller en helt nydelig liten Nemo-fisk. Men det er det å tørre å dykke ned i følelsene, dykke ned i det ukjente, dykke ned i de dypeste samtalene, og tørre å være ærlig med seg selv og de rundt, som gjør det kjempevakkert. Og blir det ikke det, vel, ja, da er du en del av livet, du er midt inni det. Alternativet er å bare være på overflaten, å gjøre som veldig mange – å la båten være i havna hele livet og aldri våge å dra ut på selve livet. De drar til den samme havnen hver gang, har det samme mannskapet hele livet, uansett om det fungerer eller ikke Det blir stormer ute på havet, så jeg skjønner at det er skummelt å dra ut på livet, å virkelig tørre å følge sine indre drømmer. Men det er først når du er der ute, at du virkelig ser stjernehimmelen. Det er også i de store stormene du får testet ut om du har et godt mannskap om bord. Om du har venner som er der for deg – uansett hva som skjer, som tror på drømmene dine og som støtter deg og hjelper deg å nå dem, eller om de hopper over bord og lar deg bli stående alene igjen. Livet er som havet. Våre salte tårer og svetten vår er som sjøens saltvann. Og salt lindrer alt.
Jeg tenker på den dagen da du seiler inn i din siste havn, tenk så godt det er å vite at du virkelig levde, at du var ute på livets hav, at du turte å dykke på dypet.
Og husk at du egentlig burde ha en båt som følger vinden, ikke en båt du setter masse ekstra motorer på og bare fyker gjennom livet med. Hvis du ikke av og til tar deg tid til å se rundt deg, så ser du ikke livet – og plutselig er det over.
Så sett opp seilene og la vinden føre deg dit du vil dra. Vit at havet er livet ditt, du velger selv hvor dypt du går ned, du velger hvor du drar, du velger hvem du har med i båten din. Du har full frihet, du drar hvor du vil, men du kan ikke styre været. Derfor må du passe på at skuta di er godt lastet. Og når en storm er over, for stormer må man regne med underveis, kan du alltid reparere seilene.
Jeg avslutter med ordene fra Walt Disney: «Vi fortsetter fremover, åpner nye dører og gjør nye ting fordi vi er nysgjerrige, og nysgjerrighet leder oss på nye veier.»
Aldri slutt å leve, dra ut på havet, dra til en ny havn. Plutselig er reisen over og du kaster ankeret og fortøyer båten for godt. Så velg dine havner og vit at livet vil deg vel. Aldri glem at det er du som er kapteinen i eget liv.
Jeg ønsker deg god tur!
