Grenser, grenser, dine grenser. Det er kanskje noe av det viktigste du skal bygge i dette livet. For du er født med grenser. Du skrek tydelig «neeeei» som toåring, og så skjedde det masse rundt deg. Da lærte du at når du sa nei, ble du avvist, men når du sa ja, fikk du kjærlighet. Da er det lettere å si ja.
Min store oppdagelse da jeg som voksen begynte å sette grenser og si nei, var at jeg ikke ble avvist, men i stedet fikk respekt. Det rare med grenser er at når vi ikke har dem, så ser folk våre usynlige grenser, vår usynlige selvrespekt er synlig for andre. Hvis du trenger noen til å bake en kake, vet du hvem du skal ringe til som alltid sier ja – hvis hun har tid, lyst og overskudd. Du vet du får et ærlig svar, så du slipper å ta ansvar for den andre. Og så vet du hvilke venninner du har der du er usikker på svaret, usikker på om Anne kommer på festen bare for å please deg, da føler du at du må ta ansvar for den vennens følelser og behov. Å sette grenser er å lære andre hvem du er. Når du sier ifra hva som er greit for deg og hva som ikke er greit, hva du orker og hva du ikke orker, altså hvor grensene dine går, og lever ut ifra dine egne behov, så gjør det alt så utrolig mye lettere for alle rundt deg. Å ikke greie å sette grenser, skaper stress i kroppen din og tar bort gleden.
Jeg har en venninne som sa til meg her om dagen, da vi diskuterte om en tredje venninne skulle være med på tur: «Det er så slitsomt med henne, for hun sier ja og blir med, men så vet jeg ikke om hun egentlig har råd eller om hun vil eller har tid, men hun tror at hun skuffer oss hvis hun ikke blir med.»
Du skal si ja til det du har lyst til og nei når du er sliten eller har behov for å trekke deg inn i skallet ditt. Du trenger ingen unnskyldning for å si at du ikke orker å komme på en fest. Du kan med god samvittighet sette deg ned foran tv-en i stedet dersom det er avslapning du trenger. Det som skjer inni deg, er at du viser deg selv respekt. Når du viser deg selv respekt, viser du deg selv kjærlighet. For hver gang du sier ja til andre, så er det et nei til deg selv. Når du sier nei til andre, er det et ja til deg selv. Når du aldri har kjent etter hva du selv vil, men bare har spurt deg hva andre forventer av deg, så er det vanskelig å vite hvor grensene dine går.
Jeg har gjort et stort arbeid med en terapeut for å tørre å sette grenser, og for å skjønne at de menneskene som er glad i meg, er glad i meg også når jeg setter mine grenser. Og de som ikke tåler at jeg setter grenser, de skal ikke være der, for da er de med meg av feil grunner.
Du skal selvsagt stille opp om en venn trenger deg, det er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker om de tilfellene hvor hele deg sier nei, når du kun føler at du må, når du gjør det for å please andre, og når du må gå på akkord med deg selv og dine verdier. Manglende grenser er det motsatte av egenkjærlighet.
Det å sette grenser begrenser ikke livet ditt, men det viser hvem ditt sanne jeg er. Det gjør at de riktige menneskene du har rundt deg, elsker deg for den du er og av riktige grunner.
Du vil oppdage at når du setter grenser, forandrer verden seg rundt deg. For når du har respekt for deg selv, får andre automatisk respekt for deg. For når du sier nei til de tingene som ikke er bra for deg, så tar du bedre vare på deg selv, og etter hvert så smitter det over på alt i livet.
Når du sier nei til det du ikke orker eller har lyst til, så blir du heller ikke utslitt eller utbrent.
Å si nei gjør at du får det så utrolig mye bedre med deg selv. Jeg husker at da jeg ville please alle, gikk jeg med konstant litt vondt i magen. Og da jeg sa ja når jeg egentlig ville si nei, så ble jeg så lei meg at jeg begynte med selvsabotasje, trøstespising eller andre ting som ikke var bra for meg. Nesten som for å straffe meg selv. Så når du lærer å si nei, forsvinner klumpen i magen, du får egenkjærlighet og du blir stolt av deg selv fordi du vet at du har stått opp for deg selv. Det blir dessuten lettere for alle rundt deg å forholde seg til deg, for nå vet de hvor de har deg, og begge parter vet hva dere kan forvente av hverandre.
Mitt råd er å begynne å sette grenser rundt små ting først, så kan du ta større ting etter hvert. Og hvis du er i en situasjon der du ikke satte grense, så kan du likevel klappe deg selv på skulderen fordi du la merke til at du burde satt en grense. Du har lært. Neste gang setter du en grense i en lignende situasjon. Det fine er at etter hvert som du lærer deg grensesetting, føles det helt naturlig.
Du bestemmer selv hvordan din verden skal se ut etter hvilke grenser du setter. Husk – vær mot deg selv slik du vil at verden skal være mot deg!
