Det er ikke din jobb å redde andre, men å elske dem. Medfølelse er ikke et forhold mellom en helbreder og et offer, men et forhold mellom to likestilte.
«Det er ikke så farlig med meg, bare spis hele kaken, jeg trenger ingenting. Dere kan gå først, dere behøver ikke ta hensyn til meg. Ikke tenk på meg, det er viktigere hvordan du har det.»
Ingen er viktigere enn deg. Om du fortsetter å leve uten å vise dine grenser, lar andre tråkke over deg eller forsyne seg av deg, kommer det til å ende med at du blir utbrent. Og i beste fall bare utbrent, og ikke bitter.
Et nyfødt barn trenger bare to ting, kjærlighet og mat. Og behovet for å ta vare på det lille barnet ligger så sterkt i oss. Du ser også hvordan mange uten nær familie velger å gi kjærligheten og omsorgen videre til venner, familie eller en hund. Vi trenger å dele, det gjør oss lykkelige. Det er fantastisk å kunne gi og ta kjærlighet, og jeg drømmer om et varmere samfunn.
Men det er usunt og destruktivt om vi alltid velger å sette andre foran oss selv. Jeg hadde en venninne som var lærer, og som var utslitt når hun kom hjem til sine fire barn om ettermiddagen. Overskuddet var brukt opp, og nå skulle hun i gang med å lage middag og hjelpe alle med lekser. Hun følte at hun ikke strakk til som mor, og kjente at hun trengte en dose «Syden» for å takle dette.
Under trappen fantes det et lite rom, så hun satte i gang en ryddejobb – alt fløy ut. Og når det var helt rent og pent, hang hun opp en hawaii-plakat og satte inn en stor lampe som kunne være sol, en solstol og til og med en liten balje som hun fylte med sand. Den var akkurat stor nok til at hun kunne putte føttene sine nedi. Og der inne satt hun en time hver dag når hun kom hjem, og ungene visste at nå skulle mor til Syden og måtte ikke forstyrres. De visste også at når hun kom ut igjen var hun avslappet og blid, og hadde overskudd til å hjelpe med lekser, lage middag, synge for barna og kose seg sammen med dem.
Jeg har en litt trist nyhet. Du kan ikke endre andre. Du kan ikke få tenåringer til ikke å gjøre de samme feilene som du har gjort. Du kan presse på dem lua, men så snart de har rundet hjørnet tar de den av igjen. Du kan ikke få dem til å velge å ikke smake på alkohol etter hvert som de kommer i tenårene. Vi kan heller ikke få en alkoholiker til å velge å ikke drikke, uansett hva vi sier. Det er faktisk ikke din jobb å redde andre, men om du endrer deg selv vil også verden rundt deg endre seg.
Jeg var sammen med en alkoholiker, han lovet meg stadig at han skulle slutte å drikke for min skyld. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg måtte ut og lete etter ham om kveldene. Jeg ble lei og dro fra ham, han lovet han skulle slutte og jeg kom tilbake igjen. Når han drakk monsteret i flasken, kunne han si stygge ting til meg, og da han angrende kom med frokost på sengen neste morgen, tilga jeg – igjen og igjen.
Men så døde han til slutt, og jeg tenkte at når jeg ble klar for kjærligheten igjen, skulle jeg bli sammen med en norsk frisk ungdom på langrennsski. Jeg gjorde det, men det jeg ikke visste, var at han var rusmisbruker. Han flyttet inn hos meg, og da jeg oppdaget det, kjente jeg at jeg hadde nulltoleranse. Jeg kastet ham ut, til tross for at han lovet han skulle slutte. Men jeg sa ha det og lukket døren igjen.
En måned senere sto han utenfor døren min, han så helt forferdelig ut, som om han hadde levd på gata. Han så på meg og sa: «Nå vil jeg ha hjelp, jeg vil slutte». Han fikk plass på avrusning, og seks måneder senere var han helt ren. Dette er mange år siden og han er fortsatt rusfri.
Vi har noe i oss som er mye, mye større enn lovnader til andre. Vi har kjærligheten i oss, og når vi behandler folk med kjærlighet, minner vi dem på hvilken kraft de har i seg selv og hvilken verdi de har. Det gir lys og det gir håp. Du skal ikke reparere folk eller prøve å endre dem. Du skal ikke fikse folk, men elske dem!
