Vendela Kirsebom (45) fant sin ukjente familie
Supermodell Vendela Kirsebom har levd et liv mange drømmer om. Selv drømte hun bare om et vanlig liv.
Vendela lurer på om vi kan utsette intervjuet til neste uke. Hun skal nemlig reise bort dagen etter fotoshooten, og akkurat denne kvelden, som vi har avtalt, blir det plutselig litt travelt på hjemmebane. Hvor skal Vendela, mon tro? Skal hun til Paris på jobb? Skal hun til New York og besøke supermodellvenninnen Cindy Crawford? Skal hun til London på shopping? Eller skal hun kanskje til Amsterdam for å besøke sin far, som bor der i vinterhalvåret? Det skulle gå 45 år før Vendela møtte sin til da ukjente tyrkiske far, nå har hun en stor og helt nyoppdaget familie i Tyrkia. Er det kanskje dit hun skal?
Nei. Vendela skal til Gjøvik. Og til Lillestrøm, Sarpsborg, Trondheim, Stavanger og Harstad. 15 byer på fire dager, det er programmet. Vendela skal på brilleturné med Synsam med kolleksjonen Vendela Eyewear Collection, og treffe kunder. Brillekundene får møte en pent kledd og sminket Vendela med nyfønet hår.
- Jeg prøver å se ok ut. Den perfekte og glamorøse, henne kan jeg ikke levere hver gang. Men når jeg gir en kunde som ber om det, rådgivning, så ender det alltid med at hun kjøper. En riktig brille kan utføre et mirakel for ansiktet.
Vendela smiler, litt stolt. Det har hun grunn til. Hun begynte samarbeidet med den norske optikerkjeden for fem år siden, og det har vært en suksess.
Tidligere i år møtte Vendela pappaen sin for første gang, og historien om den ukjente faren og møtet med familien ble sendt i NRK-programmet “Hva har du i bagasjen, Vendela?”. Vendela Kirsebom har vokst opp i Stockholm med moren sin. Det var aldri noen hemmelighet at Vendela var et resultat av morens ferieromanse med en tyrkisk mann. Men det var aldri noe tema heller. “En dag”, tenkte Vendela. “Kanskje en dag skal jeg finne ham.”
“Vendela, om fem minutter kommer Noman til å ringe, og du MÅ svare.”
Anledningen kom da NRK-programlederen Noman Mubashir ringte Vendela for ett år siden.
Han sa han hadde en idé til en programserie han håpet å få lage, om å ta med kjente mennesker tilbake til røttene sine. Det har jo som sagt aldri vært noen hemmelighet at jeg aldri hadde møtt min pappa, at han ikke en gang har visst om meg. Min første reaksjon var “Jeg tror ikke jeg orker”. Skal jeg bruke tid og involvere meg følelsesmessig i dette? Istanbul er en diger by, det bor 13 millioner mennesker der. Alt jeg hadde var et navn - et navn som er like vanlig i Tyrkia som Nilsen og Olsen er her. Noman ringte flere ganger, vi begynte å snakke. Han er hyggelig. Det viste seg at de har en tyrkisk researcher i NRK. Vi ble enige om å la ham forsøke å nøste seg frem til noe ut fra den informasjonen jeg hadde om min pappa, hva han het og hvilket hotell han jobbet på. Og at han hadde gått på fransk skole. Men dette er 46 år gammel informasjon. Jeg hadde ikke store forhåpninger.
En dag i mars ringte Noman flere ganger. Jeg var sliten og orket ikke prate. Nå maser han, tenkte jeg, litt irritert. Så ringte han Ewald. Ewald kom inn til meg, jeg var på kjøkkenet og han sa: “Vendela, om fem minutter kommer Noman til å ringe, og du MÅ svare.” Jeg begynte å gråte med én gang. Jeg skjønte jo hva det var. De har funnet ham! Lever han? Dette er helt uvirkelig. Samtidig føltes det helt normalt.
“Vendela, nå har du funnet familien din”, sa Noman da han ringte. “Får vi lov å komme ut og filme med én gang?”. Dagen etter dro Vendela, Noman og film-crewet til Amsterdam for å møte faren.
- Det jeg var mest spent på, var om han husket mamma. Jeg hadde med et bilde av de to sammen. Han var nok litt av en playboy den gangen. Men heldigvis kjente han henne igjen med én gang. Og jeg følte - jeg følte umiddelbart en tilhørighet til ham. Vi er så like, vi traff 100 prosent. Det var naturlig, ikke et ”awkward” sekund. Jeg gråt, og han gråt. Hele film-crewet gråt. Det var så sterkt. Intenst og vakkert.
Har to brødre
- Jeg har alltid følt det sterke behovet for å ha en pappa. Jeg har ønsket å være “normal”, som “alle andre”, som man føler når man er yngre. Selv om jeg har en fantastisk stefar, Lennart, som mamma giftet seg med da jeg var i tenårene.
Senere dro Vendela og film-crewet til Tyrkia, der hele storfamilien feiret den gledelige begivenheten.
- Jeg har to brødre! Det er nesten den største gaven. De har vært på besøk her i Norge to ganger allerede. Begge brødrene er i restaurantbransjen, en av dem er chef på en Michelin-restaurant i Berlin. Han tok over kjøkkenet hjemme, det var action med én gang, og maten er helt hinsides. Det er en del av meg jeg aldri har skjønt hvor kommer fra. Som for eksempel matinteressen. Plutselig forstår jeg. Og også interiørinteressen, en av tantene mine er interiørarkitekt. Nå er jeg en del av denne familien, denne gjengen. Og vi skal være i hverandres liv MYE.
Vendela, hun har hatt litt av et liv. Det er kjent at hun ble oppdaget som 13-åring av selveste Eileen Ford, da hun og mamma Ingi satt på pizzarestaurant i Gamla Stan i Stockholm. “Your face can make you millions”, sa supermodellmamma Ford. Hun fikk rett. Da Vendela flyttet til USA noen år senere, ble hun supermodell. Vi snakker super, på størrelse med Cindy Crawford, Christy Turlington og Linda Evangelista. Hun var Elizabeth Ardens ansikt utad i seks år, en kontrakt verdt flere millioner dollar. Hun ble utvalgt til å pryde coveret til Sports Illustrated, en ære som er svært få forunt. Magasinet solgte 50 millioner eksemplarer - ett av tidenes mest solgte.
Ensom i Norge.
Livet som supermodell og skuespillerinne i USA er vanskelig å forestille seg. Det var privatfly, det var limousiner, det var middag hos Bill Clinton i Det Hvite Hus. “På den tiden behøvde ikke Vendela forholde seg til hverdagsligheter som boardingkort og den slags”, sier makeup-artist Jan Thomas, som i dag er en av Vendelas nærmeste venner. Vendela levde et liv mange drømmer om. Men selv drømte hun om et vanlig liv.
- I USA er kjernefamilieverdiene veldig viktig. One big happy family, det hvite stakittgjerdet. Og jeg hadde jo et sterkt behov i meg for å være i en familie. Da jeg ble forelsket, så valgte jeg tradisjonelt.
Hun ble forelsket i norske Olaf Thommessen sommeren 1995. Han kom for å levere nøkkelen til et hus hun hadde leid på Sørlandet. Året etter sto hun brud. Paret bodde i New York, der de begge jobbet. Døtrene Julia og Hannah kom med tre års mellomrom. Vendela hadde jobben sin, livet sitt, Unicef-ambassadør-vervet sitt, den kjekke ektemannen og barna, som hadde en nanny. Det var det perfekte livet, endelig. Så fikk Olaf tilbud om drømmejobben. I Norge. Og som den gode kone og mor, så flyttet Vendela med.
- Det har vært noen valg jeg har tatt hvor jeg ikke har fulgt magefølelsen. Men det var hensyn å ta, hensyn som var viktigere enn min egen karriere. Vi var en familie. Vi hadde barn.
På Wikipedia omtales Vendela som den “svenskfødte norsk-tyrkiske modellen”. Men Vendela var ikke norsk. Hun hadde aldri bodd i Norge. Hun hadde tilbrakt alle sine barndoms somre på Sørlandet, på hytta som tilhørte hennes norske bestefars familie. Men hun kjente ingen.
Overgangen ble brutal. Hun følte at livet var over. Plutselig var hun “bare” mamma, uten barnehageplass, uten nettverk.
- Jeg var veldig, veldig ensom, sier Vendela.
Les hele intervjuet i Tara nr. 17 som er ute i butikkene nå!
