© Sandbox / Esten Borgos

Vebjørn Sand: - Jeg skal jobbe med mitt og være fullstendig fri

Vebjørn Sand har gjennom et 30 år langt yrkesliv vært i klinsj med det «etablerte» kunstmiljøet, men han er evig populær. Er han fornøyd selv? Ikke før han kan kalle seg «mester», og det vil ta mange flere år.

7. april 2021 av Erik Valebrokk

Bra jobba, Vebjørn» og «Dette er helt utrolig» er blant kommentarene Vebjørn Sand mottar fra publikummerne som er innom når vi besøker den 54 år gamle kunstneren og hans nyeste prosjekt, monumentale Roseslottet på Frognerseteren i Oslo. Det er plassert nøyaktig samme sted som han stilte ut det imponerende Trollslottet i 1997 og 98. 

Sammen med broren Eimund har han brukt to og et halvt år fra idé til virkelighet på å oppføre det gedigne antikrigsprosjektet Roseslottet, en fortelling i maleri og skulptur om frihetsverdiene våre og den tyske okkupasjonen av Norge under krigen, jødedeportasjonene og endelig frigjøringen. Den store utendørsutstillingen rommer anslagsvis 150 malerier, hvorav 37 er portretter Vebjørn har malt av tidsvitner fra krigens dager, og de resterende viser forskjellige motiver i til dels enorme størrelser. I tillegg kommer noen enorme installasjoner og skulpturer, blant annet «Den ufødte stjerne» plassert midt i slottet, og fem gullfargede seil på mellom 26 og 32 meter, alt plassert i en geometrisk grunnform. 

– Eimund er fantastisk å jobbe med, han har enorme innsikter, sier Vebjørn om lillebroren, og er klar på at de to har kastet seg over et alvorlig tema. 

– Det med at «nå skal jeg male min indre prosess», min seksualitet eller mine følelser er helt uinteressant, sier Vebjørn med overbevisning. – Veldig mange kunstnere holder på med masse greier om sine prosesser. Det er jeg så lei. Å se hva som kommer ut av det er veldig lite spennende, å se på folks indre prosesser og hvordan de «føler» og sånn. Jeg vil heller gå inn i verdier, tradisjoner og tidsvitner. Jeg har møtt holocaustofre og krigsfanger. Mykhailo fra Ukraina har overlevd slaget ved Stalingrad, han har vært krigsfange i Norge, som var et rent utslettelsesprosjekt, og han overlevde sju år i Stalins Gulag. Det er mye mer interessant å gå inn i ham enn i «min prosess fra Hvaler». Hvorfor skal jeg begynne å grave i det? Det er en blindvei. Hvordan jeg er organisert sjelelig og åndelig som menneske kommer frem uansett, så det trenger jeg ikke bekymre meg for.

FARGERIK KUNST: – Roseslottet er en fortelling i maleri og skulptur om frihetsverdiene våre, sier Vebjørn Sand om sitt prosjekt.

© Esten Borgos

At Vebjørn Sand snakker i sjablonger, er ingen overraskelse. Han har vært ute en vinternatt før, for å si det forsiktig, både i faktisk og overført betydning. Med tre ekspedisjoner til Antarktis bak seg og den langvarige oppføringen av Roseslottet har han lært betydningen av en god sovepose, men ikke minst har han tatt til orde mot det etablerte kunstmiljøet i Norge gjennom 30 samfulle år. Det har skaffet ham mange uvenner, og det har blåst godt rundt ham til tider. Ved dagens slutt er nok likevel hans udiskutable popularitet – og talent – viktigere. Vebjørn har ambisjoner, og da skal ikke fraværende raushet fra et trangsynt kunstmiljø stå i hans vei. 

Offentlighetens første virkelige møte med Vebjørn Sand fant sted i 1991, da han i NRKs debattprogram Antenne Ti hevdet at ingen av professorene ved Statens Kunstakademi var i stand til å male en hånd. 

Det falt i såpass dårlig jord at han over natten ble bannlyst av hele det etablerte kunstner-Norge, og slik har det i grunnen fortsatt. Han har i årene siden gjort helt som han vil, og at han aldri har lyttet til kritikerne er kanskje også provoserende i seg selv? 

– Jeg har hele mitt liv vært fylt av naturretten, av humanismen, av at vi er født frie. Å leve i forhold til en grunnleggende eksistensiell frihet kommer nok til uttrykk i hvordan jeg lever og jobber. For noen mennesker som er styrt av, eller ikke tør å bryte, konvensjoner, kan nok andres frihet minne om egen ufrihet, sier han.

STORFAMILIEN: Da Roseslottet åpnet i fjor sommer var storfamilien til stede. Her ser vi blant annet foreldrene Øyvind og Kari Sand og tvillingbroren Aune.

© NTB

Vebjørn – og den tilsvarende kjente tvillingbroren, filmskaperen Aune – ble født til Øyvind og Kari Sand 11. mars 1966. De vokste opp i et ekte kunstnerhjem, som to i en søskenflokk på fem, med storebror Håvard og det yngre tvillingparet Eimund og Ane. Barna var omgitt av foreldrenes kunstnervenner, duften av maling, og det for Vebjørns vedkommende kanskje viktigste av alt, et hav av bøker om kunsthistoriens store mestere. 

– Veggene var tapetsert med bokhyller. Det var enormt med bøker, og tilgangen på kunsthistorie var rammen rundt barndomshjemmet. Jeg fikk tidlig en naturlig skolering i humanismen, fra den greske antikken og den parallelle prosessen med kunst og arkitektur, om forståelsen av individet, naturretten, menneskeverd og tanker om demokrati, sier han med styrke i stemmen og stjerner i øynene. 

– Jeg fikk med meg alt dette, og hvordan det utviklet seg og gjenfødtes i renessansen og så i opplysningstiden. Alle disse tankene som har inspirert og formet den franske menneskerettighetserklæringen og den amerikanske uavhengighetserklæringen, som igjen var helt avgjørende dokumenter for eidsvollsmennene da de skrev grunnloven. Individforståelsen som går parallelt med utviklingen av kunsten og hele vår vestlige kultur, var med på å forme meg. 

I tillegg kommer skolegangen, først ved Steinerskolen på Grav gård i Bærum, deretter ved Åttekanten på Vesterøy i Hvaler kommune. Foreldrene underviste begge steder.

«Det handler om at individet står over alt, det motsatte av totalitære krefter»

– Min far er opptatt av antroposofien, så vi vokste opp i en atmosfære av det og mange andre ting som har vært formende. Vi fikk kunsten intravenøst. Faren min har alltid jobbet med maling og tegning, og bestefaren min, som jeg var veldig knyttet til, jobbet mer i den tradisjonen jeg jobber, med det figurative. Barndomshjemmet var som et stort arbeidsværelse. Roseslottet er egentlig en forlengelse av det, med å jobbe med geometri, bilder og kunst. 

Mens Vebjørn gikk på videregående brukte han sommerferiene til å reise omkring i landet som karikaturtegner. Rundt 3000 mennesker kan skryte på seg å ha «en tidlig Vebjørn Sand» et eller annet sted, og da han i 1985 gikk ut av videregående begynte han sitt nitide arbeid med å kopiere de gamle mestere, noe han selv aspirerer til å bli. 

– Jeg ville bare bli veldig god, så god som overhodet mulig, og lærte meg hvordan de ble det. Jeg sto og kopierte kjente malerier på Nasjonalgalleriet i tre år. Jeg dro dit så ofte jeg kunne, trente og trente. Jeg håper en dag å virkelig male som en mester, at det eventuelt vil stå igjen etter meg. 

Da han begynte på Kunstakademiet i 1986 fikk Vebjørn en real kalddusj.

– Det var et brudd med tradisjonen jeg hadde i meg og følte meg som en del av. Jeg kom inn i et stort sett åndsfattig og kjedelig miljø. Veldig mange av professorene og mye av kunstlivet var gjennomsyret av venstreradikal, marxistisk-leninistisk tangegang, og de hakket på at man var opptatt av den store tradisjonen. Modernismen var en reaksjon, et oppgjør og brudd med den store tradisjonen, og jeg skjønte det ikke. Da jeg våknet til et bevisst liv, med Rembrandt-bøker og Leonardo og Rubens, og så inn i alt dette her som barn, var jo det den store kunsten. Jeg var vel 19 år da jeg kom inn på Kunstakademiet, og ble nærmest mobbet for det jeg var levende opptatt av. Det var helt ille, men det fantes heldigvis unntak blant lærerne også. 

KONSTANT I ARBEID: Vebjørn Sand maler bestandig, for hele tiden å bli bedre. At han er i stand til å vie all sin tid til kunsten, skyldes rett og slett at han har ofret familielivet.

© Esten Borgos

Vebjørn hadde for lengst satt likhetstegn mellom den stolte kunsttradisjonen han bekjente seg til og humanismen. Han forklarer hvordan han hadde en naturlig bevissthet rundt individforståelsen, som resultat både av steinerutdannelsen og alle menneskene han hadde møtt, og presiserer at Roseslottet også er et resultat av dette. 

– For meg og min bror Eimund er dette helt naturlig, å løfte frem individet. Det er det vidunderlige i humanismen. Den handler om at individet står over alt, det stikk motsatte av totalitære krefter. Den totalitære doktrinen står over individet, og skal kontrollere det, undertrykke det eller tilintetgjøre det hvis det ikke innordner seg. 

– Systematisk ensretting uansett form er ikke bra. Du kan si at modernismen er veldig subjektivt orien­tert. Det var hele tiden at du skal finne din prosess, din vei, og det høres i utgangspunktet fint ut. Men å jobbe i en klassisk disiplin, å forankre seg med tradisjon, en forankring som er et ekstremt komplisert håndverk og tar veldig mange år å lære, var det ikke rom for. Å bli en mester ligger kanskje tiår frem i tid, hvis du holder ut. Det handler om disiplin, teknikk og fag, nettopp å forbinde seg med noe utover en selv og ikke bryte med tradisjonen. Men i modernismen skal du liksom begynne på nytt. Modernismens prosjekt er å glemme alt, forkaste all kunnskap og all tradisjon, alle teknikker og alle fag. Dette preget også akademiet jeg gikk på. 

– Alt ble oppfattet som gammeldags, og man så nærmest på kunsthistorien som en evolusjonistisk utviklingslære der den klassisk figurative tradisjonen er et passert stadium. Det var bakstreversk og reaksjonært å være opptatt av den.

Etter tre år på Kunstakademiet studerte Vebjørn ett år i Praha, der han opplevde hvordan en totalitær stat fungerer i praksis. Han forteller om hvordan alle klasser hadde en hemmelig tyster eller angiver og at mange av medelevene var redde for å involvere seg for mye i livet til en ung student fra Vesten. 

– Da jeg kom tilbake til Praha fra juleferie, kom jeg inn i undergrunnsmiljøene, og da åpnet det seg en helt annen verden. Der så jeg igjen folk fra klassen, i kjellere og på konserter, sier han med et smil. 

Vel hjemme gikk han et siste år på Kunstakademiet, og da han gikk ut derfra begynte bråket for alvor. I Store norske leksikon står følgende å lese: 

«Allerede fra Vebjørn Sands første utstilling stod det strid om hans billedkunst. Kritikere og andre kunstfaglige folk hadde ikke sans for den tradisjonsbundne figurasjonen som var Sands uttrykksform. Dessuten var han frittalende og la frem sine meninger uten omsvøp. Det ble ikke bedre ved senere utstillinger, og hans store prosjekter som Trollslottet, Keplerstjernen og Leonardobroen fikk også hard medfart av de kunstsakkyndige.» 

Si hva du vil, men det kan også synes som at Vebjørn liker å erte de etablerte miljøene og gjerne vet hvor skoen trykker. 

– Det er viktig å utfordre hverandre. Jeg ser det som en plikt i demokratiet at vi holder hverandre våkne, er hans kommentar til akkurat det. 

KUNST I NATUREN: Noe av det mest oppsiktsvekkende med Roseslottet er selve plasseringen midt i naturen. Legg merke til hvordan snøen rammer inn bildene.

© Esten Borgos

Mye tyder på at du har ganske god selvtillit, eller er det stunder hvor du tviler på deg selv?

– De tankene kommer jo, men jeg prøver å unngå dem. Du kan velge hvilken versjon du vil bli av deg selv, og jeg føler at jeg er gjennomsyret av en grunnleggende optimisme. Noen vil kanskje kalle det et kall eller en kraft, men jeg følte at jeg bare hadde et ansvar for å kjøre på i den retningen og tradisjonen jeg var en del av.

Les også: Slik motiverer du deg selv

Foranledningen til Antarktis-ekspedisjonene var at Vebjørn i 1992 ble løsemiddelforgiftet. Det så en stund ut til at han kanskje ikke kunne male igjen, og den da unge og lovende kunstneren gikk inn i en depresjon. Løsningen lå i terapi og i å starte med å male i friluft. Det siste var det nok av i Antarktis, og Vebjørn ble berømt for motivene herfra, ikke minst pingvinbildene som henger i svært mange hjem etter også å ha blitt solgt i billige reproduksjoner. De har bidratt til at han er en umåtelig populær kunstner blant «folk flest», men også dette har vært provoserende for mange innen akademia.

Om han ikke hadde kommet tilbake til maleriene, hadde han satset på et liv som prosjektskaper. Trollslottet, Keplerstjernen og Leonardobroen er alle gode eksempler på hva han er i stand til, og Roseslottet kan sees i forlengelsen av disse. Men i 2000 var Vebjørn veldig klar for å vie seg mer til malingen igjen og dro til New York for å sette seg på skolebenken.

«Jeg er opptatt av det som er kunst i seg selv»


– Jeg måtte til USA for å komme ordentlig opp i faget mitt og få en skikkelig dribling i kunstanatomi. Det er et stort felt, og hvis du ikke kan det har du ikke noen mulighet. Verken de lærerkreftene eller miljøene som eksisterer i Norge er på det nivået jeg måtte ha for å lære. Jeg dro til New York og ble fulltidsstudent på Art Students League Of New York. Jeg hadde lest om noen av legendene som underviser der, som jeg beundret og som nå er mine venner.

Han ble værende 17 år i New York, de første to utelukkende viet studier. Vebjørn forteller varmt om hvor viktig kunstanatomi er, og sammenligner kunst som uttrykksform med film.

– Filmen er et møte mellom litteratur, musikk, kamerafolk, skuespillere, scenografer og så videre. Det er veldig mange fagfelt som kommer sammen, og sånn er det i maleriet også, iallfall i den klassiske tradisjonen. Det er fargelære, perspektiv, geometri og matematikk, og det er kunstanatomi.

– I renessansen og barokken måtte de største universalkunstnerne beherske mange felt på et høyt nivå, også den psykologiske innsikten og historieforståelsen. Det var svære greier å bli en mester. Det var ikke så mange mestere, for det var så vanskelig å bli veldig, veldig god. Det tar kanskje 40 år eller 50 år.

Det er ikke bare å sette seg ned ved et lerret og starte?

– Nei, og det er på en måte modernismens prosjekt, at du skal glemme alle de greiene der. Du skal begynne på nytt og finne noen prosesser inni deg selv. Det høres jo veldig fint ut, men ... 

SPEKTAKULÆRT SKUE: Det gedigne Roseslottet ligger på Frogneseteren, «på toppen av Oslo», med byen og fjorden som bakteppe. 

© Sandbox

Vebjørn peker mot porten som leder inn til Roseslottet, to hvite skulpturer, inspirert av former fra barokken og art nouveau. – Den skal åpne opp for fantasiens smaksløker, sier han. – Porten gir ingen føringer. Den er helt åpen, og kan gi tilskueren veldig mange forskjellige assosiasjoner. Så jeg kan også la meg inspirere av modernismen, men modernismen som «den eneste sannhet» er en kortslutning. Den abstrakte kunsten er i sitt vesen helt åpen, så du selv må legge inn meningen. Som et bilde på konseptkunsten, som er den siste frukt av det modernistiske prosjektet, ligger ikke betydningen i verket. Det er du som gir den betydning. 

Vebjørn snakker seg varm om hvordan kunst kan tolkes på forskjellige måter. 

– Hvis jeg plukker opp dette innpakningspapiret fra en søppelbøtte utenfor Samtidsmuseet, er det bare innpakningspapir. Hvis jeg tar det over terskelen, inn på museet, og er en kjent kunstner og stiller det ut på et podium, er det definisjonsmakten som gir det betydning som kunst. Da handler det om institusjonens prestisje, kuratorene og kunstneren. Det er ikke kunst i seg selv, men kunst i kraft av definisjonsmakten. Hvis det ved siden av den samme søppelbøtten hadde stått et Rembrandt-maleri eller et Munchmaleri, er det like mye kunst utenfor museet som innenfor. Det er forskjellen. Det er kunst i seg selv. Det ligger i hele konseptualismen, at det er definisjonsmakten som avgjør. Da er alt kunst, alt kan være sånn og sånn, og det er kjempespennende, men det kan bli utrolig kjedelig og meningsløst også. Jeg er opptatt av det som er kunst i seg selv, og skal være veldig godt. 

Det er et livsprosjekt.

Her er vi ved kjernen av Vebjørn Sands virke. Fra han vokste opp med kunstnerisk påvirkning på alle kanter og frem til i dag og videre inn i fremtiden, handler alt om én ting – å bli en «mester». Hvor er han om 20 år? 

– Da håper jeg å ha fått til noe som er like godt som Sargent eller, altså at du er der, sier han og løfter hånden. – Men da skal jeg jobbe hardt. Hvis jeg klarer å få til et bilde som er like godt malt og ærlig og sjelfullt og åndfullt som et dårlig Rembrandt-maleri, så skal jeg være glad. 

Han innrømmer at det er et sært prosjekt: – Du må ha klokkertro på det, og det har jeg. Hvor var jeg da jeg var 20? Da jeg var 30? Da jeg var 40? Det er målbart, og det er veldig mye terping og trening. Og du må ha helsa. 

Du har sagt at kunsten er et «ensomt prosjekt», men hva legger du i ensomhet? Føler du deg ensom på ordentlig, gjør det deg trist noen ganger, eller aksepterer du tilværelsen som den er? 

– Jeg er ikke ensom nå, men jeg ble det noen ganger før New York. Har du satset på én ting, om det er å male eller bli veldig god på ski, og ikke blir god nok, har du mistet både karrieren og det sosiale. Du har hoppet over alt med familie og livets gleder og alt det som er et fantastisk og rikt liv for veldig mange mennesker. Jeg hadde valgt kunsten og kuttet ut alt annet og bare kjørt på, og så var jeg ikke god nok. Da oppstår en sorg. Det toppet seg rundt «kristusalderen» på noenogtredve år. Da kan du snu skipet hvis du tar et skippertak. Det var i den perioden jeg dro til New York for å prøve å dra meg opp i faget. Jeg hadde jo malt i mange år, og solgte bilder. Det gikk kjempebra sånn ytre sett, men jeg var ikke så god som jeg hadde drømt om å bli.

UTSTILLINGENS MIDTPUNKT: Vebjørn foran «Den ufødte stjerne», en skulptur laget av broren Eimund, og som er plassert i sentrum av Roseslottet.

© Esten Borgos

Å ikke stifte familie har vært et bevisst valg, men har du på noe tidspunkt prøvd å være i et samboerforhold? 

– Nei. Jeg har jo hatt kjærester og venninner, men ikke samboer på den måten. Jeg vil ikke det. Da mister jeg kontrollen. Det er mange historier om at det kan gå bra, men jeg skal ikke leve sånn. Det er mine rammer, og sånn er det, take it or leave it. Jeg lever akkurat som da jeg var 19. Er jeg heldig, får jeg en date innimellom eller har en periode med noen. Det er ikke noe synd på meg, men jeg vil bare ikke slippe noen lenger inn. Da er jeg helt tydelig for ikke å såre. Jeg skal jobbe med mitt og være fullstendig fri. Med familie og barn hadde jeg fått en sånn ansvarsfølelse at jeg ikke hadde klart det. 

Med unntak av støtte fra kulturdepartementet, forsvarsdepartementet og nå sist koronahjelp til Roseslottet, har Vebjørn aldri mottatt offentlige midler, og er vant til å selge det han eier for å realisere prosjektene sine. Han solgte leiligheten i New York for å få grunnkapital til Roseslottet. Det hadde vært vanskelig å forsvare om han hadde hatt familie. 

– Du må hoppe med alt du har. Det er en eksistensiell følelse. Å selge alt, realisere absolutt alle midler du har og gå inn med alt i et prosjekt. Nå bor jeg på en hybel i en gammel betongfabrikk i Sørkedalen og har det helt fantastisk, stråler han. 

Får du igjen pengene du har satset, da? 

– Vet ikke, og det spiller ingen rolle. Min hverdag blir ikke annerledes. Som min venn forfatteren Einar Lund sa, er det ennå ingen vis mann som har sagt at veien til lykke går gjennom gods og gull og å samle på masse skatter her på jorden. Å ha et rikt liv kan være det motsatte. Alt jeg har er en sykkel og noen klær. Jeg må leve veldig, veldig enkelt.

Om han ikke har mottatt mer økonomisk støtte til Roseslottet må han likevel forholde seg til det offentlige for å hente inn alt som trengs av tillatelser, og er blitt flink til å snakke for seg. 

– Dette er et stort teamwork og et humanistisk prosjekt, og det handler om å få med de man jobber med i stat og kommune når man presenterer det. Dette er noe vi må gjøre for vår del, som et samfunn. Roseslottet er en kunstnerisk hyllest til demokratiet, til individet, til menneskeverdet, til menneskerettighetene, til rettsstaten. 

Det siste spørsmålet synes åpenbart. Er det bare kunst i hodet til Vebjørn, eller har han andre interesser? 

– Jeg hører musikk hele dagen når jeg maler, også lydbøker, sier han, og forteller samtidig at han aldri har hatt tv. – Men jeg er veldig glad i hester og har lyst til å ta opp ridningen igjen. 

Roseslottet skulle opprinnelig stå i 13 måneder, men perioden blir sannsynligvis forlenget. I første omgang ser det nå ut til at utstillingen blir stående på Frognerseteren ut 2021. Sjekk roseslottet.no for mer informasjon.

Les også: Kreativ Norgesreise: Venninnetur med kunst og kultur - i bygd og by

Seneste

Kanskje er du også interessert i...