Lenes reise: En uforglemmelig sommer i Lofoten

Sommeren 1980 ble det bilferie på familien akkurat sånn som halve Norge gjør corona- sommeren 2020. Eller kanskje vi bør kalle dette retro-sommeren 2020? I hvert fall er det back to basics og Norges-ferie på hele gjengen, enten vi vil eller ikke. Bobil- og hyttesalget har skutt i været og særlig Lofoten forventer storinnrykk i år.

I 1980 bodde jeg i Bodø og min far hadde fått det for seg at tidenes sommerferie burde bestå i å kjøre syv millioner mil. I hvert fall føltes det sånn for oss bilsjuke barn i baksetet på en rimelig rusten stasjonsvogn. Hold ut, slutt å klage, dette blir en opplevelse for livet, var min fars mantra bak rattet til oss unger bak. 

Dette var jo lenge før nettbrett og ørepropper og denslags. Faktisk tror jeg ikke walkman var oppfunnet en gang, i hvert fall hadde ikke vi det. Så eneste tidtrøyte det lange strekket fra Bodø til Lofoten, var å telle biler. Jeg hadde de røde og søsteren min de blå. Hun vant hver dag. For ja, det tok flere dager å kjøre det strekket den gangen.

Men lite visste jeg der jeg satt og survet over nordmenns kjedelige smak i bilfarger, at min far skulle få helt rett: Denne sommeren skulle bli et minne for livet. I dag, ganske nøyaktig 40 år senere, har jeg krystalklare bilder på netthinnen hver gang noen snakker om 1980. Og det er ikke bilder av 80-tallets neonfarger, hockeysveis og blå øyenskygge, men av kritthvite strender  klemt inn mellom kneisende, spisse fjell, lofotveggen i relieff mot den knallblå himmelen, jeg og min søster som fanget sei med bare nevene innerst i en vik med krystallklart vann, havørn som sirklet over rorbua vi bodde i og min far som badet i havet for første gang som jeg hadde sett i hvert fall. 

Min far hatet å bade, det var alltid for kaldt, mente han. Men selv om havet mellom Lofotens fjell, knapt holdt mer enn ti grader slik det gjør på det varmeste der oppe, var synet som møtte oss da vi parkerte bilen en dag, helt uimotståelig selv for ham. 

Jeg husker ikke lenger nøyaktig hvor dette var, men Lofoten er pepret med sånne steder og jeg har sett dem igjen når jeg har besøkt regionen senere: En kritthvit, liten sandstrand som hentet ut av et postkort fra Stillehavet. Flankert av kneisende, skarpe og lutende fjell så høye at de for en 11-åring som jeg var den gangen, fortonet seg som endeløse himmelstiger.

Det ble en måned i bil, ferger og jaggu meg et helikopter, Lofoten på langs. Den gangen var det begrenset hvor du kom deg med bil ved hjelp av broer og ferger, så et eller annet sted ble bilen parkert og vi slo oss sammen med en annen barnefamilie der faren var kollega av min far. De var begge marinbiologer og hadde en rekke forskningsprosjekter i Lofoten. Derfor hadde de også gode helikopterkontakter. Han og min far kunne være ute med forskningsfartøyet «Raud den rame» flere uker i strekk.

Jeg og resten av familien fikk også bli med ombord på «tokt» som det het i fagkretser, men var jeg bilsjuk som barn, var jeg i hvert fall sjøsjuk. Boken «Skatten på sjørøverøya» er etset inn i meg for all tid og det er ikke bare fordi den var så vanvittig spennende, men fordi jeg var helt overbevist om at min siste time var kommet så sjøsjuk var jeg da jeg lå og leste den nede i byssa på Raud.

I en alder av ti år forberedte jeg meg på å ta farvel med livet, jeg måtte bare rekke å få med meg slutten på boken først. Og Skatten på sjørøverøya er en tjukk bok så jeg leste og leste helt til vi fikk landlov og kvalmen var glemt der jeg raste opp og ned Nord-Norske fuglefjell og strender med haug etter haug med sneglehus. Jeg hadde en helt egen skuff i en diger kommode hjemme, proppfull av dise sneglehusene som var mine skatter.

Men min barndoms utflukter og ferier i Nord- Norge var altså i stor grad preget av kvalme. Jeg husker også spyposene ombord i en Twin Otter der vi måtte nødlande fordi Nord-Norge blåste opp til orkan slik det gjerne gjør. Når jeg tenker meg om er det egentlig merkelig at jeg har blitt så reiselysten som voksen siden jeg var så grønn i trynet disse åtte barndomsårene med base i Bodø.

Min far kjøpte også en sjark som vi delte med en annen familie, så var det ikke tokt med Raud, biltur på langs og Nord-Norge rundt, så var det fisketur til Kjerringøy eller Landego med ekkolodd og bunnskraper. For min far måtte alltid forske litt på tur og da var det viktig å ta prøver av havbunnen.

I mudder og slam skjulte det seg helt sinnssyke dyr som lange, regnbuefargete børstemark, sjøstjerner og de vakreste, levende snegler. Men det gøyeste var sjøpølsene som sprutet vann når vi klemte på dem. Vi plukket blåskjell og knivskjell og kokte på bål.

Jeg må ha vært den første ungen i Norge som spiste norsk akkar til lørdagskos flere ganger i måneden. Blekksprut sto ikke akkurat på menyen her til lands den gangen, men min far kunne havet og syns det var gøy å smake på alt spiselig derfra, så jeg vokste opp med å spise en varierende vellykket sjømatbuffet fra min fars kjøkkeneksperimenter som for eksempel blæretangsuppe, norske strandsnegl som han mye senere i livet faktisk startet oppdrett og eksport av til Frankrike, og rå kråkebolle. De rå kråkebollene spiser jeg fortsatt.

På Zanzibar der jeg bor når det ikke er Corona-pandemi, plukker jeg dem rett fra sandbunnen, klipper av toppen og slurper i meg de lekre, oransje gonadene som de heter. Japanerne bruker det mye og det skal godt gjøres å dra på en Michelin-resaurant i dag og ikke få servert kråkebolle-gonade i en eller annen form. 

Denne oransje delikatessen er en eksplosjon i umami, den femte smaken. Man må selvfølgelig ha med seg hagehansker med tykt gummibelegg og en stiv, skarp saks, men sånt vet en marinbiologdatter som har vokst opp kronisk sjøsjuk i den Nord- Norske fjæra!

Men når det gjelder den sjøsjuka så er den jo litt som livet ellers. Det er et svare styr, man blir både sjuk, sliten og kvalm av å leve, i hvert fall hvis man gjør det riktig. Men heldigvis er det ikke det vi sitter igjen med når vi ser tilbake på det som har vært. Hjernene våre er fine sånn. Vi husker stort sett best det som var bra. Og var det så spektakulært bra som den sommeren i Lofoten 1980, husker vi det krystallklart livet ut, mens kvalmen bare blir et vagt minne. 

For de snakker enda om sommeren 1980 i Lofoten. Det var den sommeren det verken blåste eller regnet. Blikkstille hav og strålende sol en hel måned til ende. Vi bodde i rorbu hele veien og den gangen var en rorbu en rorbu og ikke en fancy turisthytte slik det er i dag. 1980 var kanskje den siste sommeren Lofoten var skikkelig villmark. Folk dro på fiske som de hadde gjort i hundrevis av år og bodde i bardunerte hus så ikke stormen skulle ta dem.

For å komme seg til Røst som er den ytterste bebodde øya på tuppen av Lofoten, måtte man ta helikopter eller båt og rorbua brukte de til det den var ment for; enkel ly for vær og vind under fisket.

I hvert fall var det sånn min far alltid fortalte historien om Lofoten på langs, sommeren 1980. Igjen og igjen helt til han døde. Og det er sånn jeg husker den også. Som mine egne skatter på sjørøverøyer i Nord- Norsk villmark. Men ikke hør på min far! Lofoten er fortsatt mer enn vill nok for en søring. Det fant jeg ut da jeg bodde der oppe noen uker for å lage kokebok med Mona Halvorsen. Men det får bli en annen historie om en annen sommer.

Akkurat nå ville jeg bare minne dere som er eller skal på Norges-ferie i år, om å huske kråkebollesaks og spyposer! Da kan jeg garantere deres livs Norges-sommer.