© Xenia Villafranca / Lene Wikander / Getty

Lene Wikanders reise: En perfekt dagen derpå i New Orleans

The Big Easy, NOLA, The birthplace of jazz, The Crescent City – kjært barn har mange navn og få amerikanske byer er mer elsket av amerikanerne selv enn New Orleans. En by nesten utelukkende viet til fest, livsglede og nytelse

17. januar 2020 av Lene Wikander

New Orleans er ved siden av New York den byen i USA jeg liker aller best. Det er kanskje også den mest «europeiske» av de amerikanske storbyene både når det gjelder arkitektur og mat. Samtidig kunne nok ikke New Orleans blitt til andre steder enn nettopp i USA. Byen er genuint amerikansk og samtidig ikke. 

© Lene Wikander

GUMBO: Jeg elsker den kreolske gryteretten Gumbo som nytes med en varm, krydret rom med kanelstang. 

Partybyen over alle partybyer kan tilpasses enhver alder og smak, i hvert fall har det vært sånn for meg. Første gang jeg besøkte New Orleans var jeg tidlig i 20-årene og danset halvnaken gjennom gatene under det berømte karnevalet Mardi Gras. Nettene ble tilbrakt på elleville homseklubber med stripping på bardisken. Dette er så lenge siden at vi fortsatt brukte sånne polaroid-kameraer der bildet ble fremkalt og kom ut med en gang. En av disse nettene ble det tatt et sånt polaroidbilde av mig, bild som ei sol og ganske bedugget på homsebar med en penis i hver hånd. Det klistret jeg et frimerke på baksiden av og sendte til stambaren vår hjemme i Oslo med teksten: Send mer penger.

For puritanske nordmenn kan slikt kanskje høres i overkant vovet ut, men tro meg, sånt er bare barnematen i forhold til hva som foregår en helt almindelig New Orleans-natt. 

© Getty Images

JAZZENS FØDEBY: Gå ikke glipp av en skikkelig jazz-brunsj når du besøker New Orleans. 

I dag er imidlertid mitt behov for både natterangling og peniser noe redusert i forhold til den gang, så når jeg besøker New Orleans i dag, er fokuset litt annerledes. Der jeg som ung nøyde meg med en cocktail i plastkopp fra en av de mange takeaway-cocktailbarene på Bourbon Street, fortrekker jeg i dag å nyte en Hurricane på Pat O’Brians i French Quarter. Sittende ved snirklete smijernsbord i den ærverdige bakgården med palmer og fontener som spruter både ild og vann, er ildvannet Hurricane et drog av en drink, servert i enorme glass, og består av store mengder brun rom, sitron og pasjonsfruktsirup. Én sånn og salong­promillen blir passe New Orleans­høy, to og salongen havner under bordet.

Og der jeg før var fornøyd med en «Poo Boy» i farta, nyter jeg nå lange, bedagelige måltider på en av byens mange fantastiske restauranter. Poo Boy er for øvrig «poor boy» uttalt på umiskjennelig naaawlinsk, og er en enkel sandwich bestående av bagett fylt med friterte østers eller reker, salat, kreolsk krydder og majones. Sammen med den lokale, smultring-­aktige kaken «beignet», er nok sandwichen New Orleans’ mest kjente fastfood. 

Men så gammel er jeg ennå ikke blitt at ikke et besøk i New Orleans innebærer noe forhøyet promille og litt senere leggetid enn «Kveldsnytt», så her er mine beste tips til en perfekt dagen derpå i halvmåne­byen: Første bud er å sove lenge, hopp over hotellfrokos­ten, nå skal du på jazz­brunsj! 

© Lene Wikander

MARDI GRAS: New Orleans er også berømt for for sitt karneval Mardi Gras. Hele byen koker! 

Vakre, historiske, klassiske og stemningsfulle The Court of Two Sisters i French Quarters 513 Rue Royal, er mitt favorittsted for en vaskekte New Orleans jazz­brunsj. Med en aldeles overdådig buffé av kalde og varme retter bestående av alt som tenkes kan i tillegg til skilpaddesuppe og catfish roulade, samt et kake­ og dessertbord som får en norsk bygde-konfirmasjon til å fremstå som bolleutsalget på 7 Eleven, er det bare å benke seg til for noen timer med ren nytelse. Enten du velger å sette deg ute i den berømte bakgården, eller inne i de ærverdige restaurantlokalene. 

Tomten bygningen ligger på, huset et ærverdig hjem allerede på 1700-­tallet, da bakgården også var den samme, men bygget slik det fremstår i dag ble ferdigstilt i 1832. Det sies at ønskebrønnen i bakgården ble brukt i ritualer av den legendariske voodoo­ prestinnen Marie Laveau, som bodde et par kvartaler bortenfor. Navnet The Court of Two Sisters fikk imidlertid stedet etter at Bertha Angaud og Emma Camours åpnet butikk her i 1886. De tilhørte begge stolte, aristokratiske, kreolske familier med franske aner og butikken deres ble raskt kjent som den fineste leverandør av Mardi Gras­kostymer til byens kvinne­lige elite. 

© Lene Wikander

KERMITS STED: Off we go! Opplev «Kermit’s Treme Mother in Law Lounge». 

Selv om brunsj­buffeen som i dag serveres på The Court of Two Sisters er et festfyrverkeri, er jazzen som spilles av det mer laidbacke slaget. Noen av byens beste musikere triller toner som verken utfordrer øreganger eller dansefot, men det er faktisk helt greit når du akkurat har slått opp øynene og kan spare den mer elleville jazzen til senere.

Når du er ferdig bespist her, bør noen av kaloriene forbrennes, og det finnes få finere gåturer i New Orleans enn gjennom St. Louis kirkegård nummer 1 og 2 i utkanten av French Quarter. Fordi New Orleans ligger lavere enn havoverflaten, blir bakken jevnlig gjennomtrukket av vann, så her begraves ikke de døde, men plasseres i nydelige mausoleer over bakken. Som små, vakre hus ligger de tett i tett med smale gangveier imellom. Huk tak i en guide som i dag er nødvendig for å få sett noen av de viktigste gravene.

Min favorittgrav er graven til voodoo-prestinne Marie Laveau, den samme damen som angivelig praktiserte noen av sine ritualer ved brønnen i bakgården til Court of The Two Sisters. Til tross for sin afrikanske herkomst blandet med både amerikansk urbefolkning og europeiske gener, ble hun født fri i French Quarter torsdag 10. september 1801. Det var slett ikke selvsagt for en kvinne som henne i et New Orleans som så sent som i 1850 hadde 17.000 slaver av en befolkning på bare 100.000 mennesker. Afrikansk kultur er et vesentlig innslag i den kreolske kulturen New Orleans er så kjent og elsket for, og ingenting er mer afrikansk enn voodoo i denne sammenhengen. 

© Lene Wikander

KJAPT OG GODT: Beignets fra Café Du Monde er New Orleans’ mest kjente fastfood. 

Da Marie Laveau døde 15. juni 1881, 80 år gammel, hadde hun fått den uformelle tittelen voodoo- dronning og var en høyst elsket og respektert healer. Det sier sitt at selv New York Times omtalte hennes død og beskrev henne som «en kvinne med stor skjønnhet, intellekt og karisma, som også var from, veldedig anlagt og en meget dyktig healer».

Man antar at datteren, som også het Marie, fortsatte hennes virke i hennes navn. Når du finner graven til Marie Leveau, som ligger på plot 347 på St. Louis kirkegård nr. 1, gjør du lurt i å ha med deg et lite kritt og krysse av en X på graven. Ifølge en århundrelang tradisjon må nemlig dette til dersom Marie skal oppfylle ditt ønske, og får du ønsket oppfylt må du tilbake igjen, sette en sirkel rundt x-en din og gi en ofring til Marie, ellers kan det gå deg riktig ille.

Etter en guidet spasertur i de dødes by er det tid for cocktails i French Quarter. En Hurricane på Pat O’ Brians, som tidligere nevnt, sitter som den skal, men slå deg gjerne ned i baren som er eldre enn USA selv: Lafitte’s Blacksmith Shop på selveste Bourbon Street. Legenden sier at piraten Jean Lafitte brukte dette etablissementet til å gjemme sine innsmuglede skatter på slutten av 1700-tallet, men det som i hvert fall er sikkert er at dette er en av New Orleans virkelige skatter og en av få barer på Bourbon Street der lokale også henger side om side med turistene. 

© Lene Wikander

EN ANNERLEDES KIRKEGÅRD: Siden New Orleans ligger lavere enn havoverflaten, så begraves ingen i jorden, men i mausoleer, som her, på St. Louis-kirkegården. (Foto: Getty Images) 

Etter cocktails pleier jeg fortsatt å være mett etter brunsjen, og siden jeg vet jeg mest sannsynlig får gratis mat der jeg skal avslutte søndagen, dropper jeg ofte middag, men er du sulten kan jeg anbefale noen av New Orleans’ virkelig ypperlige restauranter som for eksempel Café Amelie på 912 Royal St. med sin nydelige uterestaurant i bakgården med vaskekte Louisiana-kjøkken med akkurat passe internasjonale vrier. Jeg anbefaler særlig potet-suffleen med bearnés som tilbehør til alt. Baren her har vunnet James Beard Award også, så flytende føde skal man heller ikke kimse av her.

Men så er det off til Kermit’s Treme Mother in Law Lounge! Jazz-trompetisten Kermit og en av New Orleans’ mest elskede sønner, ble kjent for en hel verden da han spilte seg selv i HBO-serien «Tremes», etter nabolaget med samme navn. Etter det åpnet han like godt sin egen jazzbar. Her blir du servert forrykende jazzkonserter der Kermit selv ofte spiller med, og lokalene i seg selv er verdt et besøk alene. 

© Lene Wikander

KLASSISK: Det er lett å legge merke til den klassiske «french quarter»-arkitekturen. 

På utsiden er bygningen fargesprakende dekorert med veggmalerier av lokale musikalske ikoner, og inne får du følelsen av å være hjemme i noens stripynta kjellerstue, men med lilla, gylne og grønne mardi grasfliser på gulvet.

Kermit fyrer opp grillen og serverer gratis nygrillet kjøtt med ris og bønner til de som vil ha. Stedet er en blanding av nabolagspub, jazzkro og turistattraksjon, akkurat som New Orleans selv. Det blir ikke mer NOLA enn dette. Laissez Les Bon Temps Roulez! Let The Good Times Roll! 

© Lene Wikander

VOODOO: I Marie Laveau sin fødeby står voodoo fortsatt sterkt. 

Lene Wikander (51)

Er mangeårig journalist, forfatter samfunnsdebattant og blogger for Tara på tarapi.no. Hun har hatt hele verden som sitt arbeidsfelt og laget reportasjer om alt fra urbefolkning på Papua Ny Guinea til Voodoo-prestinner på Haiti, krigen i det tidligere Jugoslavia og nakenkollektiv i California, for å nevne noe. 

I mange år var hun bosatt på Jamaica, men nå har hun base på Zanzibar der hun arrangerer jenteturer for sine norske lesere med konseptet «Kaftankraft» på Facebook. I denne spalten forteller hun om et liv på reise og hvordan møter med andre kulturer og mennesker helt forskjellige fra deg selv, kan forandre deg og verden slik du ser den for alltid. 

– Tid er relativt. Tiden på reise oppleves alltid lengre enn tiden hjemme. Vil du leve lenger, må du reise mer, mener Lene. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...