© Getty Images

Lene Wikanders besøk i Varansi - De dødes by

Et besøk i denne byen gir deg nye og helt andre tanker om døden enn de vi er vant til fra en protestantisk kristen kultur med høy velstand, slik vi har i Norge, forteller Lene om de dødes by i India.

17. oktober 2019 av Lene Wikander

Det er noen byer i verden som er hellige fordi mennesker tror at det guddommelige har et spesielt tilhold der og har hatt det siden tidenes morgen. Et slikt sted er for eksempel Mekka i Saudi Arabia, et annet er Jerusalem som jeg har skrevet om i denne spalten før. Varanasi er kanskje en av de mest ekstreme slike byene i verden. 

Duppende ved elven Ganges’ bredd i delstaten Uttar Pradesh i India, er Varanasi riktignok bare en av de sju viktigste hellige byene i hinduismen, men et besøk her setter spor i deg for livet og gir deg nye og helt andre tanker om døden enn de vi er vant til fra en protestantisk kristen kultur med høy velstand slik vi har i Norge.

ET LYS: Lene sender ut en liten oljelampe på Ganges til Dew Diwali, den tiden på året da gudene selv sies å besøke Varanasi

© Stian Andersen

Vi er vant til å se på døden med en viss distanse og ærbødighet. Å dø er noe vi helst skal gjøre i en komfortabel seng, godt gjemt på et aldershjem eller sykehus. Vi har ikke utpreget fattigdom og er ikke vant til å se menneskelig lidelse og død som en del av hverdagen. I Norge skal døden helst være klinisk, verdig, ren og pen og ikke ta for stor plass i hverdagslivet. Det er ikke en gang vanlig at folk får dø hjemme i Norge i dag. 

Kanskje distanserer vi oss slik fra døden fordi vi vil glemme at den gjelder oss alle og fordi vi har råd til det? I Varanasi er det motsatt inntil det ekstreme. Her er ikke bare døden en del av hverdagslivet, den dominerer hele hverdagen. I hvert fall nede ved Ganges og de 84 ghat-ene; eldgamle palass, nå ofte omgjort til hoteller for de døende, med trapper ned til elven. Varanasi er en av verdens eldste kontinuerlig bebodde byer og er nevnt allerede i Rig Veda som ble nedtegnet rundt år 1200 før vår tidsregning. 

På Buddhas tid var byen sentrum for et blomstrende rike og Buddha selv holdt sin første tale i den lille byen Samath rett utenfor Varanasi. Ifølge tradisjonen skal Varanasi ha blitt grunnlagt av guden Shiva. Blant annet derfor er den et viktig pilegrimsmål for hinduer. Et bad i Ganges visker ut dårlig karma, og er du så heldig å få dø i Varanasi, oppnår du Nirvana og slipper å bli gjenfødt. Derfor kommer folk hit for å dø. 

© Stian Andersen

Gatene, templene og trappene ved Ganges’ bredd i Varanasi, er livets siste utpost, et sted der døden alltid venter fordi livet bestandig tar farvel med de levende. Her er bare døden evig og konstant mens de levende kommer og går, mange gamle og syke på skjelvende ben, noen unge og sterke med sykdom rivende i kroppen, små barn, fattige og rike, møtes her ved evighetens slutt, kledd i et enkelt klede, samlet i en felles bønn om å få slippe taket og endelig seile ut i intet med Ganges’ brungrumsete vann. 

På bål etter bål brennes de døde og hastende gjennom gatene rundt løper profesjonelle likbrennere med døde kropper på bårer svøpt i stoff. Og det er langt ifra bare vakkert. Stanken nede ved Ganges kan være uutholdelig til tider. Over 60 000 mennesker kommer ned til gat­ene hver eneste dag for å bade i Ganges’ hellige vann, der også kloakk fra byen bak dem slippes ut i elven, likrester og hele lik flyter forbi. Risikoen for å få hepatitt, e­coli eller vannbårne sykdommer er høy ved et bad her.

Synet av tusenvis av mennesker stående i vannet med hendene samlet i bønn mot soloppgangen som farger hele verden rundt dem rosa, er likevel et av jordens mest gripende og spektakulære syn. Det som kanskje slår meg aller sterkest i Varanasi, er hvor hverdagslig inntil det groteske døden er her. Noen av de fattigste har ikke råd til all veden som må kjøpes for å kremere hele kroppen til deres kjære, så de må nøye seg med det de kan, slik at forkullede menneskerester stadig flyter forbi. Noe er alltid bedre enn ingenting her på dødens marked.

VED SOLOPPGANG: Hver morgen ved soloppgang kommer mer enn 60 000 pilegrimer ned til Ganges for å be. Det er et av verdens mest gripende syn

© Stian Andersen

Da jeg reiste hit på jobb med fotograf Stian Andersen for første gang for mange år siden, diskuterte vi lenge hvordan vi best kunne fange denne hverdagsligheten, denne dødens uutholdelige letthet – og samtidig få frem det som rører deg mest i denne byen: Livets forgjengelighet og menneskenes lengsel etter, men samtidig frykt for, oppfyllelse, fred og oppfangelse i endelighetens Moder Ganges. På Ganges fløt det et kvinnelik. Da hun døde var hun gravid, og hun og barnet døde av kopper. Dette sammen med død etter kobrabitt, kvalifiserte til direkte utsendelse på flåte i Moder Ganges, slik at man slapp kremeringsprosessen, forklarte tolken vår oss liketil.

HVERDAG: Lene og fotograf Stian ventet flere timer for å få tatt dette bildet. Dødens groteske hverdagslighet møter både lengsel, frykt og vemmelse hos pilegrimer som søker å oppnå Nirvana.

© Stian Andersen

Vi endte med å sitte ved dette liket i timevis. Sånn er det ofte når du skal ta virkelig gode bilder: Du finner et element, holder fast ved det og venter på at neste element skal komme inn i bildet og skape historien. Stanken var uutholdelig de gangene vinden blåste i vår retning, det var vanvittig varmt og ingen skygge. Det var like før vi ga opp, men så skjedde det: En stor båt fylt med kvinnelige pilegrimer i fargesprakende sarier seilte forbi. Fargene, ansiktsuttrykkene, hvordan noen holdt sarien opp til nesen for å skjerme seg mot lukten, ærefrykten, vemmelsen, lengselen, alt på en gang, fanget i samme bilde. Brutalt hverdagslig, grusomt ekte, heslig og gripende vakkert. Akkurat som livet, døden og Varanasi selv

Seneste

Kanskje er du også interessert i...