Lene Wikander: Grimstad - Skynd deg langsomt

Jeg har flyttet hele livet, bodd i flere forskjellige land og ikke minst mange forskjellige steder i Norge. Min far var marinbiolog og forsker, og dermed flyttet vi rundt etter oppdrag og forskningsprosjekter i alt fra Bergen, Bodø og Helsingør, før vi faktisk flyttet til Grimstad da jeg ble ungdom. Den nomadetilværelsen fortsatte jeg som voksen og har hatt veldig stor glede av det, men en ting har alltid vært konstant: Somrene i Grimstad.

Min far var nemlig også grimstadgutt. I oppveksten var farmorhuset, på en høyde ved Grimstad kirke, den faste størrelsen i et omflakkende, men spennende liv med nye mennesker, skoler og steder.

Med panoramautsikt over hele skjærgården, båtplass midt i byen som har vært i familien i generasjoner og Møllerheia som nærmeste nabo, var min barndoms somre preget av oppdagelsesferd i fjæra og utforsking av knauser og kratt langs Hamsun-stien som gikk over heia ved frukthagen der bestefar hadde bikuber.

Knut Hamsun ble nemlig internert i Grimstad der han bodde etter krigen, men snek seg ut og ruslet jevnlig tur over heia langs denne stien som i dag er blitt en turistattraksjon. Før krigen handlet han også ofte i skobutikken til min oldefar, der farmor jobbet som ung og ugift. Hamsun var jo betydelig eldre enn farmor, men det forhindret ham ikke fra å ha et svært godt øye til henne. Så da hun kunne fortelle at hun hadde forlovet seg med bestefar, reagerte Knut Hamsun med bestyrtelse. Han forlangte at hun tok med hans samlede verker til butikken slik at han i det minste kunne signere dem som forlovelsesgave.

Beskjeden, slik sørlendinger ofte er, syntes hun det ble aldeles for meget, så hun tok bare med seg første bind. Det har til gjengjeld blitt et familieklenodium som stadig tas frem etter at krabber og reker er fortært, kaffen servert og nye sommergjester skal innlemmes i Wikanderfamiliens eneste tilknytningspunkt til verdenslitteraturen.

Det var ikke alltid nye tilhørere heller, min far var ikke så nøye på om han fortalte den samme historien hundre ganger til samme publikum, mye på grunn av det Knut Hamsun hadde skrevet til farmor på så sirlig latin, egenhendig oversatt til norsk og snirklete underskrevet med «Din Knut Hamsun»: «Festina lente. Skynd dig langsomt».Det er et uttrykk tillagt den romerske keiser Augustus, men var opprinnelig et gresk fyndord. Il langsomt. Skynd deg sakte. Hast med list.

Det er vel ord man først forstår til fulle når man blir en god del eldre enn jeg var første gang jeg hørte dem, men nå, i en alder av 51, etter å ha mistet både farmor, bestefar, min far og min mor og selv overlevd et par runder med kreft, fremstår disse ordene som en perfekt beskrivelse av ikke bare hvordan vi fortsatt lever sommerlivet i Grimstad, men også av hvordan livet som sådan bør leves.

«Det er vandrelys alle tilhope, de kommer, skinner litt og blir borte. Kommer og går, som jeg kom og gikk.» Dette skrev Knut Hamsun i «På gjengrodde stier», hans siste bok før han døde 92 år gammel i Grimstad. Jeg velger å ikke ta stilling til Hamsuns politiske overbevisning her, men forholder meg til disse ordene han skrev rett før lyset hans slukket for alltid.

For det er det som skjærer i hjertet, men likevel fyller meg med så mye barnlig lykke når jeg fortsatt drar til Grimstad hver eneste sommer. Hvor skremmende kort dette livet er, hvor fort det haster forbi, men også hvor uendelig lange de var, barndommens somre.

Så år etter år lever jeg barndommens somre igjen og igjen. Farmorhuset har blitt kusine Kristines hus, og i min fars hus bor fortsatt min stemor med pinnsvin og frukttrær fra en gang selv Knut Hamsun var ung. Båtplassen har vi enda, og selv om skjærgården i dag er full av turister i digre båter, vet vi at de aldri vil finne frem til våre jordbærsteder uansett. Til det er cabincruiserne deres for store og lokalkunnskapen for liten.

Men er du villig til å droppe sånn moderne luksus og heller leie deg en liten båt med påhengs, kan du følge min oppskrift på den perfekte sommerdagen i Grimstad. Den kommer med garanti om et litt lengre liv fordi den med riktig vær og vind, blir til barndommens sommer da tiden var så uendelig lang. Vi kaller det en smeigedag.