Hun går opp trappa til inngangsdøra. Det kjennes som et annet hus nå, enn da de kjørte fra det med fullstappet bil.
Dørskiltet, som hun pleier passere uten å tenke på det, roper nå mot henne. Fem navn. Tegningen av to store og tre små. Nå har de tre små vokst over hodene på de to store. De har vokst seg ut av huset, blitt kjørt av gårde med små flyttelass til hybler og kollektiv, blitt vinket farvel til på flyplasser og togstasjoner. Nå det er bare de to store igjen i huset.
Men det er liten hun føler seg. Hun åpner døra, og det finnes ikke en sko å snuble over, ingen vesker og bager å irritere seg over, ingen jakker ligger slengt over kommoden. Hun kikker inn i stua. Det sitter ingen ukjente fjes i sofaen.
Som hun vil savne disse overraskende bekjentskapene. Enda mer vil hun savne alle dem som vandret ut og inn av huset fra de gikk i parkdress til russedress. Nå skal verken kjente eller ukjente ungdommer dukke opp i hverdagen. Bassen skal ikke dunke i veggene. Men stillheten hun så ofte har lengtet etter, kjennes bare påtrengende.
Den gjør henne rastløs. De neste dagene orker hun nesten ikke være hjemme. Og når hun er hjemme vandrer hun fra rom til rom. Hun åpner døra til det sist forlatte rommet. Hun pleide kjempe seg gjennom lag på lag av klær og sko, bager og treningsutstyr, skolebøker og hårprodukter for å komme bort til den kaotiske sengen. Nå høres hvert skritt over de rene gulvplankene.
Endelig er rommet slik hun alltid hadde mast om at det skulle være. Hun setter seg ned på den sirlig opprede sengen. Men den ytre orden harmonerer dårlig med hennes indre kaos. Hun tar tak i sengeteppet. Kaster gamle kosebamser på gulvet. Trykker puten mot ansiktet, snuser inn lukten av barnet som var her for noen dager siden. Hun hulker av savn.
Hun visste jo det skulle gjøre vondt. Hun har vært gjennom det tidligere. To ganger har hun vinket store barn av gårde. To ganger har hun kjent på energien som forsvinner ut av huset. Når det menneske som gjennom nesten to tiår har fylt hjemmet med sin energi, sin varme, sin stemme, sin bevegelse, forlater redet. Men denne gangen er det ikke som de andre gangene. Denne gangen er det ingen lyder og bevegelser igjen i huset. Denne gangen er redet tomt
SPALTIST I TARA Bjørk Matheasdatter er parterapeut, relasjons pedagog og forfatter.
© Esten Borgos / Hår og makeup: Anne Cecilie OlavesenNå når sommeren er på hell og studietiden starter, er det mange foreldre som kjenner på lignende følelser.
Du har kanskje hørt snakk om empty nest-syndrom. Jeg foretrekker å kalle det tomt rede-reaksjon. For det er ikke et syndrom. Det er en helt normal reaksjon som mange får når barna blir voksne og flytter hjemmefra, og ofte spesielt når alle barna er ute av redet. Når redet blir tomt, kan det oppstå en blanding av flere følelser som savn, sorg, vemod og fremtidsuro.
Det er kanskje lett for andre å trekke på skuldrene over disse reaksjonene, for det er jo bare livets naturlige gang, noe man alltid har visst at en dag skal skje. Men selv om hodet vårt er forberedt, så betyr det ikke at følelsene våre slutter å snakke sitt språk. Heldigvis. For vi har
ikke vondt av å gråte litt, og la tårene rense oss. Vi har ikke vondt av å stoppe litt opp, se tilbake på livet som har vært, og se fremover på det som skal komme. Tvert imot.
Ved å bruke litt tid i savnet og vemodet, kan du se med takknemlighet tilbake på hva livet med barn i huset ga deg, og du kan gjøre deg klar for en ny tid. Reaksjonene når barna flytter ut skyldes ikke bare tomheten etter dem. At de flytter hjemmefra forteller deg også at du er blitt eldre. Det er tid for livsfilosofi og refleksjoner. Kanskje spør du deg hvem du er nå, hva du vil bruke resten av livet til. Ikke legg lokk på følelsene dine, finn noen som hjelper deg til å bearbeide dem.
Vi vet fra forskning at de som opprettholder jevnlig kontakt med barna, takler overgangen best. Så ha gjerne litt faste avtaler for kontakten, enten det er via telefon, video eller fysiske møter. Men ikke bruk treffpunktene til å mase på ungene om hvor ille det er at de har flyttet, om hvor vanskelig du har det. Finn andre å snakke med om disse følelsene. Kanskje kjenner du andre mødre som også har tomt rede. Noen finner trøst og bearbeidelse i å lage de fotobøkene de aldri rakk å lage da barna bodde hjemme. Andre kommer i gang med aktiviteter de ikke har funnet tid til tidligere. Finner du ingen måter å bearbeide på, ingen å snakke med, så kan reaksjonene vare ved og bli til en depresjon
TOMT REDE REAKSJON Ikke legg lokk på følelsene dine, finn noen som hjelper deg til å bearbeide dem
Om du lever med en som ikke reagerer som deg, så ikke skyv ham bort. La ham takle det på sin måte. Men ikke la ham skyve deg bort heller. Fortell at du er glad for at han er der, og at reaksjonene dine ikke betyr at det er noe feil med ham. Fortell at det blir lettere for deg hvis han kan lytte litt, hvis du kan si hva du savner og han kanskje kan si litt om hva han savner og hva
han lengter etter nå. Si at det hadde vært fint om dere kan snakke litt om årene som har gått, om alt dere har opplevd sammen som familie. Fortell at du gleder deg til mer tid med ham, og til alt dere nå skal gjøre sammen. Snakk om hva dere har lyst til å gjøre for å blomstre nå, både som par og enkeltpersoner.
Enten man lever alene eller sammen med en, så må man gjerne prøve seg litt frem i det nye livet. Gi deg eller dere tid til å finne en ny rytme, tid til å lete litt etter hvordan tiden skal brukes. Tid til å kjenne etter hvem du er, hvilken vei du vil gå og hva du vil bruke livet til.
