© Svein Finneide

Møt skaperen av en av Norges desidert mest populære tegneserier gjennom tidene

Nemi fyller 25 år, og Lise Myhre, skaperen av en av Norges desidert mest populære tegneserier gjennom tidene, ser tilbake og snakker om ikke å ane hva man driver med, om meningers mot, store diktere og hemmeligheten bak suksessen.

30. mai 2022 av Erik Valebrokk

Jeg tror jeg hadde en ekstremt stor fordel som ny serieskaper i at jeg ikke ante hva jeg drev med i det hele tatt. Jeg hadde ikke gått noen serieskole, jeg hadde ikke lest noe særlig stripeserier. Nå vet jeg mye mer om hva som er lov og ikke lov i en tegneserie, men jeg gjorde ikke det da. Da jeg leverte disse historiene, og noen ganger fikk folk til å le og andre ganger til å gråte, så tenkte jeg at det bare var forskjellige måter å fortelle på. 

Denne dualiteten har vært et varemerke for Lise Myhre og hennes kunst omtrent fra den dagen hun lanserte sin svartkledde gothskikkelse i 1997. Nemi dukket første gang opp som en av biseriene i bladet «Larsons gale verden», da med navnet Den svarte siden. I 1999 endret den navn til Nemi, ble kjøpt inn av Dagbladet og snart syndikert til en rekke andre aviser. Lise var den gang en forholdsvis ensom kvinnelig svale blant norske serieskapere, og ikke var det mange menn som kunne leve av yrket heller. En av få, og som fremdeles er på topp, er Frode Øverli som står bak Pondus, Norges kanskje aller mest kjente tegneserie. 

I dag er Nemi en udiskutabel braksuksess og omtrent like kjent. Serien har holdt seg relevant gjennom 25 år og oppnådd høyere lesertall enn Lise kunne forestille seg i sine villeste fantasier i 1997. Egmont var Lises forlag fra starten og ut 2017, da Gyldendal kom på banen. 

Stripene er samlet i foreløpig 17 innbundne bøker, hvorav de siste fire er utgitt av Gyldendal, som også har sluppet to samlebind med Lises illustrerte dikt. Nemimagasinet kommer dessuten med åtte utgaver i året, og Nemi-stripene er for tiden å lese i 29 forskjellige aviser. Dessuten er den høyst originale serien oversatt og utgitt i mange andre land. J

IKKE SELVBIOGRAFISK: Lise Myhre har levd med sin tegneseriefigur Nemi i 25 år nå. Serien er ikke selvbiografisk, men Lise har aldri vært opptatt av å presisere hva som er hva. – Folk tenker jo det de tenker, sier hun.

© Svein Finneide

Lise Myhre

Alder: 46 år. 

Bor: I Oslo, opprinnelig fra Skedsmo. 

Familie: Sammen med Simen Hestnæs har hun to sønner. 

Yrke: Tegneserieskaper og illustratør. 

Aktuell: Med tegneserien Nemi, som fyller 25 år. Den syndikeres for tiden i 29 aviser, magasinet Nemi kommer med åtte utgaver i året, og hver høst kommer en ny bok som samler alt Nemi-materialet. Fjorårets bok var den syttende i rekken og bærer tittelen «Sikade».

– Vi er likere enn vi kanskje tror, sier Lise. 

– En bulgarsk redaktør kom til Norge og ville trykke Nemi fordi han mente det var en så veldig typisk bulgarsk tegneserie. Det er jo helt fantastisk. Det ville jeg aldri tippa på, men det er litt sånn at jo mer personlig du skriver noe, jo mer allmenngyldig blir det. Nemi er veldig personlig. Og veldig nær. 

Vi må få én ting ut av veien først som sist: Nemi er ikke Lise Myhres alter ego, noe hun har måttet presisere utallige ganger. Likevel, Nemi har adskillig flere gode enn dårlige sider, så det hadde vel ikke vært så ille heller? 

– Nei da. Nemi er ikke en person jeg er redd for å assosieres med, tvert imot. Jeg er veldig glad i henne, men for de som tror at jeg går ut på bar, opplever ting og så går hjem og skriver om det etterpå, så er det jo greit å påpeke at det ikke er akkurat sånn det fungerer. Det er også minst like mye av meg i Ophelia og Cyan og disse andre karakterene. 

For eventuelt uinnvidde: Nemi er en svartkledd gother med kritthvit hud, hun har stor appetitt på skrekkfilmer og fantasy, halloween- og julefeiring, musikk av det mørke slaget og godteri av det adskillig mer fargerike slaget. Hun kan banne så det lyser og drikke gutta under bordet, men hun har flere sider enn som så. Nemi er evig empatisk, men ikke nødvendigvis optimist på vegne av menneskeheten, og hun har – akkurat som Lise – en rekke hjertesaker. Hun forsøker å gi en stemme til de ensomme, jobber for dyrevern og bedre rovdyrforvaltning, engasjerer seg i kampen mot mobbing og utfordrer generell intoleranse. At Lise og Nemi deler en del karaktertrekk er ikke så rart, tror serieskaperen. 

– Nå har jeg holdt på med Nemi i 25 år. Jeg har ikke tilbrakt så mye tid med noe levende menneske som med den ene karakteren, så jeg må nødvendigvis gi henne såpass mange ting som er felles med meg selv for at jeg skal like selskapet hennes. Det er ikke en selvbiografi, men hun er nok lik meg til at vi kunne vært gode venner, sier hun. 

Selv om Nemi til en viss grad er en politisk serie, eller i alle fall en serie som ikke er redd for å ta standpunkt, har Lise Myhre aldri opplevd store kontroverser. Før nå. I mars ble Nemi sensurert i Nord-Sverige etter at en stripe med to setninger om at ulven er rødmerket og følgelig utrydningstruet sto på trykk. Teksten, ledsaget av en tegning av en ulv, lød slik: 

«Til tross for at våre største rovdyr er rødlistet, forekommer det lisensjakt på utrydningstruede arter. Ulv er rødlistet i kategorien svært truet. Likevel tillates lisensjakt.» 

17 aviser i lokalaviskonsernet NTM sluttet over natten å publisere Nemi. Permanent. 

– Jeg har aldri opplevd noe sånt, forteller Lise. 

– Her har nok noen satt stripen på trykk uten å ha lest den først, eller, mer sannsynlig, fått sterke reaksjoner fra krefter som ikke synes det er greit å sitere to faktasetninger om at ulven er kritisk truet i Norge. Teksten er hentet fra Artsdatabanken, sier hun, og presiserer dermed at dette ikke er diktning. 

Lise har holdt på siden tenårene og innrømmer at ikke alt hun har skrevet «har vært fantastisk formulert». Hun har tegnet cirka 6000 Nemi-striper, så det kunne åpenbart vært verre ting å bli tatt for enn akkurat denne.

SOM MANGE ANDRE: Nemi blir ofte full, og da reagerer hun som så mange gjør på forskjellige vis. Noen ganger blir hun litt dum og barnslig – som her – andre ganger blir hun høy og mørk. Eller noe helt annet.

– Når det først skulle bli så haraball på grunn av noe jeg har skrevet, er det deilig at det er noe jeg så til de grader kan stå inne for. Jeg hadde vært lei meg hvis oppstyret skyldtes at noen hadde oppfattet noe som sårende i Nemi som jeg ikke hadde ment å skrive, sier hun. 

– Det er rart at de trakk serien av denne grunnen, og kanskje enda rarere at de valgte å gå ut og si det, fortsetter Lise. 

– At det ikke er plass til meningsytringer i en tegneserie er både historieløst å melde, men også en innrømmelse av at de ikke har lest Nemi de atten årene de har trykket serien. Nemi har alltid hatt sterke meninger om mye, ikke minst om dyrevern. At de videre påstod at jeg hadde brutt en uskreven kontrakt om at det ikke er lov med politikk, er så klart provoserende. Jeg har aldri lovet annet enn å prøve å gjøre det verdt det for leserne mine å bruke tiden det tar dem å lese det jeg skriver. I første rekke lager jeg underholdning. Hvis jeg kan få noen til å smile, er det et privilegium. Men hvis jeg av og til også kan gi noen en tanke de ikke hadde fra før, eller røre dem fordi det jeg skriver treffer en nerve, er det minst like verdifullt. For meg er dét kunstens største magi, at vi kan møte hverandre og oss selv i musikk, bilder eller historier, laget i andre tider og rom, av mennesker vi stort sett aldri får møte. 

Noe av poenget med Nemi er at den ikke er én ting, men flere.

– Jeg tror ikke jeg hadde klart å holde på i nærheten av så lenge hvis jeg bare skulle ha slapstickhumor hele veien, sier Lise.

– Det er mye av grunnen til at jeg liker Nemi også. Jeg er glad i henne fordi hun har et stort hjerte. Hun liker mange av de samme tingene jeg liker, hun er engasjert og lidenskapelig opptatt av ting hun synes er viktig. Jeg hadde ikke hatt like stor respekt for min egen karakter hvis ikke hun hadde det. 

Gjennom arbeidet med Nemi-bladet, som er utgitt siden 2003, har Lise også hatt en kanal for «alt det andre». I bladet har hun dyrket kontrastene som ligger både i Nemi-karakteren og i seg selv. Hver utgave er et temanummer med artikler om alt fra kunstig intelligens til nebbdyr, og Lise har når som helst kunnet lage egne seriesider med tydelige budskap. Den mest kjente av disse er en side om mobbing hun tegnet i 2015 i forbindelse med at hun takket nei til å holde tale på en skole der et mobbeoffer hadde tatt sitt eget liv. Skolen satte som en forutsetning at Lise ikke skulle navngi eleven, og derfor stilte hun heller ikke. Siden med hennes sterke og utilslørte budskap ble møtt med udelt positive reaksjoner. 

– Jeg kan ikke huske at jeg fikk negative reaksjoner, men så angrer jeg heller ikke, og da husker jeg det ikke hvis jeg har fått dårlig feedback. Kritikk preller av de gangene jeg synes den er urimelig. Har jeg derimot skrevet noe jeg angrer på, husker jeg det for alltid. Jeg fikk flere tilbakemeldinger på denne helsiden enn for noe annet jeg har laget. De kom i tusentall, og det sier litt om hvor utrolig stort samfunnsproblem mobbing er. Det var sterkt å høre så mange historier om utenforskap. Mange uttrykte takknemlighet for at noen endelig var sinte på deres vegne. Det oppleves jo gjerne som et dobbelt overgrep når det forventes at man skal vise forståelse for mobberen sin eller snu det andre kinnet til om og om igjen, men du glemmer ikke stygge ting som blir sagt til deg. Det omprogrammerer deg som menneske, sier hun. 

Lise er også kjent for sine illustrerte dikt. Iblant skriver hun egen lyrikk som hun illustrerer, men oftere dreier det seg om kjente og mindre kjente dikt av poeter som André Bjerke, Tarjei Vesaas, Inger Hagerup, Helge Torvund og Edgar Allan Poe. I tillegg til at de publiseres i Nemi-bladet og gjerne i de årvisse juleheftene, har Lise samlet noen av de mest vellykkede i praktbøkene «Drømmesvart» og «Nattlys». Her lar hun diktene ledsages av et antall tegneseriesider, fra ensidere og helt opp til ti sider, slik hun gjorde med Edgar Allan Poes dikt «The Raven» i André Bjerkes gjendiktning til fjorårets julehefte. Da benytter hun gjerne Nemi og de andre figurene fra tegneserien i helt andre settinger enn de vante, noe som også bidrar til at hun kan gå tilbake til stripeformatet med fornyet engasjement.

OM MOBBING: Denne siden er den mest delte Lise Myhre noen gang har laget. Det er lett å forstå hvorfor.

– Jeg synes de gangene jeg gjør det best, er når jeg klarer å tilføre diktet noe som ikke var der i utgangspunktet, kanskje tydeliggjøre det eller gi det noe mer. Jeg elsker for eksempel Lars Saabye Christensen, men jeg skal nok aldri illustrere diktene hans igjen. Det var en stor ære å få lov til å gjøre det, men jeg merket at jeg var helt overflødig. Han skriver så billedlig at jeg kunne bare tegne det som var der. Det var ikke noe plass til meg der, så jeg følte at jeg bare hadde brutt meg inn og egentlig ikke gjort noe bra for teksten hans. Det er nok derfor jeg er så glad i disse eldre og mer pompøse tekstene. Jeg synes brytningen blir ekstra spennende med tegneserieformatet og de utrolig strenge, rytmiske, perfekte diktene til for eksempel Bjerke. 

– Han var nærmest matematisk i sin tilnærming til språk. 

– Ja, ekstremt. Og Lars Saabye Christensen er absolutt en trollmann med ord han også, men på en helt annen måte. Diktene er utrolig spennende å jobbe med, men jeg må jo forstå dem selv, eller i hvert fall tro at jeg forstår dem. Noen ganger tenker jeg at jeg forstår et dikt, og så begynner jeg å lese det på nytt og innser at det er noen setninger jeg ikke aner hva betyr. Da må jeg la det ligge litt. Så er det «Ravnen». Jeg har hatt rettighetene til å illustrere det diktet i mange år, men har ikke turt å ta i det før. Det var for massivt. 

– Jeg er utrolig glad jeg ventet, presiserer Lise. 

– Jeg trengte den tiden. Det høres utrolig klisjé ut, men man må dykke ned i det, og det er ikke sikkert jeg forstår det ennå. «Det ror» av Tarjei Vesaas er også utrolig tungt. Det er nydelig, men jeg kan ikke bare klistre på noen bilder og være ferdig. De må jo fortelle en historie også. 

– Du brukte hele ti sider på «Ravnen». Det er mørkt? 

– Ja, og så til jul, da! Men nå synes jo jeg at det skal være plass til mørke også, ikke minst i jula. Jeg elsker jula mer enn de fleste, tror jeg, sånn virkelig, men det er også en veldig vanskelig tid for veldig mange. Det blir så tydelig med alle man mangler og alt som ikke er som man skulle ønske at det var. Dette er en stor del av jula til folk, så jeg syntes det var helt innafor å levere et album som ikke bare var tøys og tull og julestemning 

FORTSATT NEMI: Lise Myhre ser ikke for seg å lage stripeserier livet ut, men har ingen planer om å slutte med Nemi på en god stund ennå.

© Svein Finneide

Lise Myhre er blitt 46 år gammel og har følgelig laget Nemi i mer enn halve livet. Å leve av å skape tegneserier er en barndomsdrøm for mange, men hadde Lise noen gang en plan B? 

– Ehhh … nei. Jeg har hatt utrolig mange rare jobber, men jeg hadde lyst til å lage historier og/eller tegne. Planen min var å prøve på det i x antall år, og så skulle jeg kanskje ende opp med å gjøre noe helt annet som jeg ikke var spesielt glad i. Da ville jeg i hvert fall vite at jeg hadde prøvd å få det til. Akkurat det husker jeg at jeg sa veldig mange ganger for å forsvare det litt sånn tilsynelatende håpløse valget da jeg var yngre. Jeg skulle «egentlig» studere fine art i Amerika i fem år, men så fikk jeg én side i«Larsons gale verden», så jeg ble hjemme, ha-ha. Ingen syntes det var det smarteste de hadde hørt, men jeg er veldig glad for det nå, da. 

– Den gang var det ikke mange kvinnelige serieskapere i Norge. Den situasjonen har endret seg, og det er sikkert delvis fordi du har vært en inspirasjon, men det er vel andre grunner også. Hva tror du har skjedd? 

– Åh, det er et så stort spørsmål som jeg ikke vet om jeg kan ha et fornuftig svar på. Alle de første intervjuene jeg gjorde, sikkert de første ti årene, var det sånn «hvordan er det å være kvinnelig serieskaper, egentlig?» Men jeg kjenner jo ikke til noe annet. Jeg vet ikke hvordan det er å være noe annet enn det, og det er et veldig ensomt yrke. Jeg er ikke del av et stort miljø hvor vi sitter og drikker sammen eller har felles kantine. Jeg er fortsatt ikke veldig god på å snakke rundt det, men jeg er veldig glad for at det finnes kjempemange fine tegneserier i Norden og Norge nå. Mange av dem er laget av jenter, og det synes jeg er utrolig kult. 

VIKTIG DEL: Musikk har alltid vært og vil alltid være en viktig del av Lise Myhres tegneserie.

– Hvis jeg nå skal reflektere over hvordan det har vært og fortsatt er å være kvinnelig serieskaper, kan jeg i hvert fall konstatere at det fortsatt ofte er slik at vi kvinner er avviket i manges øyne, og ikke normalen, sier Lise.

– Det er utallige eksempler på det. I «Store norske leksikon» ble beskrivelsen av Nemi avsluttet med «det hele sett fra et kvinnelig perspektiv». Det er endret nå, men ingen skriver om Pondus at den lages fra et mannlig perspektiv. Og om og om igjen beskrives Nemi som ultrafeministisk. Ikke fordi det er en krone jeg faktisk fortjener, men fordi det av mange oppfattes som kvinnesak i seg selv at en tegneserie kan ha en kvinnelig hovedfigur, som er selvstendig attpåtil. De selverklærte serieekspertene i Norge, som hovedsakelig er noen få, rare gubber, elsker å snakke om hvordan Nemi lages for småjenter, og at serien enten ikke har vært så populær eller at den ikke har fortjent å være det. Nemi har alltid gjort dem veldig ukomfortable. Men det er ikke dem jeg lager serien for. Jeg lager Nemi for de som leser og setter pris på det jeg gjør, og fremfor alt for de som anser Nemi som en venn. Mange gjør faktisk det, og det er det aller, aller fineste med den rare jobben min.

Lise Myhre har jobbet med Nemi i 25 år, så det begynner å minne om et livsverk. Ser hun for seg at de vil bli gamle sammen?

– Nei, sier hun kontant.

– Eller … kanskje. Jeg har så mange prosjekter jeg har lyst til å drive med, og det er ikke veldig mye tid til annet når man holder på i den skalaen jeg gjør nå. Å jobbe som stripetegner i avis var noe jeg egentlig ikke skulle drive med i det hele tatt, jeg skulle lage store episke serier, ha-ha. Men så foreslo Sigbjørn (Stabursvik, Lises første redaktør i Egmont – journ. anm.) at jeg skulle lage striper. Jeg fnøs av tanken. Jeg hadde jo så mye jeg ville si og klarte ikke barbere ned språket til punchlines. Det er et håndverk, og det tok litt tid å mestre det, men jeg har fått dreisen på det etter hvert. Nå har jeg levert noe sånt som 6000 striper, men jeg har fortsatt oppfatningen om at det ikke egentlig er det jeg driver med. Jeg skal ikke drive med stripeserier ut i evigheten, men jeg vil nok holde på med Nemi i en eller annen form. Jeg elsker å lage julealbumene, så jeg håper det er noe jeg kan gjøre i mange år fremover. Jeg tenker Nemi skal leve en stund til, sier Lise Myhre. 

Du vil (garantert) også like

Kanskje er du også interessert i...