Tonje Steinsland: – Jeg er en introvert person

Året er 1986. Olof Palme blir drept i Stockholm. Kjernekraftverket i Tsjernobyl i Det tidligere Sovjetunionen brenner og sprer 200 ganger mer radio­aktivitet i atmosfæren enn hiroshimabomben. Romfergen Challenger eksploderer 73 sekunder etter oppskyting, og alle de sju om bord dør. Oslo S åpner, Lotto innføres og Åse Kleveland leder den inter­nasjonale finalen i Eurovision Song Contest i Grieghallen i Bergen, etter at Bobbysocks vant for Norge året før. Tonje Steinsland er 16 år og står i en fotoboks og tar passbilde. Hun ser litt redd ut. Som et dyr fanget i frontlyset langs bilveien.

– Det der var et av mine verste år, smiler Tonje litt melankolsk når hun blar gjen­nom barndomsbildene hun har klart å redde fra en kasse i kjelleren. Hun har ikke vært i den kassen på 25 år, så flere av fotoalbumene var sammenklistret, men hun har med seg en minnebok som er triumferende inntakt til tross for den umiskjen­nelige duften av kjellermugg. Og dette bildet fra en fotoboks i 1986.

– Når du er ung kjenner du ikke deg selv, og det kan være smertefullt. Det burde ikke hete lev vel, men lev i fred. Det uttrykket jeg har i ansiktet der, urolig og stengt inne i meg selv, den alderen er grusom. Jeg skjønner ikke alt higet etter å være ung igjen. Når jeg ser det bildet av meg selv, gjenkjenner jeg den store ensom­ heten jeg følte. I den alderen tror man gjerne at man er den eneste, at ingen andre føler som en selv. Du tror det er noe som er i veien med deg og skjønner ikke at det er alderen din og selve livet som feiler deg, smiler Tonje som mener hun har fått mye mer ro som voksen.

– I den alderen begynner man å bli opptatt av sitt eget speilbilde, og det kan hemme selve livsutfoldelsen. Et sånt fokus er jo en slags fortvilelsestilstand, egentlig. Derfor synes jeg så synd på ungdommer som er veldig opptatt av selfies. For det å fikse og ordne med utseendet sitt bunner jo i en slags selvfortvilelse, og den er begrensende. Hvis du er veldig opptatt av ditt eget speilbilde, får du ikke snudd deg og sett verden, og det er jo det som er hele poenget med å leve. 

Tonje Steinsland er reflektert fra første stund. Hun venter lenge med å svare på spørsmål, tenker seg om, snakker mye rundt et tema før hun sirkler seg inn. Men så lever hun jo også av å intervjue andre mennesker om selve livet og ofte det vanskeligste de har gjennomgått. I det populære programmet «Vårt lille land» på TV 2 får Tonje helt vanlige, uvanlige mennesker til å snakke om livets største utfordringer.

– Jeg tror ikke det vanlige livet finnes. For det såkalt vanlige livet er fullt av store størrelser som folk strever med og er nødt til å takle. Alle mennesker bærer på en sorg. Alle mennesker møter motstand. Jeg blir så fascinert av kreftene folk har i seg til å komme videre, bearbeide ting, hente frem det gode, bruke det vanskelige som skjer dem til noe bra. Det er så sammensatt dette livet vi lever, det er aldri svart-hvitt, og det er nyansene som fascinerer meg.

Tonje tror hun på mange måter lever noe av sitt eget liv gjennom andre menneskers livsfortellinger.

– Hvis jeg ikke jobbet med å intervjue andre, tror jeg at jeg hadde blitt dypt ulykkelig. Gjennom andres historier suges jeg på en måte ut i alt det menneskelige og får innsikt i hva det er som gjør at folk klarer å leve livene sine. De som erfarer de mest ekstreme situasjoner og likevel tar tak i livet sitt og velger å bli noe annet enn et offer.

– Det er det vi har felles alle sammen; at livet er gigantisk, ganske overveldende og veldig vondt til tider, men også helt fantastisk. Alt det i ett. Det fascinerer meg, så det å komme i kontakt med andres liv på et sånt plan, gjør at jeg kan bruke deres historier i mitt eget liv. Vi sanker jo inn for å prøve å skjønne oss selv og verden, alle sammen.

Tonje vokste opp først i Bergen, senere på Majorstuen i Oslo på 80-tallet. Noe av det viktigste som ble prentet inn i henne av moren, var at hun måtte bli økonomisk selvstendig.

– Det er vel overflødig å si det til døtrene sine i dag, men den gangen var det fortsatt ikke selvsagt at jenter skulle bli økonomisk uavhengig av en mann. Det ligger ekstremt mye frihet i økonomisk uavhengighet, så det er jeg glad for.

Tonje var flink på skolen, men kjedet seg mye og var ofte i opposisjon. En annen ting foreldrene hennes lærte henne, var nemlig ikke å være redd for autoriteter. Det har kommet godt med i jobben som gravende journalist senere i livet. Og hjemmefra flyttet hun allerede som 17-åring.

– Det var naturlig for meg å flytte for meg selv, og det fikk jeg lov til, så da bodde jeg på hybel. Jeg følte meg nok mer voksen enn jeg var, ler hun i dag. Men etter det gikk det ikke mange årene før hun fikk jobben som programleder for det populære ungdomsprogrammet «U» på NRK. 

– Jeg utdannet meg til programtekniker etter videregående, men så søkte jeg på programlederjobben i «U», og fikk den. Og da ble jeg journalist selv om jeg aldri hadde verken drømt om det eller planlagt det. Den tiden i «U» har nok definert meg mye mer enn jeg var klar over da. Det var et vanvittig trøkk, det fantes jo bare en tv-kanal, og «alle» så på «U». Etter det ble det dokumentar- og gravejournalistikk, og jobbing med temaer som ofte var kontroversielle. Det var et stort trøkk i media fra jeg var 20 til jeg ble 30, sier Tonje, som egentlig ikke er så glad i slik personlig eksponering. Hun er av den introverte typen og dukker sjelden opp på røde løpere eller i media utenom jobben. 

– En god kollega pleier å si: Tonje, du må sette deg foran i bussen! Jeg er nok en introvert person. Jeg setter meg bakerst i bussen i overført betydning, jeg lukker meg på en måte. Nå når jeg blir eldre tror jeg det blir enda viktigere at jeg øver meg på å sitte foran i bussen. Som eldre tror jeg det kan være lett å gå hjem og lukke døra bak seg. Særlig hvis man er skapt sånn at det tar mye krefter å være sosial. Jeg har veldig trang til å trekke meg tilbake. Være alene. Så det å tvinge meg selv ut og møte blikk og snakke med folk er viktig.

Det rare er jo at jeg som femtiåring føler at jeg har mye bedre tid enn da jeg var 16 og hadde hele livet foran meg. Da jeg var 16 hadde livet mitt så vidt begynt, likevel føltes det som jeg hadde det utrolig travelt. Jeg var veldig urolig, rastløs og utålmodig etter å komme i gang, komme videre med alt. Nå er jeg 51 og har mye dårligere tid i den forstand at livsløpet er begrenset. Men det er først nå jeg har fått opplevelsen av at jeg har god tid. 

– Det tar mange år å skjønne at det ikke er fremgang, lykke eller en gang den romantiske kjærligheten som er det viktigste, men en indre fred med en selv. I hvert fall har det vært sånn for meg. For meg har den mentale uroen sluppet taket med årene og jeg er mer til stede her og nå. 

Det gir ro. I den prosessen har Tonje hatt nytte og glede av å gå i terapi.

– Terapi er en lærerik øvelse. For å bli kjent med seg selv kan det være nyttig å ta et steg tilbake og ha seg selv som et lite forskningsprosjekt. Betrakte seg selv utenfra. Terapi er som å rydde i den indre kjelleren, det har hjulpet meg til å finne min egen vei, sier Tonje som særlig har jobbet med noen store livsvalg.

– Jeg har vært i to lange forhold som begge har tatt slutt. Skilsmisse er en ganske voldsom erfaring. Så det har tatt mye av kreftene mine. Men så kan jeg jo ikke si at jeg angrer på det heller, for de kreftene jeg har brukt på det, måtte jeg jo bruke. Det som skjer, det skjer, og så må du bare kjempe deg til overflaten igjen. 

Sønnen på 22 og datteren på 15 har hovedsakelig bodd hos Tonje etter skilsmissene. Hun har ikke troen på at barn skal tilbringe halve tiden hos far og halve tiden hos mor.

– Barna har selvsagt god kontakt med fedrene sine, men jeg er nok sterk motstander av en sånn skjematisk 50-50-barnefordeling. Jeg tror ikke det er bra for barna. Jeg er selv skilsmissebarn og kunne aldri tenkt meg å måtte flytte mellom foreldrene mine hele tiden. Jeg hadde så mye uro i sjelen min som barn. Hadde jeg i tillegg måttet pendle mellom to familier, ville det blitt mye verre.

– Fortsatt er det veldig viktig for meg å bo ett sted. Jeg har venner som kan reise, bo i koffert og flytte hele tiden, men jeg er trygghetssøkende. Jeg må ha ett hjem. Sjelen min er nok bufast, og sånn har det alltid vært. Men folk er forskjellige, og jeg skal ikke påstå at det er skadelig med 50-50, men jeg har ikke ønsket det for mine barn. Det er nok en veldig politisk ukorrekt mening jeg har, ler hun. Tonje tror noe av det viktigste man kan gi sine barn, er respekt. 

– Jeg håper at jeg har respektert barna mine som individer hele veien. Jeg ble selv respektert som barn, og blir man det så lærer man også å respektere seg selv og andre. Blir du gitt verdi, får du verdi. Blir du elsket, lærer du å elske deg selv. Det er det største vernet mot livet. Livet er vanskelig nok i seg selv. Skal du drasse på selvforakt i tillegg, blir det uutholdelig.

I dag er Tonje singel og veldig fornøyd med det. Skulle hun sagt ja til en ny mann, måtte det være et sjelemøte.

– Hvis jeg skulle ønsket meg en mann i dag, så ville det vært en trygg mann med masse humor, som kunne vært en varm venn og elsker. En jeg kan være i verden sammen med. Hvis ikke, kan det være det samme. Man kan ha det veldig, veldig bra alene.

Hadde Tonje møtt seg selv som sekstenåring i den fotoboksen i dag, tror hun at jenta ville blitt positivt overrasket over at man kan gjøre så mye gøy i arbeidslivet. Men hun tror også at hun hadde blitt rystet over hvor lett det er å miste kontakten med seg selv.

– Man kan så lett bli slukt inn i forhold, jobb, barn og ansvar, slik at man mister kontakt med sin egen indre kjerne. Jeg tror Tonje 16 hadde blitt overrasket over hvor vanskelig det er å holde tak i seg selv. Livet, med alle sine hendelser og krav, drar deg ofte bort fra deg selv. Og har du mye viljestyrke, kan du også overstyre deg selv. Jeg har veldig mye vilje til å få ting til, det som så positivt kalles gjennomføringsevne. Det er bra når du skal slutte å røyke, og i innspurten i redigeringsrommet, men ikke alltid så bra ellers, ler hun.

Men det Tonje først og fremst ville sagt til jenta i fotoboksen, er: Det går over.

– Jeg hadde sagt til meg selv at denne ensomheten her, denne eksistensielle ensomheten du føler på nå, den kommer til å ta slutt. Denne følelsen av å være på utsiden av alt, er en uunngåelig del av det å være menneske og bli voksen, så det må du bare akseptere og holde ut så lenge. Du er ikke alene.