Michelle Obama til Norge: Nå nyter hun friheten

Det har gått ti år siden Michelle Obama (55) sist besøkte Norge. Da mottok ektemannen Barack Obama (57), daværende president i USA, Nobels fredspris i Oslo. Når den tidligere førstedamen i april returnerer til Norge, er det for å promotere biografien sin. Boken har toppet bestselgerlistene i 11 land og ble fjorårets mestselgende bok i USA. I Oslo Spektrum får publikum, som har betalt mellom 480 og 4490 kroner for plassene, trolig høre om oppveksten hennes, rollen som førstedame og livet med ham som i åtte år var verdens mektigste mann. 

Michelle Obama er ikke noe vedheng til sin berømte mann. Hun er utdannet ved de to prestisjetunge universitetene Princeton og Harvard Law School, og jobbet som advokat før hun ble førstedame. Men skjebnen ville at det var i tospann med sin kjære at hun skulle utrette store ting.

Da advokaten Michelle LaVaughn Robinson gikk med på å være mentor for en ung sommervikar i advokatfirmaet Sidley & Austin i Chicago i 1989, visste hun ikke at det skulle forandre hele hennes fremtid – og gjøre henne historisk. Inn slentret nemlig jusstudenten Barack Hussain Obama – altfor sent til avtalen. 

Irritasjonen over forsinkelsen ga seg fort, og de to kollegene ble venner. Michelle forsøkte deretter å koble den nesten tre år eldre og single Barack med sine venninner. Den Hawaii-fødte studenten var imidlertid mer interessert i sin kvinnelige mentor. Da han bød henne på is, smeltet hun. I biografien «Min historie» forteller hun at det var et av de øyeblikkene i livet da hun bestemte seg for å slutte å tenke, og bare leve.

Tre år senere giftet paret seg. Michelle innrømmer i boken at hun var redd for at ektemannens ambisjoner ville stå i veien for hennes egne drømmer, men ble likevel med på reisen – som etter hvert skulle føre dem helt til topps. 

Michelles første graviditet endte med spontanabort, men senere kom døtrene Malia (20) og Sasha (17) til verden ved hjelp av prøverørsbefruktning. I 2009 ble verden kjent med familien da Barack Obama ble valgt til USAs 44. president, og Michelle ble historisk som den første afroamerikanske førstedamen – og den første av slaveherkomst.

Hun ble raskt et moteikon og en rollemodell for andre kvinner. Men aller viktigst var innsatsen hennes for å gjøre Det hvite hus mer åpent og inkluderende og finne mening i førstedamerollen. Hjertesakene hennes var å sette fokus på fattigdom, utdanning, bekjempe fedme – og ikke minst kjempe for alle jenter og kvinners rettigheter. 

Etter at Barack Obamas to presidentperioder var over i 2017, har både Michelle og ektemannen skrevet på memoarene sine. Det spekuleres i et honorar på 550 millioner kroner for de to bøkene. Først ut er altså den tidligere førstedamen, som nå står helt og fullt på egne ben. 11. april kan du altså få høre om Michelle Obamas spennende liv fra kilden selv i Oslo Spektrum. På de neste sidene får du imidlertid en forsmak fra hennes bestselgende biografi.

Å finne sin egen stil

Utdrag fra biografien «Min historie» av Michelle Obama/Cappelen Damm

En eller annen gang i løpet av valgkampen hadde folk begynt å interessere seg for klærne mine. Eller, mediene gjorde det, noe som ledet til at motebloggerne gjorde det, som igjen skapte alle mulige reaksjoner og kommentarer på nettet. Jeg vet ikke hvorfor, egentlig – kanskje fordi jeg er høy og ikke så redd for dristige mønstre – men sånn var det i hvert fall.

Hvis jeg gikk med flate sko istedenfor høyhælte, dukket det opp i nyhetene. Perlekjedene, beltene, cardiganene, mine prêt-à-porter-kjoler fra J. Crew, mitt visstnok modige valg om å bære en hvit kjole til innsettelsen – alt sammen lot til å sette i gang en vill strøm av meninger og tilbakemeldinger. Jeg gikk med en ermeløs, auberginefarget kjole til Baracks tale til kongressen og en ermeløs, svart, tettsittende kjole da vi skulle ta det offisielle bildet for Det hvite hus, og plutselig var armene mine toppsak i nyhetene. 

På sensommeren i 2009 dro vi på en familietur til Grand Canyon, og jeg ble kraftig kritisert for min manglende verdighet da jeg ble fotografert på vei ut av Air Force One (jeg må tilføye: i 41 graders varme) iført shorts. Det virket som om klærne mine betydde mer for folk enn noe av det jeg sa. I London hadde jeg gått av scenen etter å ha vært rørt til tårer mens jeg snakket med jentene på Elizabeth Garrett Anderson School, bare for å finne ut at det første spørsmålet som ble rettet til et av mine stabsmedlemmer fra en journalist som dekket begivenheten var «Hvem har laget kjolen hennes?».

Disse tingene gjorde meg nedtrykt, men jeg prøvde å se på det som en mulighet til å lære noe nytt, og til å bruke den makten jeg hadde, i en posisjon jeg selv ikke hadde valgt. Hvis folk så gjennom et blad først og fremst for å få med seg hvilke klær jeg hadde på meg, håpet jeg at de også ville se på militærektefellen som sto ved siden av meg på bildet, eller lese hva jeg hadde å si om barns helse. 

Da Vogue ville ha meg på forsiden rett etter at Barack var blitt valgt, diskuterte teamet mitt om det ville få meg til å fremstå som overfladisk eller elitistisk i en tid da mange slet med økonomiske bekymringer, men til slutt bestemte vi oss for å gjøre det. Det betydde noe hver eneste gang en farget kvinne var synlig på forsiden av et blad. I tillegg insisterte jeg på å velge mine egne antrekk, og på bildene hadde jeg på meg kjoler av Jason Wu og Narciso Rodriguez, en fantastisk designer med latinamerikansk bakgrunn.

Jeg visste litt om mote, men ikke mye. Som mor i fulltidsjobb hadde jeg ikke tenkt mye over hva jeg hadde på meg. I løpet av valgkampen hadde jeg kjøpt mesteparten av klærne mine i en butikk i Chicago hvor jeg hadde vært så heldig å møte en ung butikkmedarbeider som het Meredith Knoop. Meredith, som var fra St. Louis, var smart og kunne mye om de forskjellige designerne, og hadde et lekent forhold til farger og teksturer. 

Etter at Barack ble valgt, fikk jeg overtalt henne til å flytte til Washington og jobbe med meg som min personlige assistent og stylist. Hun ble i tillegg veldig fort en nær venn. Et par ganger i måneden trillet Meredith flere store klesstativer inn i omkledningsrommet mitt i residensen, og vi brukte en time eller to på å prøve klær og sette sammen antrekk til det som sto på planen min de kommende ukene. 

Jeg betalte for alle klærne og alt tilbehøret selv – med et par unntak når det gjaldt noen av kjolene som var på haute couture-nivå, og som jeg bar under veldig formelle tilstelninger – de ble utlånt til meg av designerne og deretter donert til National Archives, i tråd med de etiske retningslinjene til Det hvite hus. 

Jeg prøvde å være uforutsigbar i valgene mine, for på den måten å forhindre at noen kunne lese noe slags budskap inn i det jeg hadde på meg. Det var en vanskelig balansekunst. Jeg skulle synes, men ikke overstråle andre, være en del av mengden, uten å forsvinne. Som svart kvinne visste jeg at jeg også ville bli kritisert om jeg ble oppfattet som for synlig eller snobbete, og jeg ville bli kritisert om jeg var for lite pyntet. Så jeg blandet alt. Jeg satte sammen et luksuriøst Michael Kors-skjørt med en T-skjorte fra Gap. Jeg gikk med noe fra billigkjeden Target én dag og designeren Diane von Furstenberg den neste. 

Jeg ville rette oppmerksomheten mot og feire amerikanske designere, spesielt dem som ikke hadde etablert seg ennå, selv om det noen ganger frustrerte designere av den gamle garde, som Oscar de la Renta, som visstnok var misfornøyd med at jeg ikke gikk med hans kreasjoner. Gjennom de valgene jeg tok, brukte jeg mitt besynderlige forhold til offentligheten til å løfte frem en sammensatt gjeng med nye talenter. 

Hvordan noe tok seg ut for andre styrte mer eller mindre alt i den politiske verden, og jeg tok også høyde for dette i hvert antrekk. Det kostet tid, tankevirksomhet og penger – så mye penger som jeg aldri noensinne hadde brukt på klær før. Det krevde også grundig forarbeid fra Meredith, spesielt før utenlandsbesøk. Hun kunne bruke timer på å forsikre seg om at designerne, fargene og stilene vi valgte ut tok nok hensyn til landene og folkene vi besøkte. Meredith kjøpte også inn klærne til Sasha og Malia i forkant av offentlige tilstelninger, noe som økte kostnadene våre, men de fikk blikkene rettet mot seg.

Noen ganger sukket jeg når jeg så Barack dra den samme mørke dressen ut fra skapet og gå til arbeidet uten en gang å måtte gre håret. Hans viktigste motebeslutninger i forkant av en offentlig opptreden gikk på om han skulle ha dressjakken av eller på, slips eller ikke slips?

Meredith og jeg passet på å alltid være forberedt. I omkledningsrommet kunne jeg ta på en kjole og deretter sette meg på huk, kaste meg fremover eller veive med armene, bare for å være sikker på at jeg kunne bevege meg i den. Hvis noe var for trangt, hengte jeg det tilbake på stativet. Når jeg reiste, tok jeg med et reserveantrekk, for å være forberedt på væromslag eller endringer i planene, for ikke å snakke om marerittscenarioer som involverte vinflekker og ødelagte glidelåser. 

Jeg oppdaget også at det var viktig å uansett pakke en kjole som kunne passe i en begravelse, ettersom Barack uten særlig forvarsel kunne bli bedt om å være til stede idet soldater, senatorer eller verdensledere skulle stedes til hvile. 

Jeg ble veldig avhengig av Meredith, men like mye av Johnny Wright, min virvelvind av en frisør, som både snakket fort og lo høyt, og av Carl Ray, som var min lavmælte og samvittighetsfulle sminkør. Sammen skulle de tre (som av teamet mitt fikk navnet «trekløveret») gi meg den selvtilliten jeg trengte for å tre inn i offentlighetens søkelys hver eneste dag, og vi visste alle sammen at en liten glipp ville lede til en liten storm av latterliggjøring og stygge kommentarer. 

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli en sånn som ansatte folk til å ivareta imaget mitt, og i starten ble jeg flau av å tenke på det. Men jeg ble raskt oppmerksom på en kjensgjerning som ingen snakker om: I dag har hver eneste kvinne som opptrer i offentligheten – politikere, kjendiser, hva som helst – en eller annen versjon av Meredith, Johnny og Carl. Det er helt nødvendig, en slags godtgjørelse for samfunnets dobbeltmoral. Hvordan hadde andre førstedamer taklet utford ringen med hår, sminke og klær? Jeg hadde ingen anelse. Flere ganger i løpet av det første året i Det hvite hus plukket jeg frem bøker både av og om tidligere førstedamer, men hver gang la jeg dem tilbake. Det var nesten som om jeg ikke ville vite hva som var likt og hva som var forskjellig ved oss.

I september hadde jeg likevel en hyggelig lunsj jeg burde hatt lenge før, med Hillary Clinton i residensens spisestue. Etter valget utnevnte Barack til min overraskelse Hillary til sin utenriksminister. Begge klarte å legge til side alle tidligere feider fra primærvalgkampen og skape et produktivt forhold. Hun fortalte åpenhjertig om hvordan hun hadde feilbedømt landets evne til å akseptere en velutdannet og pågående kvinne i rollen som førstedame. Som førstedame fra Arkansas hadde Hillary beholdt jobben som partner i et advokatfirma mens hun samtidig hadde bidratt til mannens arbeid med helse og utdanning. 

Hun hadde kommet til Washington med samme energi og iver etter å bidra, men ble likevel møtt med allmenn forakt og satt i gapestokken for å ha inntatt en politisk rolle da Det hvite hus jobbet med en reform av helsevesenet. Budskapet hadde blitt levert, med en brutal ærlighet, og det var ikke til å ta feil av: Velgerne hadde stemt på mannen hennes, ikke henne. Førstedamer skulle ikke bevege seg over i vestfløyen. Hun hadde prøvd å gjøre for mye for fort, virket det som, og smelt rett inn i glasstaket.

Jeg hadde selv forsøkt å være oppmerksom på det taket ved å lære av andre førstedamers erfaringer, og ved ikke direkte eller for ivrig å blande meg inn i det de gjorde i vestfløyen. Jeg stolte på at sta

ben min skulle kommunisere med Baracks, utveksle råd og synkronisere avtalene våre, og se gjennom alle planer. Presidentens rådgivere kunne være altfor engstelige for hvordan ting tok seg ut. På et tidspunkt, flere år senere, da jeg besluttet å få meg pannelugg, måtte staben min først snakke med Baracks stab, bare fordi de ville være sikre på at det ikke kunne bli et problem.

Siden nasjonens økonomi var i slik dårlig forfatning, var Baracks team konstant på vakt for bilder fra Det hvite hus som kunne fremstå ubetenksomt eller for lett, gitt de mørke tidene vi levde i. Dette hadde jeg vanskelig for å akseptere. Jeg visste av erfaring at selv i vanskelige tider, kanskje særlig i vanskelige tider, var det greit å le. Spesielt for barnas skyld måtte du finne måter å ha det morsomt på.

Da jeg lanserte ideen om å avholde en Halloween-fest for barn i Det hvite hus, var det nettopp dette som utgjorde stridens kjerne mellom mitt team og Baracks kommunikasjonsteam. Vestfløyen – spesielt David Axelrod, som nå var seniorrådgiver i administrasjonen, og pressetalsmann Robert Gibbs – mente at det ville bli oppfattet som for ekstravagant, for dyrt, og kunne gi folk et inntrykk av at Barack Obama ikke var som dem. «Det tar seg bare dårlig ut», sa de. Jeg var helt uenig, og mente at en Halloween-fest for lokale unger og militære familier som aldri hadde sett Det hvite hus før, var en helt riktig og passende bruk av det som utgjorde en liten flik av representasjonskontorets underholdningsbudsjett.

Axe og Gibbs ga aldri sitt fulle og hele samtykke, men på et eller annet punkt sluttet de å kjempe imot. I slutten av oktober lå det, til min store glede, et firehundrekilos gresskar på plenen utenfor Det hvite hus. Blåsermusikere ikledd skjelettdrakter spilte jazz, mens en gigantisk edderkopp kom ned gjennom søylegangen på nordsiden. Jeg sto foran Det hvite hus utkledd som leopard – med svarte bukser, en prikkete topp og et par katteører på en hårbøyle – mens Barack, som aldri hadde vært spesielt opptatt av utkledning, selv før det ble viktig hvordan ting tok seg ut, sto ved siden av meg i en kjedelig genser. (Gibbs skal ha for at han kom som Darth Vader, klar for å ha det gøy.) 

Den kvelden delte vi ut poser med kjeks og tørket frukt og non stop i esker prydet med presidentembetets våpenskjold, til mer enn to tusen små prinsesser, mannen med ljåen, pirater, superhelter, spøkelser og fotballspillere som trippet over plenen for å møte oss. Så vidt jeg kunne se fra mitt ståsted tok dette seg riktig bra ut. ■