"Jeg har blitt et forbilde for mange kvinner, både unge og gamle"

Kvinnelige kroppsidealer utfordres. Må vi alle bli vegetarianere, så veganere, drive med yoga, sprøyte inn botox og fillers, og være så veltrente og tynne? Enkelte kvinner lever med stadig misnøye, de ville helst vært yngre, rynkefrie, høyere, slankere og hatt annen hårfarge. Vi er så heldige med å leve i en del av verden hvor vi har vakker og ren natur, frihet, nok mat, nok penger, ja nok av alt. Er det likevel så vanskelig å være glad, takknemlig og se mangfoldet i menneskeverdet? Og hvem påvirker oss? Sosiale medier, nyhetskanaler, film-, skjønnhets-, mote- og idrettsindustrien. Men – kan vi ikke tenke selv?

Unni Askeland er en uredd, voksen kvinne. Kreativ kunstnersjel. Bruker sin kropp som uttrykk. Uforskammet og provoserende? La oss høre hva Unni selv mener.

Hvor bevisst bruker du kropp og nakenhet offentlig?
– Kjempebevisst! Jeg har blitt et forbilde for mange kvinner, både unge og gamle. Det ser jeg når de skriver til meg på Instagram, med så mange positive tilbakemeldinger. Mange sier at de har fått egen «go». Jeg synes det er fantastisk, fordi da har jeg fått frem et budskap. Om å være mindre selvhøytidelig, ikke høre på hva alle andre sier, og gi litt mer faen. Se mer verdien av hvem du er, som deg selv, og stå trygt i deg selv. Først og fremst må man elske seg selv, før man kan elske andre. Slik fungerer det.

Hva med ditt forhold til kropp, nakenhet, seksualitet, kunstnerliv?
– Jeg har alltid vært forfengelig, og vil være attraktiv. Det er ikke noe poeng å ikke være det, men det ytre blir stadig mindre viktig. Personligheten, hvem man er og hva man gjør, blir stadig viktigere og mer interessant. Når det gjelder min smak på menn, så handler det om personlighet og intelligens. Men jeg kan lett falle for en vakker mann som kan lure meg trill rundt, slik er det enda. Fra jeg var ung, ble jeg vant til min mor som satt på baken helt naken og tok seg en sigarett på kjøkkenet. Faren min var ikke sånn, og jeg mener ikke noe negativt om min mor, hun var bare fri. Da jeg startet med kunst og mitt kunstnerliv, så ble det ikke noen forskjell der, det har kanskje aldri vært det. «Ditt liv og din kunst er én ting», sa en venn til meg en gang. Da jeg var med i Farmen, badet jeg naken for å vaske meg. Da TV 2 filmet meg, ble det en kjempegreie i media, men det var den eneste måten å få vasket seg på. Vi sov fem personer i samme seng, og min eneste frihet var å gå alene til tjernet.

Norske kvinne- og kroppsidealer, hva råder i 2024?
– Vi har alle nisjene. Når jeg går ut i verden og betrakter kvinner, finnes et stort spekter. Det føles kanskje annerledes for unge influensere, for det er et annet press når man er i 20-årene. Dess eldre jeg blir, dess tryggere blir jeg på meg selv. Som billedkunstner har jeg et annet kroppsideal enn andre. Jeg er vant til å tegne levende modeller helt fra tenårene, og å se mennesker i alle mulige fasonger, unge som gamle. Modellen min Maurice, elsket jeg. Mange husker sikkert han.

Hvem definerer kroppsidealene våre?
– Kvinner gjør det selv! Det kan oppleves som om moten styrer, men moteindustrien har også fokus nå på kropper som ikke er syltynne og ikke lever opp til idealer. Modellene kan være frodige, store og fine. Jeg synes riktignok det også er stilig med høye, tynne kvinner, og jeg har venninner som ser fantastiske ut. Mitt motto er ikke at alle skal være feite og glade. For meg handler kropp mer om selvaksept, og personlig er jeg ikke misfornøyd selv om jeg ikke svarer helt til idealene. Jeg vil formidle noe positivt og vise at jeg er glad i kroppen min. Jeg er fornøyd, sexy og fremhever kroppen. Som godt voksen har jeg vært igjennom alle stadier fra høy og tynn tenåring, til å bli tidlig mor da jeg var ung, og sikkert vakker. Så kom 30-årene hvor jeg innimellom var litt misfornøyd, men hadde ikke mye tid til å tenke på det med barn og aktivt liv som kunstner. I 40-årene hadde jeg lagt på meg, men mannen min likte former. Jeg har virkelig latt meg henføre av livet, og ikke nødvendigvis bare av det ytre. Jeg lever nå med fire generasjoner i min familie, hvor minmin mamma er 81 år og jeg er 61, hvor vi ser på livet og det rundt oss på en annen måte enn de yngre. Mine tre døtre er heldigvis fornøyde med seg selv. Jeg har fire tenåringsbarnebarn hvor jeg ser at jentene ikke alltid er så snille med hverandre. Kvinner, og jenter, er seg selv verst. Ingen kan være så stygge som kvinner med å gå bak ryggen på hverandre og bakvaske, mens menn er rett på og mer direkte.

Hvorfor ble du med i Farmen?
– Jeg er en uredd type og liker en god utfordring, trenger det faktisk. Og er vel den eneste kunstneren som har deltatt i den serien. Forøvrig hadde jeg ikke noen misjon med å delta på Farmen. Jeg lagde mat til alle hver dag, de filmet meg mye på kjøkkenet, men jeg ble fremstilt som divaen som røkte og som virket litt lat. Jeg ble stemt ut, men angrer ikke på at jeg deltok. Jeg fikk vennskap der som jeg ikke hadde fått noe annet sted, spesielt med Emma og Bahare. Jeg skrev et dikt til Emma, noe som ikke var planlagt, leste det opp for henne, og hun ble så rørt. TV 2 filmet den scenen så fint, ja det ble et av de fineste TV-øyeblikkene jeg har vært med på i år. Da har jeg i hvert fall gjort en ting på Farmen som ble bra!

Hvilket utbytte har man av å delta på et program som Farmen?
– Jeg fikk betalt, så økonomisk er det en fordel, og selvfølgelig mediamessig. Men jeg har ikke merket at salget av min kunst har gått opp. Heller at folk ville komme og se på meg og ta selfie.

Har du en livsfilosofi?
– Jeg vil ha det bra, ja best mulig, og lage fine dager. Jeg er ekstremt opptatt av det. Har jeg ikke så bra dager, ser jeg en god film, og får tankene bort fra det jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg vet hvem jeg er og hvor jeg står. Det med å skape gode dager, har med kjærlighet til livet å gjøre, som også betyr familie, venner og alle som omgir meg. Finne den indre roen som kjærlighet byr på, det tror jeg på! Kjærligheten har alltid vært en drivkraft i livet mitt, ikke nødvendigvis alltid til en mann. Kjærlighet føles på mange andre måter, som til barn, barnebarn, foreldre og ikke min minst min assistent, Vidar, en god venn. Han kan jeg stole totalt på, 110 prosent, og det er gjensidig. Om jeg ikke er så aktiv en dag, er det ok, aldri et jag med ham. Jeg møtte Vidar for 7,5 år siden, da han skulle kjøpe et bilde av meg, han samlet på kunst. Han kjører bil (det gjør ikke jeg), og hjelper til med det meste av det praktiske. Skaffer rammer til malerier, lager trykk, ordner med mail og avtaler med gallerier, men jeg gjør alt det fysiske kunstneriske arbeidet!

Ser du også på deg som en performance-kunstner?
– Jeg har deltatt på flere ulike performances. En gang kledde jeg av meg og endte til slutt som en klovn hvor jeg malte rød leppestift over ulike steder av ansiktet. En annen gang var jeg med Lou Reed i Italia i forbindelse med en litteraturfestival. Jeg var ganske ung, sto på en scene og malte, og var assistent til kunstneren Schiffano (han døde i 1998). Han kom seg ikke på scenen fordi han var for høy på kokain, og ba meg gjøre det alene. Festivalen gikk over flere dager, og jeg gjennomførte på egen hånd. Jeg måtte ta i bruk hele meg. En annen opplevelse var med russiske store poeter, mer beat-poesi, på 90-tallet i Conegliano i Italia. Jeg møtte mange kreative folk i den perioden jeg var sammen med Eric. (Eric Andersen, musiker og far til Unnis barn, red. anm.).

Liker du å provosere og bryte grenser?
– Det morsomme med meg er at jeg tenker aldri at jeg skal gjøre nettopp det. Hvis noen blir sinna eller tror jeg er mindre smart, leser jeg aldri kommentarene. Et godt triks.

Hva er en vanlig dag for deg?
– Jeg våkner om morgenen, lager frokost til mitt barnebarn Imanuel, som bor hos meg, får ham på skolen, tar meg en kaffe og setter meg ned med penn og papir, og tegner. Hvis jeg har mer enn 2–3 timer tilgjengelig, drar jeg til atelieret mitt på Jessheim, ellers blir jeg her i huset på Kløfta hvor jeg har arbeidsrom i 3. etasje. Arbeidet er ekstremt viktig for meg. Det eneste som nytter for å få til noe, er hardt arbeid. Hvordan kroppen kommer inn her, er jo morsomt. Mine motiver er berørt av kropper, kjærlighet, fortvilelse og ulike følelser, hvor jeg er frivol og modig og overfører en del av disse temaene som har med kropp å gjøre.

Hvordan ser du på kropp og aldring?
– Det er viktig å akseptere alderen, og prøve å ha det bra. Helen Mirren har uttalt at kropp og identitet er et virkemiddel, noe du ikke kan stoppe. Da dør man. Så kan jeg gjøre noe ekstra som å pynte meg og se bedre ut, gjør jeg det. Jeg vil ikke la noe stoppe meg. Jeg vil bli 70 år og ha det kjempegøy. Jeg har ingen dager uten rød leppestift, det lærte jeg av moren min, og det å komme seg gjennom kriser. Et kvinneliv betyr også ansvar for barn. Jeg har tre søsken, og selv om min mamma alltid hadde pappa der, var på jobb og reiste ofte, var hun mye alene. Vi søsknene ble selvstendige, det samme skjedde i min familie. Mine tre første barn kom tett, og da de skulle ut om morgenen, hjalp de hverandre. De hadde godt av det. Helse og kropp er forbundet med hverandre, når man har det bra og er frisk, er livet bedre. Ingen kan svare for hvordan man reagerer hvis man får alvorlig sykdom, så det gjelder å holde koken, det gjør jeg. Jeg liker å tenke, reflektere, fundere ut ting og ideer, skrive. Jeg trives i mitt «Unnivers». En beskyttelse kanskje, men samtidig det jeg har jobbet for. Tidene endrer seg, det er vanskeligere på kunstmarkedet, ikke så lett å selge ting som før. Mye har skjedd de siste årene, som rente- og prisøkning. Jeg pleier vanligvis ikke å tenke på slike ting, men det er mer gjennomgripende nå. Her jeg bor, er mye mer enn et hus for meg – det er en del av mitt liv og personlighet. Denne villaen er så viktig for min sjel, jeg har bodd her i 30 år.

Har du selv et kvinneideal?
– Ja, mange. Marilyn Monroe, Camille Paglia. Anna Nicole Smith. Helen Mirren. Meryl Streep. Joni Mitchel. Pussy Riot. Courtney Love – de har alle betydd mye med sin musikk, rampete, fuck you- og gi faen-mentalitet. Det handler om å vinne over seg selv og ingen andre.

Hva er skjønnhet i en kvinne for deg?
– Jeg er veldig opptatt av personlighet og intelligens, det høres snobbete ut, men gjennom dette har mennesker sin egen aura og en utstråling om hva de formidler.

Din røde leppestift, er det et fast merke?
– Nei, men jeg liker veldig godt den siste jeg kjøpte på taxfree. Merket heter Kylie, fargen er knallrød, og den sitter veldig godt på.

Hvilke kunstprosjekter er du i gang med for 2024?
– «Svolvær Suiten» med 10 store malerier på 2 x 2 meter, basert på tegninger. Jeg jobber med en annen serie, «I seng med livet og døden», som er mer touchy med små tegninger. I tillegg lager jeg dagbok-tegninger hver dag. Neste utstillinger blir den 24. mai i Langesund, på Wrightegaarden, og separatutstilling på Galleri Misjonen i Nedstrand, et gammelt bedehus som er omgjort til galleri. Hjertelig velkommen, alle Tara-lesere, avslutter Unni Askeland.