Birgit Skarstein: – Det viktigste er å være et bra menneske!

Det var innmari hyggelig å bli nominert, for det finnes så mange damer som gjør utrolig mye bra. Selv om mitt liv dreier seg om å prestere, så er det viktigere for meg å være et bra menneske. Det trumfer prestasjon. Klarer jeg å få til begge deler, så er det helt klart det beste, sier Birgit Skarstein (32).

2008: Hun var 19 år den fatale dagen. Birgit Skarstein skulle bare avkjøle seg litt i det fristende vannet i Malaysia. Muren hun klatret opp på og skulle hoppe fra, var ikke særlig høy, hun tipper at hun tok sats om lag én meter over vannflaten. Birgit, som har noen timer fri fra den frivillige jobben hun har påtatt seg ved barnehjemmet i jungelen i Malaysia, kaster seg uti. Omtrent samtidig som kroppen forsvinner i det våte element, treffer foten noe i vannet. Hva skjedde nå?

Vel 12 år senere har den positive damen fra Trøndelag invitert hjem til leiligheten i Oslo. På kjøkkenet henger en stor, svart tavle – prydet med heiarop og varme ord som er skrevet sirlig med kritt. Hun for- teller at det var en overraskelse fra venner og lagkamerater da hun kom hjem med gull fra Paralympics i Tokyo i fjor. Hun finner frem kopper med kaffe, ruller ut i stuen, løfter seg med sterke armer opp i sofaen og finner frem strikketøyet.

– Hvis vi skal sitte her og prate en stund, så er strikking en fin måte å få ut energi på, sier hun som først ble kjent gjennom tv-serien «Ingen grenser» med Lars Monsen på NRK i 2012. Lam fra livet og ned kjempet hun seg gjennom ulendt terreng i dagevis og krabbet til slutt baklengs gjennom steinura for å nå toppen av Snøhetta, 2286 meter over havet.

Siden har Birgit gjort seg bemerket som idretts-utøver og kan skilte med både VM-medaljer og Paralympics-gull. Under «Skal vi danse» på TV 2

i 2020 gjorde hun alle fordommer til skamme da hun svingte seg grasiøst over parketten som første deltager i rullestol noen gang. Etter innsatsen mottok hun hets, men den tøffe damen parerte kritikerne elegant ved å uttale til TV 2:

«Er det ikke sprøtt? Av en eller annen grunn så er det noen som blir provosert over at jeg skal danse. Jeg tenker at jeg skal gå med rak rygg inn mot neste dans. Beste måte å møte dette på er å danse fletta av kritikerne.» 

Nå sitter hun med bena i sofaen og strikker på en blå raggsokk til en venn. Bena hennes forteller en historie med alle sine arr etter det hun antyder ligger et sted mellom 20 og 30 operasjoner. Hun snakker om at foten hennes ble revet av den dagen hun hoppet ned i van- net. At hun først ikke skjønte hva som skjedde, men at hun ble dratt opp på land av sine burmesiske venner og ble liggende på stranden mens blodet pumpet.

– Jeg jobbet som frivillig på et barnehjem i jungelen og hadde vært der i rundt fire måneder før ulykken hendte. Trolig lå det noe marint søppel i vannet som jeg traff. Hele foten ble revet av, og begge leggbena knakk tvers av. Men jeg hadde flaks, for bare to av hovedpulsårene ble ødelagt. Den tredje holdt.

Birgit blir hjulpet opp på stranden. To mennesker bærer henne, den tredje holder den avrevne foten. Hun er bevisst, kjenner ikke smerten og skjønner ikke helt problemet før hun ser at foten er borte og at det pumper ut blod. Hun tar en rumpetaske og stropper for å begrense blodtapet. Hun slår vitser for at de rundt henne ikke skal falle i sjokk, for hun skjønner at hun ikke vil komme seg levende herfra ved egen hjelp. Etter 40 minutter er ambulansen på plass. Birgit spør personellet om hva som kreves for å jobbe som paramedic i Malaysia. «No education» er svaret hun får.

Birgit er kjent for sitt positive sinn og er blitt kalt «et forbilde» ved flere anledninger. Selv sier hun at hun håper å ha en positiv innvirkning på egne omgivelser.

– Alle kan være forbilder i sine miljø, men ingen kan være forbilder for absolutt alt. Jeg tror på å fortelle hverandre historier, at vi er ærlige på hva vi ikke klarer så bra. Gjør vi det, så kan hente inspirasjon hos hver- andre. Det er viktig at vi står sammen, for livet er ikke enkelt for noen. Hvis vi kan kjenne på at vi er litt forbilder for hverandre, så er det fint.

– Tenker du bevisst på å være et godt forbilde?

– Jeg føler bare at jeg er meg og gjør det jeg tenker er riktig. Jeg tenkte selv på dette med forbilder etter at jeg ble skadet. Det var vanskelig å finne noen å se opp til, for det var ikke så mange i min situasjon som var syn- lige. Det gjorde det vanskelig å se for meg hva jeg kunne gjøre og ikke. Jeg vet at jeg er synlig i kraft av å være idrettsutøver og i kraft av å være samfunnsengasjert. Hvis det kan brukes til noe positivt, så er det bra, da gir synligheten mening.

I utgangspunktet ville ikke Birgit bli sett. Som liten jente i Levanger, eldst i søskenflokken på tre, syntes hun store grupper med mennesker var skummelt. Hun var sjenert, men nysgjerrig. Kastet seg over bøker, hadde stor interesse av å finne ut hvordan alt i verden fungerte og drømte om å bli marinbiolog. I sosiale set- tinger fant hun trygghet i å gjemme seg litt bak sin to år yngre søster, som lett fikk seg venner og var langt mer utadvendt enn hva Birgit selv var. Familien var av den aktive sorten, særlig faren. Hun forteller om skiturer, svømming, friidrett, orientering og fjellturer – og sier hun aldri hadde noen drøm om å bli best, det så hun ikke noe poeng i.

– Jeg likte å være i aktivitet fordi det var gøy. Jeg hadde det artig når vi var på turer eller drev med idrett, sier hun i dag.

Hun forteller at det er noe av den samme motivasjonen som har gjort at hun kan se tilbake på en solid merittliste som toppidrettsutøver. At det er gøy, gir mestringsfølelse og mening. Men det var kanskje ikke så mange som hadde sett for seg at jenta som lå i en sykehussal i Malaysia i 2012, nesten ti år senere skulle bli paralympisk mester.

– Etter røntgen, hvor radiologen gikk i bakken av det han så, ble jeg kjørt inn i en sal som minnet mest om en sånn du ser på filmer fra 1. verdenskrig, forteller hun – og fortsetter:

– Etter tre timer begynte det å gjøre skikkelig vondt, og en lege sa: «Du må ikke tro at du får spesialbehandling bare fordi du er hvit.» Så gikk han. Jeg tenkte på onkelen min, han er ortoped og har en gang fortalt meg at dersom man mister en legemsdel, må den sys på innen 24 timer, ellers mister du den, sier hun – som ba om å heller bli sendt til et privat sykehus. 

– Der ville de ikke hjelpe meg før forsikringsselskapet mitt garanterte en sum på 70 000 kroner. Jeg ble svakere og svakere. De la meg på gangen. En lege kom tilfeldig forbi og så skaden, og sa: «Hun dør. Jeg kan ikke ha en 19-åring liggende på gangen og dø på min vakt bare fordi hun ikke har en egenandel.» Så garanterte han selv for summen. På det tidpunktet gikk jeg inn og ut av bevissthet. Han reddet meg.

– Beholdt du roen hele veien?

– Ja. Det hjelper ikke å bli krakilsk.

Hun ble sendt til Norge – med kjøttetende bakterie i benet. Da hun ankom sykehuset i Levanger lille julaften det året, luktet benet råttent kjøtt, og det bar rett inn i MRSA-karantene. 

– Bakterien herjet. Jeg ble spist levende, så det var veldig smertefullt.

Én uke senere blir hun sendt til St. Olavs hospital, hvor hun opereres nyttårsaften. Benet skal reddes. Gjentatte operasjoner blir forsøkt, spådommene er dystre. Birgit blir sendt til Rikshospitalet for å gjøre et siste forsøk. Det blir gjentatte operasjoner, antibiotika­ kurer, rekonstruksjoner av det som allerede var spist opp, flytting av muskler, hud og ben for å bygge opp foten igjen.

– Det var ganske heftige greier. I august kom jeg ut av sykehuset – ett år etter ulykken. 

Hun flytter til Oslo, til et kollektiv i fjerde etasje uten heis, for å ta fatt på studentlivet og faget stats­ vitenskap. Samfunnsengasjementet hennes har vokst over tid. På Blindern humper hun rundt på krykker med en svær metallramme rundt foten. Fra lesesalen sender hun en tekstmelding til sin mor, Sigrun. Birgit skriver noe sånt som: «Nå er jeg så lykkelig! Jeg er så glad for å ha kommet tilbake til livet. Jeg har forstått at jeg kunne ha dødd mens vennene mine reiste jorden rundt, var på folkehøgskole og i Forsvaret. Nå starter livet. Jeg klarte det!»

I samme tidsrom registrerer legene en svakhet i det tykke leggbenet under en kontroll. Hun får beskjed om at det vil være lurt med en operasjon til for å unngå benbrudd i fremtiden.

– De skulle hente et ben fra min høyre hofte. Og da fikk jeg epidural.

2009: Kalenderen viser september måned, de siste bladene faller av trærne. 20-åringen våkner i sengen på Rikshospitalet. Hun kan ikke bevege på bena. Først tror hun ikke på det, fatter det ikke. Hun kan da umulig være lam? Det må være midlertidig, noe annet er for absurd. Birgit kjenner et stikk av dårlig samvittighet overfor familien sin, de som har sett henne syk så lenge. Hun bestemmer seg for først ikke å si noe til dem, hun vil vente til lammelsen er gått over. Men moren hennes føler at noe er galt, kaster seg i bilen i Trøndelag og kjører til Oslo. Når hun stormer inn på rommet til datteren, spør hun rett ut: «Hva er det du ikke forteller?»

– Det tok tid å akseptere situasjonen?

– Ja, absolutt. Først trodde jeg ikke på det. Det kunne jo bare ikke gå an. Dette er sånt man leser om, men som så klart ikke kunne hende akkurat meg. Jeg tenkte: «Dette går jo ikke. Jeg er for rastløs til å være lam. Jeg har for mye energi. Det er uforenlig å måtte sitte i rullestol når man ikke har ro i ræva.»

Hun fortsetter:

– Det var en absurd situasjon. Bena mine virket ikke. Det var veldig rart. Jeg ble lammet fra navlen, og da mister du også buk, hofte og bekken. Du får dårlig balanse og detter fremover. Jeg ramlet ut av sengen, for jeg skjønte ikke at jeg ikke lenger kunne sitte på sengekanten. Å gå på do ble et vanvittig prosjekt. Og å dra med seg bena ... ben er tunge, altså. Det skal jeg love deg, sier hun og ler. 

Birgit forteller at hun og helsepersonellet under sykehusoppholdet hadde et håp om at lammelsen var midlertidig. Hun var dessuten bevisst på at hun funket, hjernen funket – så hun skrev en liste over alt som faktisk var i orden og plasserte listen over sengen. Da fikk alle som kom inn i rommet en påminnelse om at her var det mer enn bare lammelse å snakke om. Hver morgen klokken fem fikk hun sykepleierne på Rikshospitalet til å vekke seg, slik at hun fikk i seg smertestillende nok til å kunne dra til Blindern for ikke å gå glipp av studiene.

– Da mamma likevel var i Oslo, fikk jeg henne til å kjøre meg til Blindern hver dag så jeg fikk studert. Men jeg klarte jo ikke å få med meg en pøkk, vet du. Enten hadde jeg for vondt, eller så var jeg så ruset på smertestillende at jeg ikke klarte å konsentrere meg.

Men jeg ville ikke miste mer tid. Jeg tenkte: «Jeg kan ikke gå, men jeg kan fortsatt studere og være en del av miljøet.» I ettertid ser jeg at jeg dro det for langt.

Etter seks uker ble hun flyttet til Sunnaas for opptrening. Der la hun seg i hardtrening.

– Jeg følte at jeg måtte forsvare å få den plassen, så jeg ga alt, sier hun i dag. 

Hun ble der i et halvt år. Fortsatt hadde hun rommet sitt i kollektivet i fjerde etasje, der det ikke var heis. Det mente Birgit at ikke var en hindring i det hele tatt.

– Jeg skulle tilbake dit. Jeg la en plan for hvordan jeg skulle klatre opp de trappene for å komme meg inn og ut. Og jeg skulle ikke ha et eneste hjelpemiddel.

Etter flere opptreningsopphold skjønte hun at hun ikke kunne bo i kollektivet.
– Var du «nede i kjelleren» på et tidspunkt?

– Nei, jeg følte ikke at det hjalp. Jeg tenkte heller: «Nå er det bare å gi alt, nå har du ikke kapasitet til å surre. For dette er så vanskelig og vondt med alle nervesmertene at det bare er å mobilisere.» Hvis det var én promille sjanse for at jeg skulle klare å gå igjen, så skulle jeg trene så mye og hardt at jeg klarte det. Jeg tenkte at hvis det ikke går, så skal det ikke være fordi jeg ikke har forsøkt nok.

Hun fortsetter:
– Jeg skjønte på et tidspunkt at det ikke satt i hjernen, men i ryggmargen. At jeg ikke kunne bestemme meg for å gå, men for å gjøre det beste ut av det. Så jeg satte en strek. «Fra nå kan jeg aldri sammenligne med hvordan livet var før», tenkte jeg. Jeg vet ikke hvordan livet ville ha vært uten den siste operasjonen, men det er uansett ikke relevant å tenke på.

Hun sier at enkelte mente at hun ga opp, men at hun selv mente at hun aksepterte situasjonen. 

– Jeg var 20 år da jeg fikk rullestol. Det ville si at jeg hadde cirka 64 år igjen å leve. Hvis jeg skulle få den selvstendigheten jeg ønsket, måtte jeg fikse livet. Jeg måtte bli god på rullestolteknikk. Verden var ikke tilpasset til meg, så jeg måtte gjøre mitt for å tilpasse meg verden.

Hun gikk inn for to parallelle løp. Det ene var å trene hardt og mye, samtidig som hun gikk gjennom en knalltøff triggerpunktbehandling. Det andre var å lære seg rullestolteknikk. Birgit syntes først at det føltes absurd å skulle bruke hjelpemiddelet, men hun gikk hundre prosent inn for å trene på å demontere stolen, komme seg gjennom smale åpninger, opp og ned fra kanter – og få kroppen ned på gulvet og opp igjen.

– Det siste var viktig. Ramler du ut, så kan du bli liggende et sted. Det skulle ikke skje. Det handler om blant annet brannsikkerhet. Jeg måtte bli god. Jeg er praktisk orientert.

Før hun aksepterte situasjonen, tok hun opp igjen studiene og fikk tildelt en vanlig studenthybel. Hun takket nei til tilpasset bolig og andre hjelpemidler.

– Jeg kunne fått støtte til kassebil, men det ville jeg ikke ha. Ingen andre på min alder hadde kassebil, dessuten ville det ha kostet staten ganske mye. Når alle andre tok T-banen, så skulle også jeg gjøre det.

2010: I snø og sludd kaver Birgit seg fra Kringsjå til T-banen for å komme seg til Blindern. Snø og is gjør at hun ikke får rullestolen fremover. Hun kaster strøsand foran seg, men stolen rikker seg ikke. Hun finner en annen løsning: I vinterdress setter hun i gang å krabbe – mens hun drar rullestolen etter seg. På ryggen bærer hun en vanntett sekk, fylt med PC, bøker og klesskift. Når hun først kommer frem, er hun totalt utslitt.

– Det var bare 200 meter til T-banen fra der jeg bodde. Den strekningen brukte jeg en halvtime på. Mange reagerte. Spurte noen om jeg trengte hjelp, så svarte jeg passivt aggressivt: «Ser det ut som jeg trenger hjelp?!»

Hun ler godt av sin egen standhaftighet og forteller at hun var like trassig når hun skulle vaske klær.

– Vaskekjelleren lå i et annet bygg enn hvor jeg bodde. Det tok én time å vaske klærne, og for meg 40 minutter hver vei å komme meg dit. Jeg dro med meg det rene tøyet tilbake til hybelen. På det tidspunktet tenkte jeg at dersom jeg skulle tilbake til livet, så skulle jeg leve sånn som alle andre levde. Men jeg misset et sentralt poeng: det var jo ingen andre som holdt på sånn som jeg gjorde.

– Hva fikk deg til å endre tankegangen?

– Gode studievenner. De snakket hardt til meg og gjorde det klart at jeg var en veldig dårlig ressurs i kollokviegruppa, for jeg var alltid dønn sliten når jeg først kom meg til Blindern.

I dag ler Birgit hjertelig av historien.

– Du kan ikke bare nekte å forholde deg til egen situasjon. Da smeller det. Det var i samme tidsrom at jeg meldte meg på «Ingen grenser». Også det var helt absurd, egentlig, for det var altfor tidlig etter skaden. Jeg gikk i bakken av ren utmattelse på dag seks. Det var et vanvittig slit. Men på den turen skjønte jeg virkelig hvor mye jeg hadde savnet å komme skikkelig ut i naturen. Jeg forsto at det var en sorg inni meg å miste akkurat det. Den kan jeg kjenne på fortsatt. Jeg kan savne det intenst. 

Med årene er hun blitt mest kjent for sin vanvittige merittliste som toppidrettsutøver. Birgit er en av Norges fremste parautøvere og kan skilte med 10 VM-medaljer, av dem fem gull. Og ett Paralympics-gull.

2021: Hun har for lengst bestemt seg for å revansjere den bitre 4. plassen fra forrige Paralympics, i Rio i 2016. Systematisk har Birgit jobbet på i årevis. I flere måneder har hun akklimatisert seg til varmen som venter i Tokyo ved å trene harde økter i høy varme og luftfuktighet. I august gjør hun seg klar med det norske flagget på brystet, gir alt og tar gull – 12 år etter at hun ble lam. Kronprinsesse Mette Marit legger ut et bilde av henne på sin instagramkonto, og skriver: «Kjære Birgit. Vi er så utrolig stolte av deg, for en pre- stasjon! Du er et forbilde for så mange, Haakon og meg inkludert. Gratulerer.»

– Gullet er det fysiske beviset på jobben vi har lagt ned.

– Vi?

– Ja. Jeg hadde aldri klart det alene. Aldri. Jeg er omgitt av en helt fantastisk gjeng, det er vårt gull. Det tok noen år før jeg fikk resultater. Jeg brukte 20-årene til å bygge meg så robust jeg bare klarte, og jeg fikk prøve meg i Christiania Roklub, og det ble kjørt et skikkelig tøft regime helt fra start. Jeg bare elsket det.

– Når du så tar gull, hva går gjennom hodet ditt da?

– Jeg kjente på en enorm lettelse. Det var surrealistisk, for det har vært et mål så innmari lenge. Jeg har brukt ti år av livet mitt på å klare det. Det har vært mange sklitaklinger fra siden, opp- og nedturer. Av og til har veien mot målet vært tøff og vanskelig, og nettopp derfor blir det en lettelse når du klarer å nå målet. Når det klaffer, kjenner du på en enorm takknemlighet, sier Birgit Skarstein.