© Sveinung Bråthen // Cappelen Forlag

Tore Renberg: Lei av å stirre på meg selv

Tore Renberg er ferdig med å skrive selvbiografisk. – Det blir ulekkert i lengden å bare stirre på seg selv, sier suksessforfatteren, som likevel har latt seg inspirere av sin avdøde mormor i sin nyeste roman.

29. oktober 2019 av Lisbeth Skøelv

Tore Renberg

Alder: 47. 

Bor: I Stavanger. 

Familie: Gift med Hilde, har to barn og tre bonusbarn. 

Yrke: Forfatter, musiker og konferansier. 

Sosiale medier: Tore Renberg (forfatterside på Facebook) og Torerenberg.no (nettside). 

Du har ofte brukt lang tid på å skrive romanene dine. Hvor lang tid brukte du på «Ingen tid å miste»?

– Jeg har skrevet denne boken litt av og på de siste tre årene. Boken skildrer en gammel dames siste år i livet. Jeg er mann født i 1972, og her skriver jeg om en dame født i 1914, som levde et veldig annerledes liv enn mitt. Det har tatt tid. Å skrive boken har vært som å være på besøk hos henne, jeg har satt meg ned og lyttet til livet hennes.

Hva inspirerte deg til å skrive boken?

– I 1996 døde morfaren min, da var mor- mor 82 år. De var syvendedags adventister, og hadde bare akkurat nok med penger. Mormor hadde fire kjoler, en for hver sesong, og oppvaskbørsten hadde de i 20 år. De levde et helt annet nøysomt liv enn vi gjør i dag. Så døde morfar, og mormor opplevde det som så mange har opplevd, at når du mister den som har vært med deg hele tiden, da mister livet mening. Hun hadde dessuten liten omgangs- krets. Min mor syntes det var vondt å se moren sin gå rundt med et så stort savn. Så moren min foreslo at de skulle møtes hver onsdag og tilbringe tid sammen. Og det gjorde de helt til hun gikk bort i 2003. Hver eneste onsdag. Handlingen i boken er basert på dette. 

Hvordan ble det bok av det?

– Da dette skjedde var jeg en ung mann som studerte i Bergen og satt på pub til langt på natt. Jeg hadde tankene et helt annet sted og fikk ikke med meg det som utspilte seg hjemme. Min mor kom for noen år siden og sa: «Tore, husker du at jeg og mormoren din tilbrakte så mye tid sammen?» Nei, det husket jeg ikke. Men mens jeg sa det, tenkte jeg «dette er en bok!» 

PERSONLIG: – Jeg er alltid inspirert av nære ting, sier forfatteren Tore Renberg. Denne gangen var det de ukentlige møtene mellom moren og mormoren som inspirerte ham til å skrive romanen «Ingen tid å miste». 

© Sveinung Bråthen

Er boken en hyllest til mormoren din?

– Nå er det slik at kvinnen jeg skriver om ikke er min egen mormor, jeg har diktet opp en annen kvinne fra den tiden. Men rammen rundt historien og selve grunnen til at jeg skrev boken, det er inspirert av mormor.

Har du brukt moren din mye i researchen?

– Nei. Jeg sa faktisk ingenting til mamma om hva jeg jobbet med. Og det er litt rart, for jeg har kontor i kjelleren hennes. Jeg sykler dit, jobber på kontoret mens mamma pusler i etasjen over, og så spiser vi ofte lunsj sammen. He-he, dette er veldig sexy, jeg vet, men sånn er det. Uansett – hun visste ingenting om hva jeg jobbet med. Men jeg hadde en eske med 107 brev som mormor skrev til meg i tidsrommet 1992 til 2003. I mange år lurte jeg på når jeg skulle lese dem på nytt. Nå gjorde jeg det. Jeg leste brevene, og mormor snakket til meg gjennom dem – både før og under arbeidet med boken.

Hvordan var det å lese dem på nytt?

– Jeg fikk en helt annen opplevelse – fordi jeg er på et annet sted i livet nå. Jeg har alltid vært opptatt av gamle mennesker og gamle ting, men det alle oppdager etter at de blir 35–40 år, er at livet bare blir skjørere og skjørere. At relasjoner må pleies bedre. Jeg lyttet ikke til mormor på samme måte da som jeg ville gjort nå, og brevene er nok mye viktigere for meg i dag enn de var den gang. Jeg satt og grein da det nærmet seg slutten. Hun skrev helt frem til hun døde. Det siste brevet er skrevet av oldebarnet, hun har diktert det fordi hun ikke greide å skrive selv. Det var sterkt! 

Hvilket forhold hadde du til mormoren din?

– Hun var limet i familien – og hun passet meg ofte. Jeg har sittet ved hennes leirbål og lyttet til historiene hennes. Mormor var veldig flink med språket sitt, hun brukte noen fantastiske metaforer og bilder. Hun var god til å snakke for seg og hadde elefanthukommelse. Av og til – hvis jeg skal gi en psykologisk forklaring på hvorfor jeg ble forfatter – så tenker jeg at det har med mormor å gjøre. Hun fortalte historier og jeg lyttet. Det lærte jeg mye av. Og så var jeg fryktelig glad i henne. Det har vært godt for meg som mann å vokse opp med så mange sterke damer rundt meg, derfra har jeg fått andre og viktige verdier. 

NÆRT FORHOLD: – Jeg har nok arvet historiefortellingen min fra mormor, sier Tore Renberg. På bildet er han sammen med mormoren Esther Elisabeth Ludvigsen i 1976 – da var han ca. fire år.

© Privat foto

Hva ville mormoren din tenkt om denne boken?

– Hun ville sagt: «Neeei, er det mulig? Det kan ikke være sant!» Hun ville nok blitt veldig stolt. Og uansett hva jeg skrev, syntes hun det var fantastisk – selv om noen av bøkene mine har ganske friskt språk. Mormor hadde en utklippsbok som hun kalte Tore-boken. Jeg får nesten klump i halsen av å tenke på det.

Selv om boken er inspirert av din egen bestemors historie, mener du at den er mindre selvbiografisk enn noen av dine tidligere romaner?

– Boken er personlig, men ikke selvbiografisk. Jeg har skrevet mange bøker som har ligget veldig tett på livet mitt. Min pappa, som dessverre var svak for alkoholen på feil måte, ble en deprimert mann med store problemer. Ham har jeg skrevet mye om. Til slutt kjente jeg at glasset var fullt for meg, jeg har gjort det for mye og for lenge. Og det er en ærlig sak at jeg har gått litt for langt overfor familien min. Det har vært noen runder der familien mener at det nå holder. Jeg skrev jo dette før Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth og debatten kom, og jeg kan være ærlig på det nå og si at det har vært litt tøft. Jeg er glad for bøkene og stolt av det jeg har gjort, og jeg mener det er legitimt å skrive om en oppvekst med rus. For det er et helvete. Jeg måtte gjøre det, men nå er det gjort. Jeg har parkert det selvbiografiske kjøret, både for helsens og familiens skyld. Og på et eller annet tidspunkt blir det ulekkert å bare stirre på seg selv. 

Er du like spent hver gang du gir ut ny bok?

– Absolutt. Jeg er 47 år, jeg er ikke ung og «cocky» lenger. Jeg vet hvem jeg er og har en trygghet inni meg – som blant annet gjør at jeg tør å ha på meg gule sokker i dag, he-he. Men jeg er mye mer sårbar, huden er tynnere. 

Du er blitt kalt en «optimistisk forfatter». Hvorfor tror du det?

– Jeg har skrevet om mange mørke ting og om mye vondt: schizofreni, selvmord, oppvekst med rus, en kriminell bande osv. Men «stillingsinstruksen» min er å være en som ser og heier på mennesker, jeg føler at jeg er en slags miljøterapeut. Det er en klar vilje til liv, lys, håp og forandring i alt jeg skriver. Jeg er en trassig kjempende optimist som tviholder på viljen til å finne lys. 

Du har sagt i et tidligere intervju at du gleder deg til å bli en «godt voksen» forfatter. Hva legger du i det?

– Jeg er også artist og musiker og har holdt på med musikk hele livet og gitt ut to soloalbum. I popmusikkens verden er det jo slik at de aller fleste når høyden sin før de er 30, mens forfattere ser ut til å bli bedre av å bli litt eldre. Det har med livserfaring å gjøre. Jeg har bare gledet meg til å bli eldre og få den tyngden som skal til. Nå håper jeg at jeg endelig er blitt en voksen forfatter! 

Om boken: «Ingen tid å miste»

«Når Edels mann går bort etter lang tids sykeleie, står en kvinne på 84 år tilbake med åpne og underlige dager. En fremmed tomhet kommer til syne, ensomhet og lengsel. Hva skal Edel fylle tiden med?

Det er 1998. Edel er både munn- og fotrapp, lekker og elegant. Hun er årvåken i møte med mennesker, men også litt skarp i tungen, hvis noe skulle irritere henne. Og det er det jo en hel del som gjør.

Suverene Edel har en innadvendt datter som ikke pynter seg, en datter moren synes skulle legge seg i selen for å få tak i et skikkelig mannfolk. Skal det være så vanskelig å male leppene en smule og fremstå noe innbydende? Og hvor er verden for øvrig på vei? At de ikke serverer poteter på kina-restauranten kan hun til nød lukke øynene for, men sånn folk slenger rundt seg med omtrentligheter og river ned alt som er pent, hva skal det bli av det hele?

Sammen med datteren Tove steller Edel i stand et enkelt arrangement. De to kvinnene skal møtes hver onsdag. For, som Edel sier, ’å tilbringe litt tid sammen’. 

I ’Ingen tid å miste’ blir vi kjent med to svært ulike kvinner sorgen har utpekt til nytt samvær. Renberg går tett på det bestandige, det forgjengelige og det forfengelige. Det er en slående enkel roman, kraftfullt lysende og humørfylt, fra en av våre store fortellere.»

Cappelen Damm, 379 kr. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...