© Svein Finneide / Gyldendal

- Jeg trenger ofte en timeout fra familien

Heidi Linde mener det ikke er rart at kvinner har høyere sykefravær enn menn. – Det går på mental belastning, men man kan jo ikke sykmelde seg fra familien, som kanskje er det man trenger, sier den bokaktuelle forfatteren. Selv reiser hun bort alene når hun trenger avstand til familien.

17. august 2020

Heidi Linde

Alder: 47
Bor: I Oslo
Familie: Samboer, har tvillingguttene Simon og Leo (14) og Jenny (6)
Yrke: Forfatter
Sosiale medier: @linde.heidi (Instagram)
Aktuell med: «Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet», som er hennes 8. roman. Har i tillegg gitt ut 13 barnebøker. 

«Er jeg den eneste som iblant må låse meg inne på do, på jobben eller hjemme eller på et tilfeldig, offentlig toalett jeg passerer, fordi jeg må gråte, fordi følelsen av å kveles, av å forsvinne, lammer meg fullstendig?»

Fra romanen «Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet» 

LYVER OM LYKKE: «De som påstår at de er lykkelige hele tiden, lyver», skriver Heidi Linde i sin nye roman. – Ingen er det, men mange ønsker å fremstå slik, sier forfatteren

© Svein Finneide

Du har gitt romanen din tittelen «Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet». Men handler boken egentlig om husarbeid?

– Den handler mindre om husarbeid enn man kanskje skulle tro av tittelen, det handler om å bli sett og anerkjent. Det er en scene i boken der en av de to hovedkarakterene, Vigdis, klikker over at det er så rotete i boden, og mannen foreslår å fjerne varmtvannstanken for å få bedre plass. Men det løser ingenting, for boden må ryddes for ting,

og mannen hadde sagt at han skulle rydde den. Han forstår ingenting – snakker de om boden eller noe helt annet? For henne går det på at han har sagt at han skal rydde boden, og da har hun tenkt at hun kan krysse den av på lista, men så skjer ikke det. Hun snakker også om en følelse av å gå i beredskap, som jeg også føler med tre barn og det å organisere en familie. Når noen kommer inn og skriker, er det et brukket bein eller sand i skoa? Det er som regel sand i skoa. Det er ofte små ting, men summen av alle små ting blir store.

Du har vært opptatt av det du kaller «det tredje skiftet». Hva er det?

– Det er snakk om likestilling, og her har jeg lest en del forskning. Førsteskiftet er når begge har lønnsarbeid. Andreskiftet er husarbeid, der er menn mer med, men fortsatt ikke like mye som kvinner. Det store spriket er tredjeskiftet, det usynlige mentale arbeidet når du ikke har gjort det, når du ikke har kjøpt blomst til læreren, når du ikke har sendt med pølser til grilling på skolen, når du ikke kommer på sommeravslutningen fordi du ikke har lest skrivet. 

Der viser tallene veldig store forskjeller, dette er det primært kvinnene som gjør. Jeg hadde ikke lyst til å skrive om de mennene som er så dumme at de skrever over søppelposene i gangen, selv om jeg harselerer litt over dem også, og jeg ville heller ikke skrive en bok om damer som sitter på kafé og klager over mennene sine. Men kan vi snakke om dette på en måte som er større enn bare at vi må slappe av litt og ta med ferdigkake?

BOKAKTUELL: – Jeg hadde lyst til å si mye om moderskap og seksualitet i boken, sier bokaktuelle Heidi Linde. 

© Svein Finneide

Du tror mange kunne trengt en syk­emelding fra familien. Hvorfor?

– Mange sier at det er merkelig at kvinner har høyere sykefravær enn menn, men det synes ikke jeg er rart i det hele tatt, for det er nettopp den mentale belastningen som gjør det. All den usynlige jobbingen og ansvaret. Men man kan ikke sykmelde seg

fra familien sin, selv om det kan være veldig fristende. Jobben kan være et sted der man får bekreftelse, anerkjennelse og utfordringer og ikke minst lønn, men når kvinner er utbrente, er det likevel jobben de sykmeldes fra, selv om mange kanskje kunne trenge en sykmelding fra koordinering, vasking og kakebaking i familien. Jeg tror det er lettere å få til en arbeidsfordeling om hvem som henter barna og kjøper middag enn hvem som skal huske – og foreta – innkjøp av 72 gaver til adventskalenderen, sy Halloween- kostyme, kjøpe blomster til svigermors bursdag, bake kake til dugnaden, huske avslutninger og minne mannen på det. Disse tingene kverner non-stopp i hodet til kvinner.

I boken foreslår legen til en utbrent kvinne at hun kan begynne med ferdig­ boller ...

– Ja, det er mye som kan forenkles, men det er så stort trykk nå hvis man har flere barn, og en forventning av at man må engasjere seg i skole- og fritidsaktivitet, som er helt annerledes enn det var i vår generasjon. Ferdigboller løser ikke alt.

Har du selv ønsket deg en sykmelding fra familien?

– Absolutt. Nå er det dessverre ikke mulig. Min løsning er å reise bort fra familien. I fjor vår var jeg en uke i Hellas alene for å skrive. Det viste seg at familien klarte seg kjempebra uten meg.

Du skriver om Vigdis som vil gå fra mannen sin, en mann som ikke drikker eller slår, tilsynelatende ikke er utro, som er en god far. Hvordan rettferdig­ gjør man å gå fra en slik mann?

– Det er en veldig interessant problemstilling. Samlivsterapeuter viser ofte til at kvinner går fra noe, mens menn går til noe ved et samlivsbrudd. Vigdis føler seg fanget, ensom, ikke sett i forholdet. Å skulle bryte opp familien når hun ikke har en utro slask eller spillegal mann, synes hun er vanskelig. Det er heller ikke hun som kommer til å sitte igjen med sympatien etter et brudd. Derfor har hun tviholdt på noe som ikke er bra for henne, selv om hun griner på både offentlige toaletter og hjemme. Et brudd tvinger seg frem fordi hun føler at hun mister seg selv. Sissel Gran har snakket om at man må redde «sitt døende jeg».

BOK: "Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet" er en roman om moderne samliv. Om troskap og utroskap, morskap og seksualitet – og om kunsten å finne veien tilbake til seg selv. Gyldendal, 379 kr. 

© Gyldendal

Du er selv samboer. Har du kjent på de følelsene?

– Jeg har nok særlig kjent på det med å føle meg fanget i familien, i den forstand at jeg mister meg selv. Jeg er en som liker godt å være alene, og det er jo vanskelig å få til når man bor så mange sammen. Siden det er så mange behov som skal dekkes, føles det noen gang som en utslettelse av selvet. En romaninnspurt er alltid intens, og i år var det helt spesielt på grunn av koronaen. Jeg skulle ha fire dager helt alene i forbindelse med påsken, der barna skulle til foreldrene mine og mannen min skulle jobbe. I stedet hadde jeg romaninnspurt alene hjemme med tre barn. Jeg kan love deg at jeg klaget over mer enn husarbei­det da!

Har du selv vurdert å bryte ut av forholdet?

– Nei, det vil jeg ikke si, det har handlet mer om å greie å finne en balanse der jeg ikke mister meg selv oppi alt når behovene mine ikke blir dekket. Samboeren min og jeg har vært sammen i 17 år, og det var et sjokk å gå fra oss to som slækket på sofaen til plutselig å få tvillinger. Jeg har jobbet mye med å kjenne etter hva jeg trenger. Derfor reiser jeg en del bort – med god samvittighet. Jeg tror ikke at ungene sulter om jeg reiser bort, men er jeg hjemme, tar jeg automatisk på meg koordi­neringsrollen. 

For mange kvinner holder det ikke å legge seg på sofaen eller ta et varmt bad for å slappe av, man må fysisk vekk. Mannen min har ikke samme behovet for å være alene, men han respekterer mitt behov. Selv har jeg brukt lang tid på å anerkjenne det, for jeg har skammet meg mye. Idealet i dag er jo at det alltid skal skje noe og at man skal være sammen med folk hele tiden. Familien min drar ofte på vinterferie og påske­ ferie uten meg, jeg blir igjen hjemme, og når de kommer tilbake har jeg så mye mer å gi til fami­lien. Men det var ganske skamfullt i starten å si at «jeg må være alene, jeg orker ikke å være med på ferie».

En av karakterene sliter med sårheten over å miste skjønnheten sin, og savnet av å bli begjært. Tror du det er vanlig for 40+-kvinner?

– Jeg tror at det for noen er en sorg når utseen­det begynner å forfalle, men det er nok ikke noe man snakker så høyt om. Det er lett å si at det er overfladisk, men for mange er det utseendet de har blitt bekreftet på. Jeg hørte for noen år siden om en som alltid hadde vært veldig pen, og som hadde det så tøft nå fordi menn hadde sluttet å snu seg etter henne på gata. Og jeg tenkte, det slipper i alle fall jeg å bekymre meg for. Identiteten min har heldigvis aldri vært å være pen.

Har mannen din lest boken din?

– Neeeei, han har ikke det ennå. Når han gjør det, tenker jeg det er noen gjen­kjennelige situasjoner for ham, som klagingen over rotet i boden, der han ikke skjønner hva jeg egentlig snakker om. Jeg er ikke så bekymret, det er gan­ske ufarlige situasjoner fra vårt samliv jeg har brukt.

Du spør i boken om det egentlig er mulig å leve i en familie og i et ekteskap uten å miste seg selv. Hva er svaret?

– Jeg kan nesten bli aggressiv når jeg snakker om det, for å unngå å miste meg selv er så viktig for meg. Når jeg har greid å snakke rolig om mine behov til mannen min, har han også forstått meg bedre, før ropte jeg bare «kan dere bare komme dere ut av huset» – det er jo ikke så veldig sjarme­ rende. Man må definere de behovene man har og kreve å få den plassen man trenger, uten aggresjon og anklager – det tenker jeg er oppskriften! 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...