© Trude Westby

Hvorfor er det annerledes for kvinner å ha posisjoner i offentligheten enn det er for menn?

– For meg betyr feminisme å få de samme sjansene, de samme mulighetene og den samme lønna for det samme arbeidet, sier Hege Duckert, aktuell med ny bok om norsk kvinnehistorie

8. mai 2021 av Erik Valebrokk

Norsk kvinnehistorie på 200 sider er den enkle, men udiskutabelt forklarende tittelen på Hege Duckerts nye bok. Som første kvinnelige redaktør i Dagbladet er hun også selv del av historien. 

Boken dreier seg om kvinner – kjente som ukjente – som har levd og virket i Norge de siste 150 årene, om motbør og seire, og om hvordan Norge er blitt verdens nest mest likestilte land – kun forbigått av Island. Sett gjennom Duckerts øyne har det vært en begivenhetsrik kamp. 

Men hvordan komprimere 150 års historie ned til et format på 200 sider – der det attpåtil er trykket et høyt antall bilder og skriftstørrelsen gjør boken velegnet for svaksynte? Det hjelper åpenbart at hun som journalist er vant til å få mye informasjon inn på liten plass, men likevel må hun ha gjort strenge prioriteringer. Boken kunne glatt fått tittelen Norsk kvinnehistorie på 2000 sider, så hvilke temaer føltes det vanskeligst for henne ikke å vie større plass? 

– Når du går i gang med noe du vet skal være på 200 sider, vet du at du har en begrensning. Det jeg tror var vanskeligst, var at en del enkeltkvinner burde vært med, men ikke passet inn fordi jeg gjorde så store tidshopp. For eksempel Ingrid Bjerkås som ble Norges første kvinnelige prest. Det var jo en stor ting i 1961, men jeg hoppet fra slutten av 50-tallet til 1968. Noe av motivasjonen var at jeg fikk «Kvinnenes kulturhistorie» i tre bind til konfirmasjonen min, og den var litt tung å åpne. Det jeg hadde lyst til å gjøre, var å skrive noe som var mulig for folk å åpne og begynne på, og da vet du at det er veldig mye du ikke får med deg. 

Ingrid Bjerkås til tross, adskillige andre sentrale kvinner fra de siste 150 årene er omtalt i boken. Den er delt inn i fem kapitler: «Ut av dukkehjemmet» (perioden 1870–1890), «Kampen for stemmerett» (1890–1915), «Tilbake til kjøkkenbenken» (1925–1960), «Krev din rett» (1968–1986) og «Hun eier ikke skam» (1990–2020). 

BLANT VIGELANDS KVINNER: Hege Duckert fotografert ved Vigelandsanlegget i Frognerparken.

© Trude Westby

Hege Duckert

Alder: 59.
Yrke: Journalist og forfatter. Jobber som stabssjef og rådgiver for kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen. Hun er kjent som den første kvinnelige redaktøren i Dagbladets historie og jobbet i avisen i mer enn 25 år. Tidligere kulturredaktør i NRK.
Tidligere utgivelser: Har blant annet gitt ut «Men jeg har jo ingenting å ha på meg!» (1985), «Satans kvinnfolk» (1989) og «Summen av små ting» (2018).
Aktuell med: «Norsk kvinnehistorie på 200 sider». (Kagge)

Hege Duckert dukket opp i offentligheten da hun sent i tenårene skrev i musikkavisen Puls. I 1981 begynte hun i Dagbladet, som ble hennes andre hjem i nesten 30 år. Hun ble i 1994 featureredaktør, og med det avisens første kvinnelige redaktør noensinne, i 1999 lanserte hun weekendsatsningen Magasinet, og fra 2002 til 2009 var hun Dagbladets kulturredaktør. Deretter ble hun ansatt som kulturredaktør i NRK, og de siste årene har hun vært stabssjef og rådgiver for kringkastingssjef og tidligere Dagbladetkollega Thor Gjermund Eriksen. Hun har også skrevet bøker som «Satans kvinnfolk!» (1989) sammen med Ingrid Bjørnov og Benedicte Adrian om de europeiske hekseprosessene, og «Mitt grådige hjerte» (2009), om fire kvinner hun beundrer: Billie Holiday, Frida Kahlo, Karen Blixen og Simone de Beauvoir. 

Duckert har gått grundig til verks i arbeidet med den nye boken, og i forordet forklarer hun hvordan hun har fulgt to hovedspor. «Det første handler om kropp: sex, helse, ekteskap og fødsler. Det andre handler om makt: rettigheter, utdannelse, arbeid og utfoldelse. Som en søm mellom disse to går klær og klesvask.» Stemmerett for kvinner ble for alvor et tema i Norge i 1880-årene, og i 1913 ble den allmenne stemmeretten innført. Norge var faktisk et av de første landene i verden på feltet, bak New Zealand (1893) og Finland (1906), men på andre områder har vi ligget etter de andre nordiske landene. 

– Med stemmeretten var vi tidlig ute, men hvorfor kom vi for eksempel så sent i gang med barnehageutbygging? Det er interessant for oss fordi vi ligger så langt oppe på likestillingsindeksen, bare bak Island. Jeg tror årsaken er å finne i hvordan man tenkte da arbeidsmarkedet ble vanskelig på 20- og 30-tallet. At man da var så opptatt av å prioritere forsørgere som man kalte det, altså mannlige forsørgere, som gjorde at man hadde en helt bevisst politikk på å få kvinner ut av arbeidslivet. Jeg tror det hadde mye å si for den husmorpolitikken som ble lagt, som jo var kraftigere i Norge enn den var i Sverige og Danmark, og at husmorideologien varte såpass lenge at vi kom sent i gang med barnehageutbygging.

HISTORISK: Gro Harlem Brundtlands kvinneregjering markerte et historisk veiskille i 1986, og vekket internasjonal oppmerksomhet. 

© NTB

Det var veldig overraskende for meg å lese at arbeidstakerorganisasjonen LO frontet en sånn politikk. 

– Det er jo perioder i historien man kjenner bedre til enn andre, og hele mellomkrigstiden kunne jeg lite om. At fokuset på den mannlige forsørgeren var så sterkt at fordelingspolitikken deres ikke hadde noen som helst form for kjønnsdimensjon er veldig forunderlig å se i ettertid. Det må ha vært veldig provoserende for de gifte kvinnene som ble presset ut av arbeidslivet at arbeidernes egen forening gikk inn for det. Fikk du andre overraskelser underveis? Det er vanskelig å forestille seg hvor hardt livet må ha vært, for eksempel for hundre år siden. Ikke bare for kvinner kanskje, men for kvinner spesielt, som var så rettighetsløse. 

– Hvor mye som var lover overrasket meg egentlig. Konvensjonene og holdningene var nå en ting, men også klassedimensjonene overrasket meg. Det er lett å glemme hvor utrolig forskjell det var på fattig og rik. Dette har flere sider, forklarer forfatteren: 

– De borgerlige kvinnene hadde det helt klart best, men de hadde samtidig færrest utfoldelsesmuligheter. Paradokset med at jo finere en manns jobb var, jo viktigere var det å ha en forsørget kone som «gikk på stas». Du kan si at bondekvinnene helt åpenbart var mer likestilte i lang tid. Arbeidet var organisert slik at alt på gården måtte gjøres, og så fordelte man det. Den rigide kjønnsmoralen på slutten av 1800-tallet er jo vanskelig å forestille seg. Jeg har prøvd innimellom å skrive om for eksempel hva slags klær de hadde på seg og hva slags mat man spiste, for å sette i gang forestillingsevnen. Bare det å bevege seg rundt i de kjolene og korsettene og sånn må jo ha vært så himla tungt. Det er også fascinerende hvilke vrangforestillinger man har hatt om kroppen, også blant leger. 

Når så vi en større bevissthet rundt kroppen blant leger? 

– Det er jeg ikke sikker på om jeg kan svare på, men de første kvinnelige legene begynte å praktisere på slutten av 1800-tallet, og møtte jo masse, masse motstand. Grunnen til at man fikk kvinnelige leger i det hele tatt, eller godtok at kvinner skulle bli leger, var av hensyn til de kvinnelige pasientene, at man regnet med at deres bluferdighet kunne bli krenket av menn og sånn. Det var sånn «OK, da» uten at de kunne bli kirurger, men noe kvinnemedisin kunne man gå med på. 

Duckert mener at de første kvinnelige legene bidro spesielt gjennom større fokus på hygiene, kvinnesykdommer og fødsler. 

– Man må huske på at det var en tid hvor medisinen var veldig primitiv. Det var veldig mye overtro forbundet med kroppen, og veldig høy dødelighet, og det tok lang tid før vitenskapen kom inn og var mer rasjonell. 

I arbeidet med boken har det vært viktig for Hege Duckert å gi stemme til de mer ukjente kvinnene som er del av historien: bondekoner, tjenestepiker, prostituerte, husmødre og anonyme innvandrerkvinner. Det handler likevel i stor grad om mer berømte personligheter. 

Vi møter forfattere og kunstnere som Camilla Collett, Amalie Skram, Christian Krohg, Henrik Ibsen og Aasta Hansteen, som på hver sine måter var viktige for bevisstheten rundt det å være kvinne på slutten av 1800-tallet, og ferden fortsetter med markante skikkelser som Gina Krog, Ragna Nielsen, Anna Rogstad, Betzy Kjelsberg og Katti Anker Møller, inntil stemmeretten ble allmenn i 1913. Utover i boken møter vi også heltinner som Anja Breien, Gro Harlem Brundtland, Grete Waitz, Sonja Henie, Kim Friele, Shabana Rehman og Lise Klaveness. 

ÅPNET MØDREHJEM: Katti Anker Møller åpnet et mødrehjem i Parkveien i Oslo i 1902, som ble et tilfluktssted for enslige mødre. Der kunne de oppholde seg rett før og litt etter fødselen. 

© Ukjent/ Nasjonalbiblioteket

KJENT OG UKJENT: I arbeidet med boken var det viktig for Hege å gi stemme ikke bare til berømthetene, men også til de mer kjente kvinnene som er en del av historien: bondekoner, tjenestejenter, prostituerte, husmødre og anonyme innvandrerkvinner.

© Trude Westby

Side om side med bokens helter og heltinner, har Duckert gitt plass til noen mer uttalte skurker, som professor Ernst Ferdinand Lochmann og Carl I. Hagen. I et feministisk perspektiv har begge lange synderegistre. Lochmann mente – i fullt alvor – å ha belegg for at lesing kunne være skadelig for kvinner. «Bokormer fikk hodepine, nervøse lidelser og skader på forplantningsevnen – hvis de var kvinner», leser vi, mens Hagen oppsiktsvekkende nok kunne spare seg for barnehager: 

«Den unge politikeren Carl I. Hagen debuterte på Stortingets talerstol med å advare mot offentlige barnehager. Hvor skulle pengene komme fra? Kvinner i nabolaget burde heller bytte på å passe hverandres barn, hvis noen av dem absolutt ville jobbe.»

Var det viktig for deg også å få frem disse stemmene?

– En ren heltinnehistorie blir veldig kjedelig å lese, og for å skjønne hva det har stått om har jeg forsøkt å få inn motstemmene. Jeg har også med noen kvinnelige motstemmer. De er kanskje ikke like tydelige, men kvinner har ikke alltid vært enige. Det er viktig å ikke underslå det. Det er lett å bare lage noen store mannlige skurker og noen fantastiske kvinnelige heltinner, men det er bare halve bildet, fordi man for eksempel ikke hadde fått stemmeretten uten at en del menn gikk i bresjen.

BAUTA: Camilla Collett ble enke i 1851, i en alder av 38 år, med fire sønner å forsørge, men det tok ikke motet fra henne. I 1854 og 1855 skrev hun «Amtmandens døtre», først utgitt anonymt, og resten er historie. 

© Robert Collett/ Nasjonalbiblioteket

I dag virker det fullstendig absurd å stille spørsmål ved kvinners rett til utdanning og stemmerett og barnehageplass, men det er stadig dem som utfordrer rettighetene kvinner har opparbeidet seg. Et eksempel er retten til fri abort som høsten 2013 ble utfordret gjennom Erna Solberg-regjeringens forslag om reservasjonsrett for leger som ikke vil utføre inngrep mot «sin overbevisning». 

Kampen for kvinners rettigheter er ikke vunnet? 

– Den må tas hele tiden, og den går i bølger. Du spurte meg hva som var overraskende, og det er vel også å se de bølgebevegelsene. Hver gang du tror at nå er vi enige om dette, at dette er en rettighet eller at vi er enige om at alle kan få lov til å være med, så plutselig kommer en ny bølge. Det er noe å være klar over, synes jeg. 

Det er også underlig at en kvinne i dagens samfunn ikke vil si at hun er feminist?

– Jeg stusser over det, men det kommer vel an på hva folk legger i ordet. Jeg har blitt forbauset når jeg ser unge jenter si de ikke vil kalle seg feminist for «ikke å virke vanskelige». Det er litt sånn «vanskelig, hva mener du med det?». Så er det vel noen som forbinder det med en spesiell politisk retning. For meg er feminisme i utgangspunktet å sørge for at kvinner og menn har samme muligheter, at det er et utgangspunkt, ikke for likhet, men for like muligheter. 

I ordet feminisme ligger vel en universalrett? 

– Jeg opplever det, men det tolkes veldig forskjellig

Og som du er inne på, at feminismen tillegges den politiske venstrefløyen, gjør det problematisk for enkelte å identifisere seg med den? 

– Ja, det tror jeg. Hvor identiske mulighetene mellom kjønnene enn måtte være, finnes noen grelle eksempler på at likestillingen har en vei å gå. I boken skriver Duckert om hvordan næringslivet reagerte med forbløffelse da loven om kjønnsfordeling i ASA-styrene ble vedtatt av stortingsflertallet i 2003. Næringsminister Ansgar Gabrielsen i Høyre frontet forslaget om at statseide selskap og store private bedrifter skulle pålegges å ha 40 prosent kvinner i styrene. Han møtte motstand i egen regjering, blant annet fra statsminister Kjell Magne Bondevik, men mot alle dystre spådommer fyltes plassene med tilstrekkelig mange kvinner uten særlige problemer da forslaget ble vedtatt. 

«I vanlige norske aksjeselskaper står det ikke like bra til», skriver Duckert. Mange hadde trodd skjevfordelingen blant kjønnene i aksjeselskapenes styrer og ledelse ville endre seg naturlig etter ASA-lovgivningen, men nei. «I 2020 hadde 86 prosent av de 200 største selskapene i Norge mannlig toppleder.» – Det er åpenbart at man velger fra en litt for liten talentbase. Det vil alltid være en naturlig variasjon, men når det er så dominant som 86 prosent kan man tenke at talentbasen er for liten eller at noe i systemet ikke fungerer så godt, som gjør at en del flinke kvinner ikke kommer til, sier Duckert.


Les også:
Mone B. Riise: Jeg fikk livet i trynet ganske tidlig

PÅ HEKSEJAKT: En noe yngre Hege Duckert i 1989 sammen med Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov. Sammen ga de ut boken «Satans kvinnfolk!» om heksejakt og slike ting. 

© NTB

«Det må ha vært veldig provoserende for de gifte kvinnene som ble presset ut av arbeidslivet at arbeidernes egen forening gikk inn for det»


Må politiske beslutninger til, en ny lovgivning? 

– Jeg tror det aller viktigste er gode nok ordninger rundt for eksempel småbarnsfamilier. Jeg tenker det er viktigere med pushet derfra, at du i utgangspunktet stiller likt og at det er mulig å melde seg på, og så tror jeg det er viktig å undersøke hva de usynlige mekanismene som stopper det er, at man er oppmerksom på dem og diskuterer dem. Derfor synes jeg en dag som 8. mars har en funksjon. Det gir anledning til å diskutere de tingene. 

Din egen arbeidsplass da? Når får NRK sin første kvinnelige toppleder? Du er rådgiver for kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen, men det ville vel vært like naturlig om det var omvendt. 

– At han var rådgiver for meg? Ha-ha-ha! Ehhh ... hva skal jeg si til det? Altså, i NRK har vi ikke et kjønnsproblem. Det er god kjønnsbalanse, og det er også en god kjønnsbalanse blant lederne. Vi har andre typer mangfoldsutfordringer. Men hvorfor er det jeg som er rådgiver for ham og ikke han som er rådgiver for meg? Vi har jo jobbet sammen før. Det er vel en blanding av evner og preferanser og ønsker i livet. 

Hvordan opplevde du kjønnsutviklingen fra du startet i Dagbladet til du sluttet nesten 30 år senere? 

– Det var en enorm forskjell. Da jeg begynte var det få jenter, ingen kvinnelige sjefer. Jeg husker jeg ledet et prosjekt for å få flere kvinnelige ledere. Da var ambisjonen 20 prosent, og det var ikke lett å oppnå. Det må ha vært på 90-tallet, og det er forbløffende å se hvordan utviklingen har vært. Og i dag er det en kvinnelig sjefredaktør. I mediene har det vært en kjempeutvikling. Det er kvinnelige sjefredaktører, politiske redaktører, de er synlige, og de har makt.

Flere jenter enn gutter tar høyere utdannelse i dag. Hva tror du det skyldes, at man har mulighetene til det? 

– Ja, det tror jeg. Men altså, utdannelse er jo 99 prosent en fordel. Noen kvinner har en tendens til å tro at hvis de bare tar ett kurs til så vil de bli kvalifisert til noe. Det hadde vært fint om kvinner oftere hadde sagt at «vet du hva, jeg tror jeg tar det vikariatet selv om jeg ikke er superkvalifisert.»

Hva kan vi si om «flink pike-syndromet»?

– Som en eller annen sa, «det er enda en måte å gjøre det feil på». Samtidig tenker jeg at «flink pike-syndromet» også er en anklage om at du er for flink, du jobber for hardt. Det kan også være en måte å utdefinere deg på, at du ikke er blant de kule gutta. Det er en dobbelthet i det. Men skulle man sagt noe til yngre jenter, er det «ta deg tid, du får mange sjanser til å omdefinere deg selv og livet og yrkeskarrieren, så ikke stress så fælt». 

Likestillingskampen har fremdeles utfordringer. Hvilke ser du som de viktigste? 

– Jeg tror de viktigste er de grunnleggende, altså like muligheter, at du har et lovverk som beskytter deg, at godene i samfunnet er noenlunde likt fordelt. Men jeg tror kanskje det man skal være mest oppmerksom på, er det som ulmer under overflaten. Holdningene, backlashene, de rare tingene som kommer herfra og derfra. Hvorfor er det annerledes for kvinner å ha posisjoner i offentligheten enn det er for menn? Hvorfor får du en annen type reaksjon? Hvis man ser på netthets, ser man at menn får mer enn kvinner fordi de stikker hodet mer frem, men de får nesten alltid motbør på meningene sine som tross alt er lettere å takle enn når du får det på utseende eller på personlighet.

Kvinner utsettes for en seksualisert angrepsmetode, rett og slett? 

– Ja, sånn er det, bekrefter Duckert, og følger på: – Helene Uri har gjort en opptelling av forholdet mellom hvor mye menn og kvinner omtales i media. At det er så stor forskjell som to tredjedeler mot en tredjedel, også over tid, er fascinerende. Det har kanskje litt som du sier å gjøre med at menn stikker hodene mer frem?

– Ja, og det er grunn til å rette en appell til kvinner om at hvis de mener at det skal være mer likestilt, så må man tørre å stikke hodet sitt frem. Man må tørre å få kritikk, og uttale seg om ting man ikke er hundre prosent sikker på, gå litt lenger ut på grenen.

BOKAKTUELL: «Norsk kvinnehistorie på 200 sider», Kagge Forlag, 399 kr.

© Kagge Forlag

Menn gir nok mer faen? 

– Ja, men å gi mer faen kan læres. Det er fremdeles en sosialisering som gjør at mange kvinner er mer engstelige for å bli tatt på ting. 

Årsaken kan vel også ha å gjøre med at kvinner blir angrepet på usaklig grunnlag: «Dette skal ikke du bry det søte lille hodet ditt med» og frem til den veldig seksualiserte hetsen? 

– Det er derfor det er så viktig å følge med på disse angrepene. All form for netthets er for jævlig og noe man burde kjempe mot, men å observere forskjellene og diskutere dem, har en betydning. Arbeidet med «Norsk kvinnehistorie på 200 sider» ble svært personlig da Hege Duckert oppdaget at hun hadde en oldemor med redaktørbakgrunn, Kamilla Berg. 

– Det er et paradoks at vi nesten ikke vet noen ting om henne. Det jeg visste var at hun drev bokhandel og at hun hadde et trykkeri, men jeg hadde ingen anelse om at hun hadde hatt noe med en avis å gjøre og i hvert fall ikke at hun hadde vært redaktør. Da jeg i sin tid ble den første kvinnelige redaktøren i Dagbladet, fikk jeg ganske mye oppmerksomhet rundt det, og allikevel sa ikke en gang moren min fra om at vi hadde en kvinnelig redaktør i familien. Nå er moren min død, så jeg kan ikke spørre henne, men jeg lurer på om hun enten ikke visste det eller ikke tenkte over det.

I den grad Hege Duckert tvilte på sitt eget prosjekts legitimitet, ble tvilen feid til side nå. 

– Man stiller seg alltid spørsmål når man går inn i store prosjekter om det er et behov for dette, er historien egentlig fortalt allerede? Men hvis ikke jeg kjenner historien til kvinnene i min egen familie, tror jeg kvinnehistorien er underfortalt ganske mange andre steder også. Etter at boken kom ut har jeg fått noen henvendelser fra fjerne slektninger som vet lite grann mer, som at oldemoren min fikk sitt første barn som 18-åring og flyttet hjemmefra for å slippe unna en dominerende far, og antagelig giftet seg i hurten og sturten. Men det mest sentrale, hvorfor hun skilte seg og hvordan hun virket som redaktør, kan ingen fortelle meg. Har årsaken vært at man skammet seg over at hun skilte seg?

Du er så vidt innom skam i boken. Det er interessant hvordan det går på hersketeknikker, at man påfører skam. Det har kvinner alltid blitt utsatt for.

– Man kan lure på hva som har vært de sterkeste motkreftene i utviklingen, lover eller skam? Særlig hvis man tenker på alt som har med å få barn utenfor ekteskap å gjøre, hvordan det har ødelagt liv. Det handler først og fremst om økonomi, men også i veldig stor grad om skam.

Det er mye å si om koronaen og at kvinners rettigheter står i fare. Hva skjer? 

– Da må jeg ta forbehold om at dette ikke er mitt fagfelt, men det jeg har lest av de som driver kjønnsforskning på dette, tyder på at de er veldig bekymret. Det er to årsaker. Det ene man lurer på, er om det er tilbakeslag for likestillingen fordi kjønnsrollene blir litt endret. Man vet at kjønnsroller setter seg i alle overganger: når man flytter sammen og når man får barn. Når du fra den ene dagen til den andre skulle undervise barna dine hjemme for eksempel, ser man at det skjedde noe rart i familier, at man rykket litt tilbake til start. 

– Det som vel er mer alvorlig, er at vi har snakket innmari mye om de sårbare barna, ikke så mye om de sårbare kvinnene, fortsetter Duckert. 

– De som har vanskelige relasjoner hjemme, de som er utsatt for vold og så videre, har hatt et veldig tøft år, særlig fordi de også har fått den samme beskjeden som alle har fått om ikke å belaste helsevesenet. Sånn jeg oppfattet det, sier krisesentrene at de har fått færre henvendelser enn antatt, samtidig som all forskning viser at under denne typen kriser er situasjonen verre for de sårbare. Det vil antageligvis si at en del ting har gått under radaren

HELT SKAMLØST: De moderne foregangskvinnene Nancy Herz, Sofia Nesrine Srour og Amina Bile kjent for boken «Skamløs», som tar til orde for en ny kvinnerolle i muslimske miljøer. Foto: NTB

I andre deler av verden er det vel enda mer alvorlig? 

– Det er klart. Jo dårligere sikkerhetsnett og velferdsstat, jo verre er det. 

I et globalt perspektiv kan du vel si at problemene vi strevde med for 100 år siden, strever man fremdeles med andre steder? 

– Absolutt, og akkurat det er noe av nytten ved å kunne litt historie. For meg blir det sånn at jeg ser noen mønstre og tenker at «jøss, hørte jeg ikke om det her forleden?» Ja, sånn var det i Norge for 150 år siden. Hva har vi gjort for å endre det? Hvordan kan man tenke seg å endre det? Hva kan vi bidra med? Også for mange kvinner med innvandrerbakgrunn kan det være lang vei å gå i jakten på de samme mulighetene som menn – og i deres tilfelle ofte de samme mulighetene etnisk norske kvinner har. I boken berører Duckert blant annet Iman Meskinis hijabkledde rollefigur Sana i tv-serien «Skam», og trekløveret bak boken «Skamløs», Nancy Herz, Sofia Nesrine Srour og Amina Bile, som arbeider for å finne sin plass mellom trangsynte religiøse miljøer og det moderne Norge. 

Hva kan gjøres for å hjelpe norske kvinner med innvandrerbakgrunn? 

– Jeg tror å bli mer kjent og synliggjøre dilemmaene, men også å ta innover seg at mange av debattene er mer nyanserte enn vi kanskje liker å tro, som for eksempel hijab-debatten. Det er en utrolig vanskelig debatt, men vi må høre etter hva kvinner med minoritetsbakgrunn selv sier. Jeg ble veldig fascinert av de «skamløse jentene». Alle tre har gått med hijab, to av dem har kastet den, men det har de gjort når de selv har villet det. De har mottatt like mye hets for å gå med hijab som å ikke gå med hijab, og det er interessant. Det jeg opplever at de sier, er «skap et rom hvor det er greit å kle seg og være som man selv vil, for hvis ikke du gjør det, så skyver du folk ut i skyttergraver». 

Etter å ha fordypet seg i 150 år med kvinnehistorie er det maktpåliggende å stille spørsmålet: Hvilke kvinner har inspirert Hege Duckert spesielt? 

– Å bli kjent med Katti Anker Møller var en stor inspirasjon. Jeg visste hvem hun var, men jeg kjente ikke så mye til historien hennes. Jeg visste ikke hvor radikal og tøff hun var, at hun i en tid hvor stortingsmennene diskuterte det romantiske ved å bli mor, kjempet for mødrehjem og for alle barns rett til fars navn og arv. Det har vært den største inspirasjonen i arbeidet med boken. Ellers må jeg nevne Anne Grete Preus. Hun var en stor inspirasjon da jeg var ung og jobbet med musikk fordi hun rommet så mange roller. Hun var så åpenbart en kvinnelig artist å se opp til, og ga en opplevelse av at du kunne være så mye forskjellig.

Les også: Hvordan motivere seg selv

Seneste

Kanskje er du også interessert i...