– Jeg innså at jeg brukte minst én time daglig på sosiale medier, fastslår hun. – Det blir altfor mange timer i løpet av et år.
Beslutningen om å melde seg ut av det digitale fellesskapet begrunnet den tidligere AP politikeren i sin faste spalte i Aftenposten. Da hadde hun regnet ut at dersom hun passerer 90 år, som hun håper på, ville hun ha sølt bort hele på to av disse årene på å skrolle formålsløst på en skjerm:
«Likevel skjer det gang på gang. Jeg har fri og skal lese noe jeg har gledet meg til. Skrive noe genialt. Endelig bli god i sjakk. I stedet sitter jeg der som en løk og skroller på telefonen mens følelsen av å være et ubrukelig menneske vokser eksponentielt».
Marianne innrømmer at det var frykten for å bli fullstendig isolert som gjorde at hun lenge kviet seg for å melde seg ut av Facebook. Som hun konstaterte: «Et menneske uten FB-profil er et mindre tilgjengelig menneske. Skal man virkelig være den særingen som må ha spesialskrevet invitasjon til bursdag sendt per e-post fordi man har et så beskyttelsverdig og sart sinn at man ikke tåler å ha en FB-profil? Kan man i det hele tatt forvente å bli invitert til noe som helst igjen da?»
MER AVLOGGET: Marianne føler hun har bedre kontakt med omgivelsene som avlogget.
Noen måneder senere kan hun fornøyd oppsummere:
– Det er mulig at det har foregått en hel serie med fester og feiringer jeg ikke har vært en del av, men det lever jeg i så fall i lykkelig uvitenhet om. Overraskende nok har jeg en følelse av å være tettere koblet på mine faktiske venner enn før. Den direkte kontakten har fått mer plass. Venner og familie ringer eller sender en personlig melding for å invitere til bursdag i stedet for å legge meg til på et Facebook-event. Det er skikkelig fint.
Det tok også veldig kort tid før jeg sluttet å tenke noe særlig over hva som foregår på Facebook. Det føles helt irrelevant, på samme måte som jeg ikke er opptatt av hva som foregår i andre rom som jeg ikke befinner meg i. Noe av det beste er faktisk følelsen av å bestemme selv.
Etter at jeg slettet, er det mange som har sagt til meg at de gjerne skulle fulgt mitt eksempel, men at det ikke er mulig på grunn av jobben, foreldregruppen til klasse 8B, informasjon fra borettslaget og så videre. Men det er faktisk ingen som kan kreve at du skal være en del av metasfæren mot din vilje. Har du utbytte av Facebook og har lyst til å være der, er det flott. Men føler du at det stjeler tid og oppmerksomhet, og har lyst til å kvitte deg med hele greia, så et det både lov og mulig. Jeg kommer i alle fall ikke til å logge meg inn igjen.
Mens Marianne Marthinsen bare har tilbrakt noen måneder utenfor det digitale felleskapet, slettet forfatter Agnes Ravatn sin Facebook-konto allerede i 2011. I sin skrivehytte midt ute på sauebeitet på gården hvor hun bor sammen med familien, har hun heller ikke tilgang på internett. Det gir henne rolige arbeidsøkter uten forstyrrelser, og hun har ikke angret et sekund:
– De fleste avtaler i lokalmiljøet, som når det er fotballtrening og så videre, inngås via grupper på Facebook. Jeg er den eneste som må få beskjeder som sms, noe som aldri har vært et problem. For meg har det vært lurt helt å stenge av tilgangen til det som tar mest tid. Å bruke arbeidsdagen på å motstå å åpne Facebook, brenner mye energi og krefter som trengs til å utføre andre oppgaver. Jeg tror det er lurt av alle som jobber på kontor, å begrense sin egen tilgang til nettet.
