Tanker om Korona: 7 kjente kvinner om da Norge stengte

Den 12. mars klokken 18.00 ble Norge stengt:

– I dag kommer regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid. Tiltakene kommer til å ha stor innvirkning på vår personlige frihet, sa statsminister Erna Solberg på tidenes mest sette pressekonferanse her i landet.

Dagen etter ble alle skoler og barnehager stengt, og de som kunne måtte jobbe hjemme. Siden har korona-pandemien preget alle nyheter og livene vårene helt ned på det mest personlige plan.

Det er rart å leve midt i det man vet vil bli stående som en historisk hendelse for all fremtid. Men hva har det gjort med oss og måten vi tenker og lever på?

Vi har tatt en uformell stikkprøve blant noen av Norges mest kjente damer, men vil også veldig gjerne høre fra dere Tara-lesere! 

Hvor var du da Norge stengte ned, og hvordan har det vært for deg å leve midt i et verdensomspennende og historisk drama som dette? Skriv til oss på mail [email protected] innen 1. juli.

Vi trekker ut tre av dere som får hver deres lekre goodiebag. 

HELENE SANDVIG (51), PROGRAMLEDER NRK: 

Hva drev du med da Norge ble stengt?

– Jeg drev rundt i den daglige hverdagsstrømmen med full jobb og familieliv. Vi jobbet mot publisering av femte og siste sesong av NRK-serien «Helene sjekker inn». Vi priset oss lykkelig over at alle opptak var i boks. Hadde lockdown skjedd noen uker før, hadde det fått store konsekvenser for serien.

Hva har vært den største overgangen for deg?

– At vi som familie måtte være intenst hjemme hele døgnet. Vanligvis flakser vi rundt hit og dit alle sammen, og spesielt tenåringene i huset. Nå var vi stuck, men det ble hyggelig. Vi fikk mange møtepunkter i løpet av en dag. Felles lunsj i ny og ne og en god prat over tekoppen.

Hva er det beste du har brukt tiden din på nå?

– Jeg har vært mer i stallen enn jeg pleier. Kostet, spadd møkk, stelt med hestene. Det har vært en deilig frihetsfølelse disse ukene selv om jeg har jobbet.

Har du lært noe nytt om deg selv?

– Jeg innser at jeg liker veldig godt fleksibilitet ved når og hvor jeg jobber. Å få bestemme mer over det selv gjør meg mer motivert, kjenner jeg. 

Har du lært noe du tar med deg videre?

– Jeg tror denne tiden har åpnet øynene på flere enn meg for at det å jobbe ikke behøver å bety at du trenger å være fysisk til stede hele tiden.

Jeg har jobbet med digitale kommunikasjonsverktøy som jeg ikke hadde prøvd før, men som funket som bare det. Det vil jeg ta med meg videre.

Å oppdage at tenåringen i huset fant roen hjemme, var fint å se. De slapp å jage ut, være der det skjer, være redde for å gå glipp av ting. Jeg innser at det er viktig å holde på rutiner, selv når hverdagen blir veldig annerledes. Jeg er et vanedyr. Har stått opp til samme tid og holdt meg aktiv som før.

«Jeg har åpnet øynene for at det å jobbe ikke behøver å bety at du er fysisk til stede»

Hva har du savnet mest?

– Å sitte tett rundt langbordet med gode venner, lene meg inntil, gi gode klemmer, bare være nær uten å tenke på meteravstand. Jeg har savnet å være sammen med kollegene mine som er verdens beste, selv om jeg innser at jeg ikke trenger å se dem hver dag.

Hva gleder du deg mest til å gjøre når Norge sakte åpner opp?

Invitere folk på fredagspizza og øl, slippe å sitte ute og fryse på kafé.

Jeg og alle andre har kjent på hvordan det føles å være litt isolert fra omverdenen. Jeg har tenkt mye på de som føler det sånn hele tiden, eller i lange perioder av livet sitt. Mennesker med alvorlig sykdom på sykehus, folk som sliter psykisk. Jeg har virkelig stor respekt for det mange må tåle.

Hvor er det første stedet du vil reise til når grensene åpner igjen?

– Synes egentlig det er deilig å vite at jeg bare skal på ferie i Norge i år. Har ikke en lengsel etter å dra et bestemt sted utenfor Norges grenser. Men vi har en drøm om å reise til Afrika. Målet var å gjøre det til jul, men nå blir det utsatt og det er helt greit.

Hvordan ser kalenderen din ut fremover?

– Vi er i farta for å finne ut hva vi skal lage nå som «Helene sjekker inn» har hatt sin siste sen- ding. Jeg håper vi skal klare å forme en ny og viktig serie som det norske folk vil bli like glad i som «Helene sjekker inn».

SILYA NYMOEN (42), ARTIST: 

Hva drev du med da Norge stengte?

– Jeg hadde akkurat begynt på trioturné og hadde spilt kvelden før, men så måtte vi plutselig avlyse resten av turneen. Jeg ble skikkelig lei meg av det, og var lei meg og skuffa ganske lenge egentlig.

Hva var den største overgangen for deg?

– Å innse at jeg ikke kunne gjøre noe med dette her, at alle jobber og reiser og alt bare poff, borte vekk. Det var vanskelig å akseptere i begynnelsen.

Hva er det beste du har brukt tiden din på?

– Jeg har måttet stoppe opp, og det har egentlig vært litt fint også. Roet helt ned, men også fått rydda i skap og bod og overalt, ha ha. Sånn skikkelig. Har jo hatt tid til å være kreativ med å skrive ny musikk, men jeg har ikke vært der i hodet mitt. Jeg ville ha noe konkret å gjøre, så har jeg heller malt en vegg, liksom.

Har du lært noe nytt om deg selv?
– Tja, jeg har vel lært at det er ok å bare være. Det må ikke skje noe hele tida.

Har du lært noe du tar med deg videre?

– Jeg har lært meg å bli litt mer tålmodig og aksepterende for at ting er som de er noen ganger.

Hva har du savnet mest?

– Å spille konserter. Selv om det er fint å få rydda, så har jeg savnet det å spille live skikkelig og gjøre jobben min. Og så har jeg savnet å møte venner, bare gå ut på middag og være sammen.

Hva gleder du deg mest til å gjøre når Norge sakte åpner opp?

– Jeg gleder meg til å jobbe og komme tilbake til alle prosjektene som har blitt utsatt. 

«Alle jobber og reiser og alt bare POFF, borte vekk. Det var vanskelig å akseptere i begynnelsen.»

Hvor er det første stedet du vil reise til når grensene åpner igjen?

– Jeg skulle egentlig til Lisboa i påsken, men det måtte vi jo avlyse, så jeg har lyst til å dra dit når alt åpnes opp.

Hvordan ser kalenderen din ut fremover?

– Nå er jo ting i min bransje fortsatt litt usikkert, men hvis ting går etter planen, skal jeg gjøre litt forskjellig. Jeg skal spille inn en tv-programserie med veldig gøyale folk. Jeg skal være heks i «Reisen til Julestjernen» på Folketeateret – vi begyn- ner prøver på det nå snart. Det blir forhåpentligvis premiere på et par filmer jeg har spilt i. Og så håper jeg at vi får spilt konserter både i sommer og til høsten! Så nå gleder jeg meg veldig til alt! 

GRY BLEKASTAD ALMÅS (50), PROGRAMLEDER «URIX» PÅ NRK: 

Hva drev du med da Norge stengte?

– Da var jeg hjemme og administrerte fire prosesser parallelt: Jeg prøvde å få den eldste sønnen min hjem fra Colombia og forsøkte å gjøre det beste ut av en gjesteløs bursdagsfeiring for datteren min.

Så måtte vi også ta stilling til utsettelse av min første bok, «Norbritannia – en reise i det norske Storbritannia». Den skulle egentlig lanseres i slutten av mars, og det var vondt, men nødvendig å sette utgi- velsen på vent. Nå gleder jeg meg vilt til å få den ut over sommeren.

Og så ble det nok en utsettelse for meg de dagene i mars. Vi var klare for å lansere nye «Urix» på NRK1 onsdag 18. mars, men premieren ble utsatt en uke. Siden da har vi heldigvis vært på lufta med ukentlige utenrikssendinger, noe som kanskje er viktigere enn noen gang, slik verden har sett ut de siste ukene.

Hva har vært den største overgangen for deg?

– Jeg opplever egentlig ikke veldig stor overgang. Det er mer bruk av hjemmekontor, mindre offentlig transport og betydelig mer skog og mark. Den største utfordringen jobbmessig, er at flere av korrespondentene våre ikke kan være i sine dekningsområder på grunn av koronasituasjonen. Men det gjør at vi må være mer kreative og finne nye løsninger for å få reportasjestoffet vi trenger, og det har vi ikke vondt av.

Hva er det beste du har brukt tiden din på?

– Familien og skogen. Jeg har vært så mye på tur at jeg har pådratt meg en betennelse, men det er det verdt. Skogen er påfyll av energi og terapi for det meste.

Det har vært en travel tid jobbmessig, men jeg opplever likevel at vi har hatt mer ro og tid sammen hjemme. Ingen trenger å stresse av gårde for å rekke jobb, skole eller trening, og alle har hatt tid til å følge sitt eget tempo. Jeg er heldig som har store og selvstendige unger, og tror at vi har sluppet unna mange av utfordringene småbarnsfamilier har hatt i denne perioden. 

«Vi må være mer kreative og finne nye løsninger, og det har vi ikke vondt av» 

Har du lært noe nytt om deg selv?

– Jeg synes det har vært interessant å erfare hvor fort vi endrer tankesett. Mange av de tiltakene vi nå har vendt oss til, ble tidligere ansett som hysteriske. Hvem hadde trodd at håndhilsing eller klemming skulle bli ansett som en risiko?

Det gikk overraskende fort å aksepterte avstand som en nødvendighet. Og da reagerte jeg med sjokk over at venner i utlandet fortsatt gikk på kino og kjøpesenter, mens de syntes vi i Norge var hysteriske. Noen uker senere var det vennene mine som var sjokkerte over å høre at nordmenn var sosiale utendørs.

Det er blitt veldig tydelig hvor fort vi lar oss påvirke og endre. Men hvordan vi blir påvirket, avhenger nok av hva slags tillit vi har til de som påvirker oss. Hvor gode vi opplever at argumentene er, hvor mye vi stoler på informasjonen vi får.

I Norge har vi relativt stor tillit til lederne våre, og vi gjør stort sett som vi blir bedt om. Men noen vil selvsagt gjerne opponere litt også. I denne situasjonen har jeg ikke tilhørt dem.

Har du lært noe du tar med deg videre?

– Jeg tror vi har lært å sette mer pris på ting vi kanskje har tatt for gitt tidligere. Frihetene vi vanligvis nyter her i landet. Naturen rundt oss. Jobb og inntekt. Trygghet. Han som sitter i kassa på butikken. Hun som tømmer søpla, så det ikke hoper seg opp. De som på kort tid lagde digitale skoleopplegg. De som risikerer å bli smittet for at vi andre skal føle oss trygge.

Dessuten har jeg blitt enda gladere for å ha en familie rundt meg, venner og et godt bomiljø. Jeg har tenkt mye på de som ikke har det. De som bor alene eller i skadelige familier, de som mangler nettverk, de som bor trangt eller er fattige. Det vi nå opplever som en felles krise, blir en dobbel, og kanskje ensom krise for mange av disse. 

Hva har du savnet mest?

– Jeg har egentlig ikke savnet så mye, men gleder meg til å se venner og familie på mer normale måter. Vi har tross alt vært heldige med årstiden, det har vært mange muligheter til å gå turer sammen eller ha avstandsbesøk i hagen. Så jeg har fått tilfredsstilt det sosiale behovet. Men det var synd vi ikke fikk feiret sønnens 18-årsdag med den graden av brask og bram han hadde fortjent, eller datterens konfirmasjon. Men sånn er det. Vi tar det igjen senere. Det blir også bra med litt kulturelle opplevelser igjen, men i denne peri- oden har jeg kost meg med masse bra britisk krim, så jeg har ikke lidt noen nød.

Hva gleder du deg mest til å gjøre når Norge sakte åpner opp?

– Å kunne invitere til eller delta på sosiale sammen- komster med flere enn fem. Å gi folk en klem, men det skjønner jeg må vente ennå en god stund. Å kunne invitere flere enn to personer rundt bordet i «Urix»- studio. Å få gitt ut boka mi.

Hvor er det første stedet du vil reise til når grensene åpner igjen?

– Jeg gleder meg til norgesferie i år, selv om det ikke var plan A. Kanskje hytta blir mitt første reisemål? Så avhenger første utenlandsreise av tidspunktet det blir aktuelt å reise på. Jeg tenker at det kan være fornuftig å begrense utenlandsreisingen til nødvendige reiser i første omgang. Men det er nok bare et spørsmål om tid før det blir en nødvendighet for meg å reise til Storbritannia igjen.

Hvordan ser kalenderen din ut fremover?

– Med skrekkblandet fryd skal jeg altså debutere som forfatter over sommeren. Jeg ble ferdig med boken «Norbritannia – en reise i det norske Storbritannia» i vinter, men måtte utsette lanseringen på grunn av pandemien. Bokarbeidet har vært en utrolig interessant og morsom prosess, og jeg gleder meg veldig til å få dele boken med folk.

Så har vi altså nylig lansert et nytt «Urix» på NRK1. Hver onsdag frem til sommeren sender vi halvtimes lange utenriksprogrammer der jeg er programleder. Det fortsetter vi med til høsten. Da er det også valg i USA, og jeg skal være med på både løpende dekning av valgkampen, duellene mellom presidentkandidatene og selve valgdøgnet. Så det blir en veldig spennende høst!

ELSE KÅSS FURUSETH (39), KOMIKER: 

Hva drev du med da Norge stengte?

– Redaksjonen og jeg holdt på å lage lørdagsprogram fra hjemmekontor. Vi står ikke akkurat på lista over funksjoner som er kritiske for samfunnet. Vann og avløp trumfer kødd og fleip. Hvor viktig er et «tøyseprogram» når nasjonen, for å ikke snakke om verden, er i krise, liksom?

Men vi var heldige som fikk lov til å fortsette å lage program med avstand og uten publikum. Det ga i hvertfall meg en slags mening i tilværelsen, å kunne prate med folk. Det var såpass tidlig i ned- stengingen at jeg ikke hadde kommet helt i badekåpemodus ennå, og hadde kanskje ikke helt forstått alvoret.

Fredag den 13. mars snek jeg meg på et besøk til bestemor før landet gikk heeeelt i lockdown. Som det svake barnebarnet jeg er, så hadde jeg med meg Fjorland-middag. Ingen av oss visste da at det skulle bli den første av ca. 3000 sånne for henne. Heldigvis er bestemor fan av alle Fjordland- middagene, unntatt lapskausen, den har hun fått en liten overdose av.

Hva har vært den største overgangen for deg?

– Å være alene på dagen. Jeg kan jo ikke klage, men jeg trives kun alene på do.

Hva er det beste du har brukt tiden din på?

– Jeg har malt soveromstaket svart. Ikke akkurat en verdenssensasjon, men det er nydelig for søvnen. Som å sove i en kiste hver natt, bare at jeg får lov til å stå opp igjen om morgenen. 

Har du lært noe nytt om deg selv?

– At jeg er privilegert, og til syvende og sist ikke så viktig. Jeg hadde en mistanke om sistnevnte, og har nå fått det bekreftet, ha ha.

Har du lært noe du tar med deg videre?

– Opinion utførte en undersøkelse for likestillingssenteret, og svaret var klart. Covid-19 har medført at kvinner tar en mye større andel av hjemmeoppgavene enn før Covid-19. Det har blitt spekulert i om muligens koronaen fører til en mer bærekraftig utvikling, men jeg er tvilende om man ser det i et rent likestillingsperspektiv. Med mindre man tenker på 1950-tallet som bærekraftig.

Ja, jeg vet jeg er litt spekulativ her nå, men jeg liker å være spekulativ. Jeg kommer ikke til å gi meg med det første. Når jeg dør håper jeg det står «Spekulativ til det siste» på gravstøtta. Uansett. Det er en enorm innsats som legges ned av kvinner på for eksempel hjemmekontor om dagen. Såpass stor at vi kan klappe litt, faktisk.

Eller vet du hva? Vi dropper den klappinga. Klapping som valuta har jo falt kraftig i verdi gjennom koronaen. Akkurat som den norske krona. Det har gått inflasjon i klapping, rett og slett. Alle som har gjort noe positivt, har blitt klappa for.

Det er verdens kjedeligste belønning også. Klapp. Det er under diplom, nesten. No offence til menn, men det er faktisk mer slitsomt med hjemmekontor om du er dame. I hvert fall nå om dagen.

Før koronaen var det nok ganske likt for begge kjønn med hjemmekontor, om man ser bort fra at det er litt færre kvinner enn menn som unner seg en liten blund og ei ørlitta pornopause midt på dagen. Kanskje i omvendt rekkefølge.

Men nå om dagen er det en del faktorer som gjør det vanskeligere å være dame. Og da tenker jeg ikke først og fremst på at boxershorts og morrasveis ikke er gangbart videomøteantrekk for damer. Kravene til oppgavene du skal løse på jobben er nesten de samme som i februar 2020, men kravene til oppgavene du samtidig skal løse hjemme, ligner mer på de kravene til konene til gutta i «Mad Men». Men jeg er jo lite representativ her. Å bo alene kan være litt ensformig, det er ikke akkurat noe surpriseparty, men det er ikke så mye krav akkurat. 

Hva har du savnet mest?

– Jeg tok meg i å savne ting som kom helt bardust på. Vet du hva jeg savna mest i starten? Å kjøre buss! Og jeg kjører ikke så mye buss en gang, men herreguuud som jeg fikk lyst til å kjøre buss. Buss full av folk. Kjøre frem og tilbake gjennom byen. Døgnet rundt. Og selv om det var ledige plasser i bussen, så drømte jeg om å sette meg kliss inntil folk og skravle høl i hue på dem og håndhilse på hver nye passasjer:

«God dag, god dag noble herre. Hyggelig å hilse på deg. Nå gleder jeg meg til en hyggelig tur. Hvor skal du av, da? Her, ja. Jeg skal tilbake igjen, så da ses ikke vi mer i dag. Adjø.»

«Jeg har lært at jeg er privilegert og til syvende og sist ikke så viktig» 

ELISABETH ANDREASSEN (62), ARTIST: 

Hva drev du med da Norge stengte?

– Jeg spilte for utsolgte hus i «Chess» på Folketeateret i Oslo.

Etter en fantastisk premiere 13. februar var vi godt i gang og hadde det helt vidunderlig sammen. Jeg spiller dommeren som alltid har vært en mann, men i denne oppsetningen er det altså en kvinne, og det synes jeg var spennende.

Hva var den største overgangen for deg?

– Det var å plutselig gå fra den ene dagen med full aktivitet, et fantastisk ensemble og fulle hus hver kveld, til en total stillhet, usikkerhet og isolasjon fra alle.

Hva er det beste du har brukt tiden din på?

– Jeg har maur i buksa, så helt stille har det ikke vært. Man får finne på det som er mulig å gjøre.

Sammen med min samboer startet jeg med å rydde kjelleren som jeg har tenkt på i flere år. Det var en lettelse å få kontroll på hva som er der. Det blir Vestkanttorget og salg når den sjansen kommer tilbake. Mine døtre og jeg pleier å ta en eller to lørdager der i året.

Også har jeg trent. Både med egen PT og med turer i skog og mark.

Ellers har jeg bakt deilige speltbrød og laget hjemmelaget mat med gode råvarer. Det er egentlig fint å ha god tid til slike gjøremål. Jeg har hatt godt av å ha så god tid til hverdagen. Jeg har slappet av og fått tid til å tenke mer enn ellers.

Jeg og samboeren min har bodd på hytta siden det ble lov, og hagen her er blitt helt nydelig. Vi har også fylt opp med ved til vinteren. Det er deilig å jobbe ute. 

Hva gleder du deg mest til å gjøre når Norge sakte åpner opp?

– Å klemme.

Hvor er det første stedet du vil reise til når grensene åpner igjen?

– Glem Syden. Jeg vil til bestemor. I Bærum.

Hvordan ser kalenderen din ut fremover?

– Det blir programlederjobb i «Reiseradioen» i hele sommer. Og så sender vi jo «The Kåss Furuseths» podkast hver søndag som vanlig. Og til høsten begynner «Kåss til kvelds» igjen. 

«Jeg har hatt godt av å ha god tid så lenge» 

Har du lært noe nytt om deg selv?

– Ikke så mye nytt, men jeg har hatt godt av å ha god tid så lenge. Da har jeg tenkt og planlagt prosjekter som kommer til sommeren, men også bare slappet av med lesing og tid ute i naturen.

Hva har du savnet mest?

– Jeg har savnet døtrene mine. Vi har pratet på telefon og sett hverandre gjennom vinduet utenfor leiligheten min. Der lagde jeg vafler og serverte ut gjennom kjøkkenvinduet. Det ble flere slike koselige stunder med kaffe og vafler.

Etter hvert da det ble lov med 5 personer sammen, kunne vi av og til samles på hytt, og det var helt fantastisk å få ha dem i nærheten igjen. Nå savner jeg mest å klemme dem sånn som vi alltid gjør. 

Hva gleder du deg mest til å gjøre når Norge sakte åpner opp?

– Det er vel å være så klok at man tar det veldig forsiktig – til tross for at man føler at mye blir åpent. Det å invitere familien på et koselig restaurantbesøk der vi kan prate og ta et glass vin, ser jeg frem til. Og så gleder jeg meg til å invitere på middag hjemme rundt kjøkkenbordet. Det har jeg savnet, venner rundt bordet.

Hvor er det første stedet du vil reise til når grensene åpner igjen?

– Jeg har ikke så stort behov for å reise med en gang, men en tur til Gøteborg blir det. Jeg har både familie og nære venner som jeg gjerne vil besøke der.

Hvordan ser kalenderen din ut fremover?

– Anita Skorgan og jeg skal ha et sommmershow på Park Hotel i Sandefjord. Vi har snakket om dette i et par år, men ikke hatt tid før nå. Vi gleder oss veldig til premieren 26. juni. Og så kommer nok «Chess» i gang igjen i september. Vi håper i hvert fall inderlig på det. Alle fulle hus har blitt avlyst i vår. Tragisk, men sånn er det for alle. 

NINA LYKKE (55), FORFATTER: 

Hva drev du med da Norge stengte?

– Jeg surret rundt som vanlig. Sto opp, gikk tur i skogen, tømte og fylte oppvaskmaskinen, gikk ut med søpla, lagde mat, spiste, ryd- det, kastet, ga bort ting på Finn.no, kjøpte ting på Finn.no, så på tv, gikk og la meg og våknet og begynte om igjen.

Hva var den største overgangen for deg?

– Jeg har vært frilanser siden 1989, hatt hjemmekontor siden 1994 og har voksne barn. Derfor har jeg ikke merket noe som helst til korona. Moren min døde i november i fjor, og det har vært det store for meg denne vinteren og våren. Siden november har jeg stort sett bare ryddet etter hennes liv.

Hva er det beste du har brukt tiden din på?

– Å rydde. Problemet er at man aldri blir ferdig. Det finnes alltid en pose til.

Har du lært noe nytt om deg selv?

– At jeg aldri kommer til å bli ferdig med å rydde.

Har du lært noe du tar med deg videre?

– Jeg har lært at rotet og kaoset er fornybare ressurser som vokser i det stille mens du sover. Derfor blir du aldri ferdig å rydde. 

«Moren min døde, jeg har ikke merket noe som helst til korona» 

Hva har du savnet mest?

– Speltmel. At det ble tomt for speltmel så fort i butikken. Toalettpapir kan jeg forstå, men speltmel? Jeg har begynt å bake surdeigsbrød, og spelthvetemel gjør at deigen hever ekstra bra. Muligens er dette bare reklame og innbilning. Vanlig hvetemel hever sikkert like bra. Kanskje vil vi om kort tid le av hvordan vi holder på med speltmel nå.

Hva gleder du deg til å gjøre når Norge sakte åpner opp?

– Ta nattoget til Bodø. Det skal jeg gjøre i august. Da skal jeg være med på Hamsundagene. Nattog er det beste som fins.

Hvor er det første stedet du vil reise til når grensene åpner igjen?

– Da vil jeg ta tog eller buss til København der min eldste datter bor. Dessverre går det ikke lenger nattog dit.

Hvordan ser kalenderen din ut fremover?

– Foruten Hamsundagene på Hamarøy i august, skal jeg også være med på «Ord i Grenseland» i Fredrikstad i september, på Odda-symposiet i oktober og på SILK-festivalen i Skudeneshavn i november. Jeg håper alt dette blir noe av i forhold til korona-situasjonen. Hvis ikke fortsetter jeg bare å rydde. 

LENE WIKANDER (51), TARA-SKRIBENT: 

Hva drev du med da Norge stengte?

– Den 12. mars hadde jeg brukt dagen til å stresse rundt på et utendørs, afrikansk marked på Zanzibar. Afrika er vant med epidemier, kan sitt smittevern og Covid-19 kom sent og har spredt seg tregt på dette kontinentet, så folk opptrådte med behersket uro. Derfor ble kontrasten stor da jeg et par døgn senere landet på Gardermoen og ble møtt av Heimevernet og livredde nordmenn.

Men da Erna sto på talerstolen 12. mars, handlet jeg altså inn tørrvarer på markedet sammen med Mustafa Ali som driver Shwari Tours; vår lokale samarbeidspartner når jeg og Merete Stubhaug arrange- rer jenteturer til Zanzibar med Kaftankraft. Han har et nydelig bush-hus med stråtak og utsikt over havet, så planen vår var å bunkre inn og holde oss der ute til dette var over. 

Hva var den største overgangen for deg?

– På veien til Mustafas bush-hus, snakker jeg med bekjente og det blir klart at Zanzibar vil stenge ned hele flyplassen og ikke kan garantere hjelp hvis ikke utlendinger kommer seg ut i tide. Under et døgn senere sit- ter jeg som sild i tønne med harkende og hostende passasjerer på vei til Addis Abeba som var første stopp på en melkerute gjennom verden.

Utrolig nok ble jeg ikke smittet av korona, men jeg har en liten personlig teori om at det kanskje skyldes at jeg allerede har hatt Covid-19 da jeg ble angrepet av en vanvittig dobbeltsidig lungebetennelse med 6 ukers påfølgende hoste og pustebesvær i Etiopia tidligere i år. Den som lever får se.

Har du lært noe nytt om deg selv?

– Selvfølgelig skulle jeg helst vært denne pandemien foruten. Nå bor jeg på en liten hybel i Oslo på ubestemt tid i stedet for i Mustafas eksotiske bush-hus eller mitt eget vakre hjem på verdensarvslisten i det gamle sultanatet, og vel- dig mye er usikkert.

Men noen ganger er det kriser som skal til for å tenke uten- for boksen. Så etter at det verste sjokket la seg, tok jeg kontakt med Sisters in Business i Oslo. De er en systue og et sosialt entrepenørskap som bygger arbeidsplasser for innvandrerkvinner.

Farzaneh og Sandra fra SiB var blant annet på «Lindmo» i april fordi de har jobbet med å sy smittefrakker til helsevesenet.

SiB er kvinnesolidaritet i praksis. Dette er damer som alle kommer fra land med lange og stolte kaftantradisjoner. Og siden mange har spurt om det er mulig å få kjøpt kaftaner utenom turene våre, tenkte vi; hvorfor ikke designe en liten og eksklusiv kolleksjon silkekaftaner sammen med SiB?

Så nå er jeg plutselig blitt kaftandesigner og jobber for å få kolleksjonen vår klar for salg i juli. Det er det med livet; man vet aldri hva som venter rundt neste sving. Det viktige er å ikke la seg overvelde, men bruke en slik krise som en unik mulighet til å tenke helt annerledes og nytt. I hvert fall når man er så priviligert at man har reelle muligheter til det. 

Har du lært noe du tar med deg videre?

– Det er to ting jeg har lært av pandemien som jeg vil ta med meg videre. Først og fremst hvor vanvittig privilegerte vi er her i Norge når en krise som dette rammer. Det er så viktig å sette ting i perspektiv. I mange land er den verste konsekvensen av korona å dø av sult, det vil aldri skje i Norge.

Også har jeg lært at det av kriser og kaos kan fødes de vakreste ting. Hadde det ikke vært for koronaen, ville vi aldri ha tenkt på å sette i gang denne drømmen i silke som vi nå skaper sammen med Sisters in Business.

Hvordan ser kalenderen din ut fremover?

– Jeg gleder meg faktisk til å feire sommeren i Grimstad, slik jeg alltid gjør, men denne gangen iført egendesignet silkekaftan mens jeg planlegger våre neste jenteturer til Zanzibar når dette er over. Også jobber jeg selvfølgelig med en spennende, ny Tara-serie.