Mélissa DaCosta er Frankrikes bestselgende og kanskje mest ukjente forfatter

Mélissa Da Costa, merk deg navnet. Frankrikes mestselgende, og kanskje mest ukjente forfatter. Hun skriver følelsesladet, uten store ord, men med dyp innlevelse når tragedier skjer. Vi lever stadig mer i en individualistisk livsstil, og vi ser den andre veien når vi står overfor tragedier, sier det nye litterære stjerneskuddet.

«Dagene som kommer» er en rørende historie om Amande fra Auvergne, en kvinne som mistet alt men som lot tiden læge alle sår. Boken minner oss om essensielle menneskelige verdier og de evige temaene om hva livet handler om.

De forlot min verden så brutalt begge to den samme natten, og fra det øyeblikket opphørte den tjueni år gamle verdenen jeg levde i, pustet i, våknet i, å eksistere.

Mélissa Da Costa, hovedpersonen Amande, hvordan vil du beskrive henne?
– Hun er en 30 år gammel kvinne fra Lyon. Hun er gravid, men blir utsatt for en ulykke der hun mister sin mann og babyen. Helt fortvilet barrikaderer hun seg i en liten landsby i Auvergne, uten mobiltelefon. Hun avskjærer seg fra verden, men vi blir vitne til hennes gjenfødelse til årstidenes rytme takket være kontakt med naturen.

Amande sørger og gir seg alenetid. Kan du fortelle om hennes sinnstilstand?
–«Dagene som kommer» begynner med setningen: «Det livet tar, det gir det også tilbake». Dette er ideen bak historien som omhandler den mest forferdelige tragedien av alle: å få din bedre halvdel og barnet ditt, ditt eget kjøtt og blod, tatt fra deg. Bokens budskap er: du kan lide det verste, men du kan holde på andre ting som livet fortsetter å gi deg, som familie, venner, ro og ikke minst et hjørne av naturen. Hele historien til boken kan oppsummeres i denne setningen: "Se på alt du har mistet, men se på alt du fortsatt kan elske ved livet". Amande vil fortsette livet sitt ved å observere naturen, som viser henne at naturen består av sykluser av ting som dør og gjenfødes. Budskapet i denne setningen er at livet er en rekke tap og gjenfødsler.

Amande rømmer til den franske landsbygda, i Auvergne, for å helbrede seg selv. Hva er det med naturen som healer?
– Det vesentlige er i enkelhet: en blomsterbukett, lyden av vindklokker, fullmånen som lyser opp og en katt som adopterer oss... Selv i mørket er det lysglimt for alle som vil se dem.

Hun oppdager hagearbeid som en måte å fokusere på. Forbindelsen med våre hender til jorden, hva skjer?
– For meg er det en måte å konkretisere følelser på, for noen ganger er vi for mye i hodet. Slik Amande kaster seg ut i hagearbeid, er det også en måte for henne å begynne på nytt, og å ta seg av noe her og nå etter at hun mistet både babyen og mannen sin.

Amande lager personlige ritualer som en måte å koble seg på. Kan du beskrive hvorfor du integrerte disse ritualene i historien?
– Da jeg satte meg inn i Amandes tilstand og prøvde å forstå hva slags sorg hun gikk gjennom, skjønte jeg at det eneste som kunne holde henne i live og til slutt gjøre henne lykkelig, var å bli opptatt av noe nytt og lage ritualer for seg selv uten å måtte tenke på andre.

Romanen reiser flere åndelige spørsmål, som om mennesker har en sjel. Det beskrives samtaler om buddhisme og hinduisme. Føler du at moderne mennesker har et behov for å koble til noe som er større enn dem selv?
– Jeg tror vi lever i et samfunn som vil unngå å forholde seg til døden. Når noen døde i gamle dager, ble den døde kroppen liggende hjemme i noen dager, hvor alle som ville kom for å se den, og for å våke over den. I dag blir liket fjernet innen i løpet av en time, og plassert i et likhus. Tidligere fikk man tid til å observere sorg, som varte i opptil en uke. Folk tok seg tid til å snakke om og fordøye dødsfallet. I dagens samfunn vil vi ofte ikke liket, vi har kun noen dager fri når en kjær person dør, og så må vi tilbake på jobb. Alt gjøres for å skjule at de eldre blir tvunget til å dø på aldershjem for at vi ikke skal se degenerasjonen av kroppen, mens vi før levde i en kultur der døden var allestedsnærværende. I dag virker døden veldig skremmende fordi vi skjuler den så mye.

I dagens samfunn, med klimakrise, tragedier i Middelhavet og så videre, trenger folk feel-good historier som snakker om døden uten å tynge den, og som snakker om håp og skjønnhet. Jeg synes disse bøkene fungerer bra fordi de svarer på et behov for å snakke om vakre ting, håp, gjensidig støtte, solidaritet og gjenfødelse, som alt er med på å forandre vårt individualistiske samfunn. Vi lever stadig mer i en individualistisk livsstil, og vi ser den andre veien når vi står overfor tragedier.

Venner og familie, tålmodighet, kjærlighet og omsorg. Kanskje det mest helbredende når det gjelder. Hva synes du om mennesker og fellesskap?
– Det er avgjørende for meg, og jeg ser det med suksessen til bøkene mine: de skaper et fellesskap av mennesker som til slutt har gått gjennom de samme opplevelsene som mine karakterer, eller identifiserer seg med dem. Det å vite at andre mennesker forstår hva man har gått gjennom er som magi og den beste kuren for å bli bedre. Jeg tror at vi trenger hverandre i dette livet!

Ideer og kreativitet, hva betyr alt i ditt eget liv?
– Å skrive er for meg (og har vært siden jeg var barn) en magisk kraft som gjør at jeg ikke kan forbli fastlåst til en enkelt eksistens, en enkelt virkelighet, men kunne leve tusen liv og oppleve gjennom fiksjon alt verden har å by på, det verste så vel som det beste.
Å skrive er en måte for meg å leve sterkere på, med flere eventyr, prøvelser, møter, opplevelser, samt historier om vennskap, kjærlighet, være mann, kvinne, eldre, ung og så videre. En magisk kraft som gjør meg umåtelig glad!

Å bli mamma, påvirket det skrivingen din?
– Det har påvirket skrivingen min i den forstand at jeg får mindre tid til å skrive. Men ideene jeg har nå har bare blitt større, noe som jeg har en ekte følelsesmessig opplevelse av å se imot. Jeg tror det har beriket mitt forfatterskap, og det førte til at jeg skapte «La faiseuse d’étoiles» (Stjernemakeren), en historie jeg skrev til min førstefødte og som nå er publisert hvor alle midlene går til UNICEF.

Har du selv en hage?
– Jeg har en stor hage i huset mitt, og det er en måte for meg å gjenopprette kontakten med jorden, men også for å være i kontakt med familien min. Vi har hagestell som en felles aktivitet, og jeg elsker det!

Din inspirasjon, hvor kommer den fra?
–Det har alltid vært enkelt, helt siden jeg var 7 år. Jeg har alltid hatt så mange ideer. Det betyr ikke at jeg kommer til å ta alle i bruk, for av 50 ideer skal jeg bare utvikle og fullføre en. Men det er sant at når det kommer til ideer, så tvinger jeg dem ikke frem. Og nå, ettersom jeg er i forkant av å skrive romaner, er fordelen at jeg ikke føler meg presset. Jeg bestemmer meg bare og alt kommer til meg. Jeg skriver fordi jeg vil, for nytelsens skyld.

Har du et ritual for din skriveprosess?
– Jeg foretrekker å jobbe i fred og ro, helt isolert ved skrivebordet mitt. Jeg pleide å kunne skrive uansett hvor bråkete det var i rommet, eller på toget, men jo eldre jeg blir, dess mer trenger jeg å være for meg selv i det stille, uten støy, med dempet belysning, gjerne stearinlys eller en lampe med varmt lys, og muligens noe eteriske oljer. Skrivingen blir da nesten et meditativt øyeblikk.

Hva er en vanlig dag for deg?
– Dagene mine er ganske normale. Jeg får barn på skolen, og jeg er vanligvis hjemme for å skrive om morgenen når min nyfødte tillater meg det. På ettermiddagen drar vi til parken, jeg skriver, og vi tilbringer familietid om kvelden. Jeg har et veldig vanlig liv – den eneste forskjellen er at jeg får gjøre det jeg brenner for, å skrive! Avslutter Mélissa Da Costa.