Kaja Nylund brøt med sekten hun vokste opp i og ble suksessforfatter

Du har skrevet 101 bøker på under 9 år. Hvordan greier du å være så produktiv? 

– Det er dette jeg brenner for, det er dette jeg vil. Da er det mer en livsstil enn arbeid. Jeg er dessuten svært glad i gamle dager og historien vår – samfunnet og menneskene som levde før oss. Hvordan levde de, hvordan var de? Og så er det jo dette at vi er like, hjertene våre er de samme som alltid, men vi preges av arv og miljø. Det å få lov til å blande to lidenskaper og kunne leve av det, gir en utrolig inspirasjon til å fortsette. Og ikke minst mange trofaste lesere som heier på meg underveis, og som jevnlig sender meg tilbakemeldinger på bøkene, er stor motivasjon.

Men for å klare å skrive så mye handler det også om å være strukturert og ha god selvdisiplin. Ingenting kommer av seg selv, og det lærte jeg tidlig. Det er jeg som må bidra hvis noe skal skje. Da kan jeg ikke sitte og vente verken på inspirasjon eller at bøkene skal skrive seg selv. Jeg planlegger bøkene nøye i forkant, gjerne 1–2 år i forveien. 

Jeg har lest at du har en liten rutine når du har sendt av gårde et manus ...? 

– He-he, ja, for hvert innsendte manus tar jeg en piruett på gulvet. Det har sannelig blitt noen nå! Det er godt ikke alle snurringene er tatt på én gang, for da hadde jeg blitt svimmel. 

Hvor henter du inspirasjon til bøkene? 

– Først og fremst finner jeg inspirasjon i musikk, og jeg bruker det som det viktigste verktøyet når jeg skriver. Musikk er en lidenskap også, så jeg er ganske avhengig av å ha noe på øret underveis. Det hjelper meg å fange en stemning det er lettere å beskrive i etterkant. En sang kan bli en karakters personlighet. Når jeg skal skrive om h*n, og spiller den sangen, da trer personligheten sterkere frem. Det kan gå fem år uten at jeg hører en sang jeg spilte da jeg skrev en bok, men når jeg hører den, vet jeg nøyaktig hvilken bok jeg skrev. 

Ellers lar jeg meg inspirere av gamle fotografier, malerier, steder jeg besøker og naturen rundt meg. Vi er friluftsmennesker som elsker blant annet å fiske, og jeg henter mye inspirasjon enten jeg står ved et fiskevann i Troms eller ved ei lakseelv i Finnmark.

Du har hatt mange forskjellige jobber før du ble fulltidsforfatter. Fortell kort om dem. 

– Jeg begynte å jobbe da jeg var seksten år gammel. Det startet med sommerjobb på et rorbuanlegg i Lofoten. Da jeg var i slutten av tenårene og ikke visste hvordan jeg skulle komme i gang som forfatter, prøvde jeg mye forskjellig, fra dagmamma til butikkjobb, for å se om det var noe jeg kunne falle til ro med. Jeg gikk to år på fotolinjen på Lofoten folkehøgskole, som var to helt fantastiske år, men de dempet ikke drømmen om å skrive. Da jeg flyttet til Oslo i 2006, endte jeg til slutt opp som logistikkmedarbeider på Sentraldistribusjon etter forskjellige Manpower-oppdrag da jeg var ny i byen. Det ble åtte år på Sentraldistribusjon, og jeg trivdes godt der – jeg jobbet med bokretur, så det var bøker overalt! Et drømmested for en som meg, med andre ord. Så forfatterdrømmen vokste jo bare. 

Hvordan ble du forfatter? 

– Allerede i 2005 begynte jeg å sende inn manus til forskjellige forlag, men ble refusert. Et forlag ga meg faktisk en konsulentuttalelse, og jeg fikk blod på tann. Da jeg sendte inn en serieidé til daværende Schibsted rundt 2006, var de interessert, og jeg husker ennå de gode ordene fra e-posten jeg fikk. Det ga meg nytt mot, men det året flyttet jeg til Oslo og måtte etablere meg med jobb først. Jeg skrev likevel, og tok opp tråden et par år senere. Da hadde Cappelen Damm utlyst en manuskonkurranse som jeg ble en av fem finalister i. Det ble ikke noe av den serien, men i stedet fikk jeg igjen kontakt med Schibsted, og jeg sendte inn forskjellige utkast før jeg fikk grønt lys til å fortsette. Dette var i 2010, og sommeren 2013 ble serien lansert. «Rebekka» ble en umiddelbar suksess, noe som overgikk alle mine forventninger. Ut på høsten kom en annen karakter til meg, og tok så mye plass at jeg begynte å skrive på den historien også. Da hadde jeg i tillegg til dette full jobb. «Rebekka» hadde blitt til på ettermiddager, helger og ferier. Sommeren 2014 gikk jeg ned i stilling på jobb samtidig som jeg fikk kontrakt på serien «Perlemor». Samme høst gikk jeg ut i permisjon, som endte med at jeg sa opp jobben og ble forfatter på heltid. Sommeren 2015 ble «Perlemor» lansert, og da var jeg dobbeltskrivende forfatter, og jeg elsket det virkelig og elsker det fortsatt. Det er dette som er mitt kall. Den lykken jeg følte da jeg kunne sette meg til å skrive hver morgen når jeg sto opp, kan ikke beskrives.

Du bor selv i Paris med din motefotograf-mann, men den nye romanserien din er lagt til Salten i ditt eget hjemfylke, Nordland. Hvorfor nettopp dit? 

– Jeg er så glad i Nordland og Lofoten at det ikke var til å unngå. Denne biten av landet vårt er jo en del av meg fortsatt. Valget falt derfor naturlig på Salten, som er en del av Nordland, men samtidig ikke Lofoten, der mine tre andre romanserier har handling fra. Jeg liker kontrasten mellom Paris og Nordland, begge steder eksotiske og spennende på hver sin måte

Du vokste opp i sekten Guds menighet. Hvordan var det? 

– Jeg hadde en trygg og fin oppvekst i menigheten, men det ble problematisk for meg å bli værende fordi jeg stilte spørsmål til mye ved troen. Parallelt følte jeg meg ufri siden jeg ikke ville kunne utfolde meg og gi meg hen til historiene mine da vi i menigheten helst ikke skulle lese romaner. De var ikke sett på som åndelig oppbyggende. Nå er dette rundt 20 år siden. 

Bøker, film, tv, musikk og organisert idrett var ifølge menigheten forbudt. Hvordan opplevdes det? 

– Jeg skjønte aldri hvorfor det skulle være restriksjoner omkring det. Vi kan jo tro uavhengig av hva vi gjør, men det handlet jo om ikke å dyrke andre ting for mye, og for ikke å falle for fristelser som ledet oss bort fra Gud. 

Spesielt romaner ble sett på som syndige ...? 

– Romaner kunne inneholde elementer som ondskap og erotikk og tema som kom i strid med de ti bud og vår egen lære. 

Men bøker var likevel veldig viktig i oppveksten din? 

– Vi fikk lov av foreldrene våre til å låne bøker og filmer på biblioteket. Bøkene betydde enormt mye for meg. Jeg leste alt jeg kom over. Å leve seg inn i andre univers utvidet horisonten min, og det var bra for meg. Dessuten var det med på å inspirere meg til å ville skrive selv.

Jeg har lest at du var mye redd for å havne i helvete ...? 

– Ja, skriften var klar på at vi ville havne i helvete hvis vi ikke lot oss omvende. Jeg husker jeg tenkte veldig mye på denne omvendelsen. Hvordan skulle den føles? Om jeg av oppriktig hjerte fulgte alle ønskelige anbefalinger, ville jeg merke den da og bli fylt av noe opphøyet? Jeg som elsker musikk klarte å ofre tre uker uten å høre på noe. Så sprakk jeg. Det skjedde heller ikke noe med omvendelsen, så jeg tenkte at Gud så i hjertet mitt at jeg ikke mente det på ekte. Jeg trodde ikke nok. Men det var altså ikke sånn at jeg var redd konstant, det lå mer i bakhodet og dirigerte meg, hva jeg tenkte, sa og gjorde. 

Du hadde en skjellsettende opplevelse før du brøt med menigheten. Hva skjedde? 

– Det var da jeg innså at jeg ikke lenger bar noen frykt i meg. Jeg var ikke lenger redd for dommedag, og hva som eventuelt kunne skje med sjelen min om jeg døde. Det var enormt befriende. Jeg forlot menigheten på grunn av at jeg ikke trodde på læren og fordi jeg møtte han som skulle bli mannen min. 

Ja, hvordan møtte du egentlig ektemannen din? 

– Vi møttes gjennom nettsamfunnet Blink, som var tilkoblet Dagbladet. Dette var i 2005. Jeg gikk på fotolinja på folkehøgskolen, og vi ble bedre kjent i 2006 mens han var i New York og assisterte en fotograf der. Jeg skjønte etter hvert at han var mannen for meg. Det var en magefølelse jeg fikk. Jeg bare visste at han var riktig for meg

Dere ble samboere uten å ha møtt hverandre. Hvordan opplevdes det? 

– Bård skulle bosette seg i Oslo og etablere seg som motefotograf etter månedene i New York. Vi ble enige om at vi skulle flytte sammen, så jeg pakket kofferten min og reiste i slutten av august 2006. Da hadde han fått ordnet med en leilighet på Uranienborg i Oslo. Det var en ettroms på 22 kvm. Jeg husker godt møtet med ham på Oslo S, jeg var så nervøs at jeg var kokvarm. Til sommeren har vi vært sammen i seksten år og gift i ni av dem.

Hvor viktig var han for deg da du forlot familie og menighet? 

– Han var kjempeviktig. Jeg var så forelsket at jeg kunne ha fulgt ham til månen, men han ble jo den som også fikk meg til endelig å rive meg løs. Med ham åpnet en helt ny verden seg opp. Jeg er så utrolig takknemlig for ham og for at det skjedde. Jeg har aldri vært i tvil om at valget jeg tok, var riktig for meg. 

Hvordan opplevdes bruddet emosjonelt? 

– Jeg var så klar for det at det føltes befriende. Jeg hadde behov for avstand i tiden etter at jeg flyttet til Oslo. Og har i ettertid ikke forsøkt å nærme meg noe religiøst og ser vel på meg selv som ateist. 

Du har syntes det har vært vanskelig å snakke om oppveksten i og bruddet med sekten. Hvorfor det? 

– Det er fordi jeg vet at det finnes mennesker som ikke vil at menigheten skal ha noe søkelys på seg. Samtidig som jeg mener at jeg fritt bør kunne dele min livshistorie. Jeg snakker jo aldri ut fra annet enn mitt eget ståsted.

Emilie i den nye bokserien din gjorde motsatt av deg, hun forlot Paris til fordel for Nord-Norge. Hvorfor dette grepet? 

– Det er disse røttene våre. Selv om jeg i perioder av året bor i Paris, er jeg uendelig glad i Lofoten og NordNorge. Jeg ville derfor skrive om ei som hadde reist ut, og som så vender tilbake. For å komme «hjem» og møte kjærligheten til landskapet og Nordland. Du kan ta en jente ut av Nordland, men du kan ikke ta Nordland ut av jenta. 

Har du og Emilie noen likhetstrekk? 

– Det finnes en del av Emilie i meg, men det er nok den indre meg som speiler henne mest. Selv er jeg langt mer introvert, men jeg har et rikt indre liv. Vi går begge våre egne veier, og vi er viljesterke. 

Det er sagt om deg at livet ditt er like dramatisk som bøkene du skriver. Hva tenker du selv om det? 

– Det har jeg aldri tenkt på, men jeg har reflektert over ungjenta som satt hjemme på pikerommet og leste bøker og drømte stort. Tenk om jeg hadde visst det som femtenåring, at om tyve år sitter du i Paris og er forfatter? Jeg hadde kanskje ikke trodd på det – selv om jeg visste hva jeg skulle bli, og at jeg ikke kom til å gi meg før jeg hadde klart det.