"Jeg trodde virkelig på fortellingen om at Albania var det frieste landet i verden"

Alder: 43 år.

Bor: I London.

Familie: Gift med Jonathan, tre barn på 12, 7 og 5 år.

Yrke: Professor i politisk teori ved London School of Economics. Forfatter, journalist og spaltist.

Sosiale medier: Facebook og Twitter: @lea_ypi.

Hvorfor skrev du denne boken? Følte du at det var på tide å fortelle din unike historie på en personlig måte?

Det startet egentlig ikke som min historie. Meningen var å skrive en akademisk bok som skulle handle om oppfatningen av frihet i liberal og sosialistisk tradisjon. Familien oppholdt seg i Berlin da jeg hadde tatt meg fri for å skrive den. Så kom pandemien, og mine muligheter for research ble svært begrenset. Bibliotekene var stengt, og alle konferanser ble kansellert. I sin isolasjon løp de tre barna mine omkring i huset. Når jeg ikke underviste dem, gjemte jeg meg i et lite kott. Det var det eneste stedet de ikke kom på å lete etter meg.

I utgangspunktet satt jeg i dette kottet og skulle skrive en filosofisk bok om frihet. Det slo meg snart at frihet i denne perioden var noe ganske konkret og personlig. Å sitte i et kott og skrive er et signal om at noe er galt i verden når det gjelder frihet. Pandemien fikk meg til å skjønne at det er holdeplasser i historien hvor du erfarer frihet ut fra et helt personlig perspektiv. Jeg husket også at det i min oppvekst i Albania var mange restriksjoner. Etter hvert som jeg skrev, ble ideene til mennesker. Slik ble dette en bok om mennesker og livene deres, og hva ulike mennesker tenker om – og hvordan de opplever – frihet.

Så det er forklaringen på tittelen «Fri»?

– Både tittel og bok kom til meg underveis. Det var ikke jeg som bestemte meg for å skrive en bok om mitt eget liv. Jeg var mer opptatt av hvordan skape mening i en verden som føles uvirkelig. Samtidig ble det viktig for meg å skrive om Albanias historie som annerledesland.

– Du beskriver deg selv som et barn som elsket Stalin. Hvordan var det mulig?

– I min barndom hadde jeg to onkler som jeg ikke var i familie med. Den ene var sovjetiske Josef Stalin og den andre var Enver Hoxha, den kommunistiske diktatoren som styrte landet fra 1945 til han døde i 1985. Jeg vokste opp i en tid da Albania var et av de mest isolerte landene i verden. Landet var også det fattigste i Europa. Det var ikke bare isolert fra Vesten, men også Sovjetunionen. Senere ble kontakten med det kommunistiske Kina brutt. Staten rettferdiggjorde isolasjonen ved å si at dette var frihetens pris. For å ta vare på befolkningen måtte vi stå alene. Jeg var bare ti år da Berlinmuren falt i 1990. Tre måneder senere kom den store endringen til Albania. Barn tror på de historiene som blir fortalt. Jeg trodde virkelig på fortellingen om at Albania var det frieste landet i verden.

– Din egen kjernefamilie besto av dine foreldre, en yngre bror og din farmor. Inntrykket fra boken er at det var en trygg og harmonisk familie?

– Den var i hvert fall så harmonisk som det kan være når mennesker med ulike personligheter bor under samme tak. Vi hadde våre konflikter, men hjemmet var stort sett preget av en kjærlig atmosfære. Menneskene rundt meg gjorde sitt beste for å gjøre meg tilfreds, til tross for mange ytre begrensninger. Jeg var for eksempel ganske sær i matveien. Det lille jeg spiste, var ikke alltid lett å få tak i. Foreldrene mine dro ofte langt av gårde, og sto i kø for å skaffe meg det jeg ønsket. Maten var rasjonert. Jeg nektet å spise fetaost, men ville ha det vi kalte gulost. Faren min trålet landsbyene omkring Tirana for å skaffe meg ost. Jeg spiste heller ikke syltetøy, og ville bare ha honning. De anstrengte seg betydelig mer enn det som var vanlig blant albanske foreldre. Jeg tror det hadde med å gjøre at de selv vokste opp under trange kår. De ønsket at min bror og jeg skulle få det så mye bedre enn de hadde det.

– Du innrømmer at du allerede som barn følte at noe ved deg var annerledes. Hva bunnet det ut i?

– Det skyldtes blant annet alle mysteriene i mitt liv. Som barn snakket jeg fransk, ikke albansk. Min farmor, som bodde sammen med oss, snakket nemlig fransk med meg. Dette var et mysterium. Min farmor var ikke fransk. Hun snakket språket med aksent. Hun hadde aldri vært i Frankrike, og hadde ikke en eneste fransk slektning. Farmor var født i Tessaloniki. Frem til 1912 var byen en sentral det av Det osmanske riket. Der vokste farmor opp i en aristokratisk familie. Å snakke fransk var en vesentlig del av hennes klasseidentitet.

– Du var svært knyttet til din farmor, og har dedisert boken til henne. I etterordet skriver du at du savner henne hver eneste dag. Kan du fortelle litt mer om henne?

– Farmor var det viktigste mennesket i mitt liv. Hun var også den som hadde mest innflytelse over meg som person fordi foreldrene mine var svært travle. Under kommunismen var både menn og kvinner hardt arbeidende. Mor og far var stort sett på jobb. Derfor var det farmor som tok seg av oss barna. Fordi hun hadde vokst opp i en aristokratisk familie, var hun en sammensatt karakter. Da Det osmanske riket kollapset, ble det dannet flere nye stater på Balkan. Farmor dro til Albania. Hun var nok mest på jakt etter en ny identitet etter at det meste hadde falt i grus. Snart giftet hun seg med min farfar, som var sosialist. Da kommunistene kom til makten i 1944, ble han fengslet. Der satt han i 15 år. Min farmors tilværelse hadde brått endret seg fra et privilegert liv i luksus, til å bli enslig mor og gift med en politisk fange.

– Du fikk ikke vite at han satt i fengsel før i 1991?

– Fortellingen som ble servert meg, var at han var en betydelig forsker ved et universitet. Farmor besøkte ham i fengselet et par ganger i året for å gi ham mat og andre ting han trengte.

– Din farmor må ha vært en sjeldent sterk person?

– Hun var en kvinne med en sterk personlighet og en solid moralsk kjerne. For henne var frihet noe som ble formidlet gjennom hennes karakter, hennes handlinger og hvilke ord hun brukte. Etter at jeg ble innlemmet i min families mange hemmeligheter, spurte jeg henne om hvordan hun kunne takle alle vanskeligheter og all undertrykkelse. Hun svarte at hun aldri følte seg undertrykket. Hun var alltid fri, enda hun på en måte var den mest undertrykte av alle. Foreldrene mine hadde tross alt vokst opp under kommunismen. De kjente ingen annen virkelighet.

Farmor, som i sitt tidligere liv for eksempel kunne reise til Milano bare for å se en operaforestilling, levde nå fullstendig isolert fra omverdenen. Hun forklarte meg at frihet henger sammen med verdighet, og verdigheten er noe ingen kan ta fra deg.

– Begge dine foreldre var godt utdannet?

– Ja, men de fikk aldri de jobbene de var kvalifisert for. De kom begge fra familier med anti-kommunister. Mors familie eide store landeiendommer som ble konfiskert under kommunismen. De var opprinnelig en del av det velstående borgerskapet. Fars familiehistorie var enda mer komplisert. Hans bestefar Xhafer Ypi var i en kort periode, fra 1920 til 1921, statsminister i Albania. Etter at Italia hadde okkupert Albania under andre verdenskrig, ble han regnet som fascist, en slags Quisling. Selv om min far hadde samme navn, ante jeg ikke at vi var i slekt. Xhafer Ypi den eldre ble aldri nevnt i min familie, og jeg ble oppdratt til å forakte ham.

Forhistorien gjorde at begge mine foreldre hadde det som i Albania gikk under betegnelsen «dårlig biografi». Og det var biografien som bestemte hva du fikk lov til å studere ved universitetet. Moren min ønsket å studere litteratur, men endte opp som mattelærer. Faren min ønsket derimot å studere matematikk. Han ble skogforvalter.

– Albania ble kalt «det siste røde fyrtårn i Europa. Kan du forklare hva det innebar?

– Historien som ble fortalt, var at Albania var det eneste sanne kommuniststyrte land i verden, og ingen satellittstat under Sovjetunionen, slik de andre østblokklandene var. Albania trakk seg ut av forsvarsalliansen Warszawapakten i 1961, og landet ble fullstendig isolert. På skolen lærte vi at Albania var det lille landet som kjempet mot alle imperialistiske stater. For et barn var det en fengslende historie. Vi var superheltene.

– 1991 ble et skjebneår for Albania etter at demonstrerende studenter rev ned statuen av Enver Hoxha. Du beskriver det som et sjokk?

– Sjokket skyldtes at det skjedde så plutselig. Ved en tilfeldighet snublet jeg over demonstrasjonen, og jeg hørte alle disse menneskene rope «frihet og demokrati». Jeg skjønte ikke hvorfor de ropte. Vi hadde jo allerede frihet og demokrati.

Studentprotesten startet som en kamp for bedre økonomiske forhold, men utviklet seg snart til et krav om politisk mangfold. Det endte med at styresmaktene lovte å innføre frie, demokratiske valg.

– Da ble du innviet i familiens mange hemmeligheter?

– I oppveksten skjønte jeg ikke hvorfor de hele tiden snakket om at den og den befant seg på et universitet. I virkeligheten satt de i fengsel.

– Og du innså at hele din barndom var basert på løgn og fortielser.

– Det var svært forvirrende. Dette har gjort meg mistenksom til alt mennesker forteller meg, og jeg har vanskelig for å tro på det de sier. For meg har det medført at jeg hele tiden gransker mange og ulike kilder. Jeg vil alltid ha kjennskap til flere sider av en sak. Det var årsaken til at jeg valgte å studere filosofi.

– Så erfarte du at du egentlig kom fra en meget velstående familie. Moren din fikk flere av sine konfiskerte eiendommer tilbake. Da ble også ditt liv endret?

– Disse pengene kom da jeg ikke trengte dem lenger. Som student strevde jeg med å få endene til å møtes, og måtte basere meg på stipender. Da pengene kom, var jeg allerede i gang med min doktorgrad i filosofi.

– Du har bodd i London i mange år. Savner du hjemlandet ditt?

– Jeg har bodd i London siden 2009. Før det bodde jeg 10 år i Italia. Da jeg var ferdig på universitetet i Roma, underviste jeg først i Napoli, så i Firenze. Når noen spør hva som er hjemme for meg, svarer jeg terminal 5 på Heathrow. Enten er jeg på vei til et annet land, eller jeg kommer tilbake til London. Fordi jeg har mistet hjemlandet mitt, vil jeg alltid føle meg som en immigrant. Albania er noe jeg bærer i hjertet mitt, og ofte savner, men det er ikke lenger et geografisk sted, selv om jeg ofte besøker min mor i Tirana.