"Jeg måtte bare grave meg ned i historien"

«Kniven i ilden» handler om din tipptippoldemors dramatiske liv i Finnmark i siste halvdel av 1800-tallet? Når – og hvordan – fikk du ideen til denne fortellingen? 

Det begynte nok da jeg skrev «Neiden 1970». Den ble gitt ut i 2015, og var en sår, men også ganske munter fortelling som handlet om min far og meg. For de mange som ikke vet det, er Neiden ei lita bygd i SørVaranger, som ligger helt på grensen til Finland. De rundt 250 innbyggerne er enten finskættet eller skoltesamer, også kalt østsamer. Jeg ble mer nysgjerrig på denne kulturelle miksen da jeg jobbet med boken. Det var da jeg skjønte at jeg måtte finne ut mer om mine formødre. Snart oppdaget jeg at min tipptippoldemor, Brita Caisa Seipajærvi, og hennes to sønner kom gående på ski til Neiden allerede i 1859. De to barna hadde hun fått med to forskjellige menn, uten å være gift. 

Er fortellingen om Brita Caisa basert på historiske kilder eller er det fri diktning?

 Det er begge deler. Da jeg begynte å lete i kildene, fant jeg snart ut at min tipptippoldemor måtte ha vært litt av en dame. Hun var mye omtalt fordi hun havnet i en straffesak. Utukt og usedelighet var det som ble trukket frem. Det hele forekom meg så dramatisk og spennende at jeg ble helt fengslet. Jeg måtte bare grave videre. 

Hvor fant du stoffet? 

En av de beste kildene er boken «Finnmarkens folk» av Samuli Paulaharju, som jeg leste i en svensk oversettelse. Han var en finsk folkelivssamler som reiste rundt i Finnmark tidlig på 1900-tallet, og skrev ned det han hørte og ble fortalt. «Grensebygda Neiden» av Steinar Wikan har også vært til god hjelp. Det er en bygdebok som jeg har hatt helt siden den kom ut i 1995. Ellers har jeg funnet mye stoff i rettsdokumenter, digitalarkivet og i kirkebøkene. De siste forteller hvem som ble født, ekte eller uekte, hvem som var nordmann og hvem som var kven, hvem som var faddere og hvilke merknader det ellers sto ved folk. Samtidig må jeg påpeke at jeg ikke er historiker. I utgangspunktet hadde jeg ingen ambisjoner om å skrive en historisk roman, men skjønte at det var nødvendig å gjøre ordentlig research.

Brita Caisa kommer fra et lutfattig bondesamfunn i Finland. Er det nøden eller skammen over å ha to «lausunger» som får henne til å forlate hjemlandet? 

Delvis tror jeg at hun ønsket seg en ny start. Hun hadde måttet stå kirketukt fire søndager på grunn av sin usømmelige oppførsel. Det var å stå til spott og spe foran hele menigheten. Hvordan kirketukt ble utøvd varierte fra sted til sted, og fra prest til prest, men det var uansett en tung bør. Med to uekte barn ble det nok stadig vanskeligere å få disse sesongjobbene som hun var helt avhengig av for å forsørge seg selv og guttene. Dessuten var det flere og flere som dro fra den finske landsbygda på den tiden. Det var mye snakk om hvor gode muligheter det var ved Finnmark-kysten, også kalt Ruija, hvor havet kokte av torsk. Ved å jobbe i fiskerinæringen kunne man tjene penger, og kanskje spare til en liten eiendom dersom de valgte å slå seg ned og ikke bare jobbe i sesongen. I småbygdene fikk du bare mat og husvære som lønn for arbeidet. Slik var det både i Finland og i Finnmark.

Da Brita Caisa forlot den lille gården hvor moren var kuet, søsteren død og faren en småkriminell drukkenbolt, var målet å finne seg en bra ektemann. Han skulle helst ikke drikke, men eie en båt og blir far til hennes barn. Det ble ikke helt slik hun drømte om? 

Tradisjonen forteller om en skjønnhet som kom fra Sodankylä med to barn. Hun kom seg først bare til Neiden, og ikke ut fiskeværet Bugøynes, slik planen var. Der blir hun stormende forelsket i Mikko, som snart gjengjelder hennes kjærlighet. Han er allerede gift – i et barnløst ekteskap. Mikko er den av nybyggerne i Neiden som har gjort det best, men forlater gård og grunn for å bo sammen med Brita Caisa i en gamme. Det må ha vært veldig dramatisk, og ganske uforståelig for folk rundt dem. Det praktiske, og fornuften, var viktig for å overleve, mens disse to kastet alt over bord for å leve sammen

Brita Caisa er ikke bare vakker og arbeidsom, hun har også varme hender og evne til å helbrede sykdom. Hvorfor ble dette en viktig egenskap hos din hovedperson? 

At hun også kunne helbrede, er nok ikke sant. Det er diktning fra min side. Men mange kloke koner er omtalt i kildene. Noen hadde varme hender, de leste vers over skader, og det er ingen tvil om at enkelte hadde evnen til å stoppe blod. Dette var folkemedisin og sunn fornuft blandet med litt overtro. Man hadde jo ikke all verdens skolekunnskap på den tiden. Det syntes jeg var viktig å få med. Hvis jeg lykkes med å skrive videre på disse fortellingene, får læstadianismen større betydning, og tar etter hvert over.

Samtidig som de fortsatt har et sterkt forhold til de underjordiske og andre småtroll, har de også en sterk gudstro. Hvordan kunne det henge sammen? 

Alle tror på Gud, ikke fordi de er spesielt veloppdratt i gudstro, men fordi de er opptatt av å være på lag med Gud. Den ene boken de har, er Bibelen, eller kanskje en salmebok, som de lærte å lese i. Brita Caisas varme hender og helbredende evner ble sett på som en gave fra Gud. Folketro i Nord-Norge, om det nå er kjerringråd, varme hender og evnen til å stoppe blod, er knyttet til vers fra Bibelen. Det var noe som gikk hånd i hånd, og ingen motsetning, det var viktig å få med, så gudstro og overtro får plass i boken, akkurat som i den tidens hverdagsliv.

Hva er årsaken til at du velger å skrive en historisk roman i jeg-form? 

Jeg prøvde egentlig begge deler, men syntes at teksten ble bedre da jeg lot Brita Caisa være jeg-fortelleren og ikke en «hun». Siden jeg-et opptar all plass blir jeg fratatt muligheten til å være allvitende forteller. Gjennom jeg-personens refleksjoner rundt mennesker hun møter og føler noe for, tror jeg likevel at resten av persongalleriet blir levende. 

De færreste nordmenn er egentlig klar over hvilken smeltedigel av etnisitet og ulike språk og kulturer som Finnmark består av. Har dette vært viktig for deg å formidle? 

Romanen handler om mennesker som kom fra små steder på Nordkalotten, og dro over grensen til andre små steder på Nordkalotten. Da Brita Caisa kom til Neiden, fantes det ti gårdsbruk som var registrert med noen familier på hver. De var alle finner. Bugøynes, som etter hvert ble et stort fiskevær, bestod av en blanding av nordmenn og finner som fastboende. Handelsmannen var norsk. Samene streifet til og fra.

«Da jeg begynte å lete i kildene, fant jeg ut at min tipptippoldemor måtte ha vært litt av en dame»

Du forteller i et intervju at det ble snakket finsk i ditt barndomshjem. Mange navn og sitater er også på finsk i romanen. Snakker du selv finsk? 

Hjemme hos familien min på Arvolaneset snakket alle finsk. Da faren min og jeg kom dit, var besteforeldrene mine fortsatt i live. Vi var omgitt av en gjeng med søsken, slektninger, venner og naboer som alle snakket – og sang – finsk. Så lyden av finsk kan jeg veldig godt. I de første barneårene var jeg helt sikker på at jeg både forsto og snakket finsk. Det var først da jeg ble litt eldre at jeg innså at jeg ikke kunne språket. Jeg prøvde å øve da faren min og jeg rodde ut for å fiske laks på Neidenelva. Faren min forklarte at jeg ikke kunne lære finsk ved bare å telle. Jeg kom aldri lenger enn til sju på finsk.

Du har bodd lenge i Oslo. Hva var grunnen til at du ble trukket mot hovedstaden? 

Jeg har bodd i Oslo i hele mitt voksne liv. En av grunnene var at moren min mente at jeg burde studere. Da jeg ikke kom inn på noe av det jeg hadde lyst på, ble det teatervitenskap i Oslo. Jeg var 19 år, og holdt ikke ut så lenge med studiene. Men også i Oslo var jeg omgitt av slektninger. Dette var på begynnelsen av 1990-tallet med bankkrise og nedgangstider. Onkelen min rådet både kusinen min og meg til å kjøpe en leilighet da som det var så billig. Han mente at det ville vi ikke angre på, for prisene kom snart til å gå opp igjen. Onkelen som ga meg rådet, var en uføretrygdet lokomotivfører på Kalbakken. Jeg brukte studielånet og kjøpte meg en kjempebillig leilighet på Tøyen for 80 000 kroner, og jeg tror ikke at jeg hadde vært forfatter uten den. Å leie i Oslo er svinedyrt. Med beskjedne boutgifter har jeg i perioder kunnet leve på lave inntekter. Sånn sett har jeg hatt større frihet enn mange forfattere.

Har du alltid visst at du ville bli forfatter? 

Moren min, som døde for en tid tilbake, var poet. Hun hadde et arbeidsrom hjemme, og der skrev hun dikt. Så jeg visste at det var et arbeid. Hun ble verken rik eller berømt, men hun leste mye og var til betydelig støtte for meg. Etter at mine foreldre skilte lag, bodde jeg mest hos moren og stefaren min i Tromsø, og regner meg egentlig som Tromsø-jente. Det er hundre mil fra Tromsø til Neiden. Da er det ikke lett å bo annenhver uke hos hver av foreldrene. Det var bare i feriene jeg var hos faren min i Neiden. 

Da jeg var 18 år, fikk jeg lyst til å skrive en roman. Jeg fikk hjelp av moren min før jeg sendte manuset inn til noen av de store forlagene. Konsulentene ga meg litt skryt, som «her er et fortellertalent, men det er for springende til å bli en roman». De ønsket meg lykke til videre. Jeg kunne ha blitt helt knust, men i stedet fikk jeg motivasjon til å prøve på nytt. Det gjorde jeg om og om igjen i mange år. Likevel var jeg ikke skuffet og lei meg. Uten at jeg aner hvorfor, hadde jeg skikkelig tro på at jeg en dag skulle lykkes. Jeg hadde mange refuserte manus i skuffen da jeg fikk mulighet til å debutere med «Korellhuset» i 1999. Siden da har jeg bare vært forfatter.

«Romanen handler om mennesker som kom fra småsteder på Nordkalotten og dro over grensen til andre små steder på Nordkalotten, men språket, seder og skikker tok de med seg»

«Kniven i ilden» har stort sett bare fått rosende omtale, og er spådd å bli høstens bestselger. Hvordan oppleves det å ha skrevet romanen som «alle» må lese? 

Klart det er spesielt. Det er veldig fint og veldig uvant. Jeg har vært forfatter lenge, og jeg har vært en forfatter som har klart meg. Det er jeg stolt over, og det har betydd masse for selvtillit og målsetting. Å bli anerkjent selv om man ikke selger så mye, er motiverende. Jeg har vokst på det år for år.

Mottagelsen av «Kniven i ilden» er mest en annen opplevelse av å være forfatter, men ikke noe jeg har fantasert om. Ved siden av gode anmeldelser er responsen fra leserne minst like gledelige. Tilbakemeldinger som «jeg har mest lyst til å bli værende i fortellingen» er varmende. En bok som får mye oppmerksomhet, får også lesere. Det er veldig stas.

«Kniven i ilden» er annonsert som første bind i serien «Sanger fra Ishavet». Hva har vi i vente? 

Som leserne vil oppdage har «Kniven i ilden» en slutt som bare venter på en fortsettelse. Jeg håper at jeg får til å skrive i hvert fall to bind til. I den neste romanen blir tippoldemoren min født. 

Les også: Linda Johansen: - Slik ble jeg en del av verden igjen